Syria, mitt Syria (del 2)

I forrige episode av “Ser’a” så vi at den eponyme hovedpersonen og hans ledsager Henrik Axelsen reiste fra Damaskus til Lattakia og videre til Aleppo. Hva vil møte dem der? Og hvem, jeg sier hvem, er jenta som tar bussen i retning Aleppo og virker fast bestemt på å nå våre helter før de tar toget videre til Deir El-Zur? Alt dette, og mer i kveldens episode av “Ser’a”!

Da Axel og jeg våkna i Aleppo, etter å ha ankommet seint og leita rundt etter plass i herberget (og møtt en Tyrker som studerte i Lattakia, jobba som modell, og enten fikk kommisjon fra et hotell for å lure oss til å sove der, eller bare var skikkelig grei (vi opererte under den første antagelsen)), sovna vi som to utslitte steiner på reisefot, og våkna friske og opplagte dagen etter. Vi bestemte oss nesten på et innfall om å prøve å få utvida visumene våre, men etter litt krangling på immigrasjonskontoret fikk vi beskjed om at det dessverre ikke var mulig, siden vi hadde så lang tid igjen på dem (hva slags tulleland er dette, egentlig?)

Siden vi begge kom til å ha gjester når det nærma seg tida for å utsette visumene våre (ikke en god nok unnskyldning for immigrasjonskontoret, btw), bestemte vi oss for å ta en rask tur ut av landet for å få nye visum på grensa (Syria er ganske greit sånn sett), siden vi uansett var såpass nære Syrias nordlige grense, og allerede hadde 90-dagers visum i Tyrkia fra turen vår til Irak.

Altså endte vi opp med en liten dagstur til Tyrkia. Vi betalte himla mye penger, og måtte krangle masse ved grensa (grensevakta trodde ikke på at vi bodde i et hus uten landlinje, så vi måtte ringe huseieren så han kunne få snakke med ham. I hvilken dimensjon har det noe å si om huset ditt har landlinje eller ikke når du søker om nytt visum?), fikk vi tatt en liten times tur i en tyrkisk by hvor vi blei lurt av personalet på restauranten da vi spiste vårt eneste måltid, og satt litt i en park – et savn vi begge oppdaga at vi hadde hatt først da vi så parken.

Tilbake i Aleppo fikk vi ordna tremannsrom for oss og Marianne, som skulle være på vei oppover til Aleppo for å møte oss, og da vi etterpå ringte henne for å si at “jobben er fiksa av oss barske menn, du trenger ikke å bekymre deg”, kunne hun fortelle at hun ikke kom opp før dagen etterpå, og at tremannsrom denne natta var helt unødvendig.

Så kom altså turistdagen vår i Aleppo. Fin by og alt sånn der. Ganske lik Damaskus, bare mindre og litt mer vant til turister (og tidvis en del koseligere) – men først og fremst åstedet for en sjukt kul borg. Vi gutta gikk litt bananas over alle de kule forsvarsverkene i denne utrolig godt bevarte borgen, som i følge brosjyren skal være “det ypperste innen arabisk krigsarkitektur”, og jeg er her for å fortelle dere at den ikke juger. Brosjyren, altså. Besøket vårt i borgen blei kanskje litt farga av at vi bare et par dager tidligere hadde vært med på paintball dagen vi feira bursdagen til Bettina, og så gode steder for forsvar, angrep, utkikksposter, sniking og holding av områder hvor enn vi snudde oss. Gøy va det nå læll.

Byen har også en stor fin moské som bare er ti år yngre enn Umayyademoskeen i Damaskus. Som er mye finere. Så det så. Neener neener.

Dag 2 i "Aleppo og Omegn"-planen (nøye utarbeida av meg) var en dag med enda flere ruiner (Syria har mange av dem), som vi avslutta med å ta enda et tog (!), som var langt fra like classy som det vi tok fra Lattakia, men hvor de i hvert fall vekka oss og sørga for at vi kom oss av toget (da var klokka tre på natta. Yikes!)

Heldigvis for oss sover Nureddin, eieren av et lite hostell i Deir, på en sofa i resepsjonen hver eneste natt. Spør meg ikke hvorfor. Han hørte i hvert fall at vi kom midt på natta, så vi sa bare takk og amen. Den natta sov vi slettes ikke godt, men vi sov i hvert fall i senger, og det er jo noe.

Deir El-Zur er ikke så mye å se i seg sjøl, men det ligger ved den berømte elva Eufrat, som egentlig var ganske fin og rein og imponerende, og vel verdt å ta en titt på. Siden vi kom midt i feiringa av pilgrimsferden til Mekka og Medina, var ikke alt like åpent og tilgjengelig (og vi så folk slå sauer på åpen gate. Ugh!), men vi kom oss ut til noen andre ruiner uten for Deir også. Ruiner må man jo ha! Den relativt uimponerende byen Mari (bare gled dere til alle de gode Mari-vitsene mine, forresten) blei heldigvis overgått over den dødsfete romer/araberborgen Dura Europos, med en flott utsikt over Eufrat. Dura Europos må for øvrig være det kuleste navnet på en borg noen sinne, så jeg kan herved love at når jeg får meg en borg, så skal den hete Dura Snuropos (og byen inni skal hete Snuropolis). Det blir minst like fett.

Den natta tok vi bussen tilbake til Damaskus, med massevis av (u)nyttig kunnskap tilegna og noen gode reisetimer bak oss. Da vi kom fram i hovedstaden morgenen etter, så var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Men bætterdø så slitne vi var!

Syria, mitt Syria (reiseskildring del 1)

Syria er så mye rart. Det er et tradisjonelt samfunn som gjennomgår store politiske reformer. Det er et sterkt religiøst samfunn som består av nesten 90 prosent muslimer, samtidig som det har en ufattelig sterk personkult dedikert både til en godslig øyelege og den iskalde psykopaten han hadde som far. Det er et utrolig tolerant land, samtidig som storøyd og inntrengende stirring kombineres med pinlige henvendelser fra alle som synes du ser rar ut.

Sier du jeg burde holde meg unna turistnæringa? Mottatt.

I disse dager har jeg vært på en "Tour of Syria". Axel og jeg, og deler av turen Marianne, har reist gjennom landet og sett på det det har å by på - som i det store og det hele består av ruiner.

Etter en relativt vel gjennomført eksamen og derpåfølgende paintball-kamp, dro Axelsen og jeg (på bursdagen hans, av alle dager!) nordover til Lattakia. Jeg hadde trodd jeg kjente Syria til jeg kom hit, men det viste seg at jeg tok feil. Lattakia, som ligger på kysten av middelhavet, er den vestligste byen jeg har sett i Syria, og minner egentlig i stor grad om Beirut - bare uten McDonald's og H&M. Hijab-andelen var betraktelig lavere her enn ellers i landet, og vi observerte noe vi ikke har sett på månedsvis - gutter og jenter som henger sammen i gjenger.

"Jammen!" sier du kanskje, "jenter og gutter kan da ikke omgås hverandre i vennskapelig lag uten at den seksuelle energien som oppstår gjør dem gale eller får dem til å begå store feil som ender i utenomekteskapelig graviditet?" Da sier jeg "Feil, kjære leser, i Lattakia så det ut til å fungere helt fint." Så der fikk du den, din konservative, vrangforestilte knott.

Utenfor Lattakia har de en egen "Cote D'Azur" (vi besøkte den ikke, men den så fin ut på bildene), en svær borg kjent som "Saladins slott" (som blei bygd av korsfarerne og tatt av Saladin etter to dagers beleiring, noe som skyldes utrolig inkompetens på korsfarernes side, for den borgen var godt befesta) og ruinene av byen Ugarit, hvor verdens eldste alfabet skal ha oppstått for lenge, lenge siden, men som i dag dessverre ikke var mer enn en hel masse stein på bakken.

I Lattakia serverte de dessuten god fisk (en sjeldenhet i Midt-Østen), riktignok på en relativt dyr restaurant, men vi kosta på oss denslags når det jo tross alt var Axels bursdag.

Vi hadde akkurat begynt å irritere oss over syrernes manglende evne til å si ifra hvor bussen er (vi har hatt flere uheldige tilfeller hvor vi nesten har gått av på feil sted etter å ha spurt de andre på bussen om dette er stoppen vår, eller et tilfelle, riktignok i Tyrkia, hvor vi blei sittende på bussen når vi skulle ha gått av), da en kjempetrivelig syrer stoppa oss og lurte på om vi ville sitte på med ham dit vi skulle (han skulle ikke ha noe som helst i betaling). Han jobba som lærer, og kunne fortelle oss alt om hva vi burde se i Lattakia, og ga oss telefonnummeret hans, i tilfelle vi trengte hjelp. Takk, Syria, for å minne oss på at alle her borte er kjempeålreite og hjelpsomme om man bare ser litt bortkommen ut.

Når det gjelder syrerene er det for øvrig én ting jeg må nevne: man går lei av å bli behandla som en kuriositet. Voksne folk er stort sett veldig hjelpsomme og gjør unødvendig store grep for å hjelpe deg og få deg til å ha det bra, men syriske gutter, særlig mellom 9 til 19, behandler deg ofte som et slags mystisk romvesen om du ser litt europeisk ut. Denne behandlinga manifesterer seg på forskjellige måter, men går i stor grad ut på stirring. Mange kommer bort og sier "hello!" unødvendig høyt, for så å forvente at samtalen er over (flere blir sjokkert hvis du svarer), andre kommer flirende bort og spør om penger, mens mange vil bare vinke og bli anerkjent. Alle gjør det med et slags semi-hånlig, semi-vennlig smil, som tidvis er umulig å tolke. Det får deg til å føle deg som en kjedis, men bare på den kjipe måten.

Sånn. Der fikk jeg ut litt irritasjon. Det er bare litt plagsomt. Ellers går det bra. Videre med narrativen!

Syria har ikke mange toglinjer, men en av dem går mellom Lattakia og Aleppo. Så vi tok toget. Det var noe ganske annet enn de rimelig shabby tjenestene vi bruker ellers i landet! Vi kosta på oss første klasse, siden billettene bare kosta 20 NOK, og nøyt å sitte i brede seter med god beinplass (for en gangs skyld). Vi kom fra til Aleppo på kvelden, og fant fort ut av byen var gåavstandstørrelse, og fant en restaurant hvor de faktisk fikk til europeisk mat (man kan bli lei av Mezzeh). Vi leika eller med planen om å leie en bil og kjøre litt rundt i nord-Syria, men planen blei fort bremsa av at vi ikke har internasjonale førerbevis (når begynte disse araberne å bry som om denslags?), så vi kom fram til at vi blei nødt til å leie en drosje for å få kjørt til Syrias døde byer. Den reisen skal dere få lese om i neste innlegg, hvor gutteturen blir endra til en delt-kjønn-tur, eller transkjønna tur. Eller noe sånn.

Ellers følger en liten notis til alle som noen sinne kommer til å prøve å gjøre seg forstått av utlendinger som ikke snakker språket ens flytende:

*ehem*

DET ER IKKE LETTERE Å FORSTÅ DEG HVIS DU SNAKKER HØYERE!

Takk. Det var bare det jeg ville si.

To be continued...

Ferie i Irak

Jaokei, så det høres kanskje hakket mer dramatisk ut enn det egentlig var. Ja, jeg dro til Irak. Jeg tok taxi over grensa, og fikk et stempel i passet der det står “Irak”, men jeg må innrømme at jeg ikke dro til Fallujah og hang med krigsherrer. Jeg tok ikke bussen til Baghdad for å se The Green Zone fra utsida, eller besøkte ruinene av Babylon. Jeg tok den feige løsninga. Jeg dro til Irakisk Kurdistan.

Kurderne er den folkegruppa som trolig har fått best utbytte av invasjonen av Irak. De var ikke så veldig populære under Saddams regime, og blei med jevne mellomrom aktivt forsøkt utrydda. Derfor var de rimelig glade da amerikanerne kom, og i hele den kurdiske provinsen i Irak anses George W. Bush som en folkehelt. Regionen har siden 2003 blitt relativt stabil, fredlig og dessuten ganske velstående – i og med at folk der i gården med glede tar imot “sårri for at vi innvaderte landet deres”-pengene amerikanerne pøser inn i den Irak.

Jeg og Axel hadde planlagt turen en stund, men da vi forlot skolen på torsdag, med alle planer om bare å ta en snartur hjemom før vi satte snuten mot Tyrkia, spurte Åsny og Kristin oss fraværende om hva vi skulle i helga. “Til Irak,” kunne vi fortelle dem, “kan vi bli med?” spurte de, “Ja, det er klart,” svarte vi, og plutselig var vi et reisefølge.

Det tok oss mer eller mindre 24 timer å komme oss til Irak. Inkludert er ei natt i Deir Al-Zur, som ligger ved Eufrats bredd, men det var ikke mange timene å skryte av på Nureddins lille hostell, så la oss bare si 24 timer med reising. Et godt gammeldags reisedøgn. Turen kunne kanskje blitt gjennomført rasKeRe om noen, vISs navneTrekk Ikke skal Nenves i trykk ikke hadde glemt passet sitt da vi dro fra hostellet.

Vi kom oss helt til den bittelille landsbyen Zolaf, hvor vi tok oss en lang natts søvn, og våknet uthvilte dagen etter av et esel som sto og skrøyt utenfor. Derfra gikk vi opp til byen Ammadiye, som rager 1200 meter over havet på en liten bergknaus, med utsikt over hele den omliggende dalen. Noen vi fort lærte var at den tradisjonelle kurdiske nasjonaldrakten var grisefet, og Axel og jeg prøvde hardt å få kjøpt et par, men det viste seg at de måtte sys for hånd, og det hadde vi dessverre ikke tid til.

Mens vi traska rundt i byen blei vi møtt av ei hyggelig dame som lurte på om vi snakka tysk, men som tuttra av gårde på engelsk da vi svarte nei. Det viste seg at hun var en av partitoppene i lokallaget til Kurdistans sekulære parti. Hun tok oss med inn på kontoret sitt, introduserte oss for de andre partitoppene, ba oss på te (som blei levert av hennes boy-toy personlige assistent) og introduserte oss for mannen hennes, som jobba med å bygge et hus til dem like nedenfor partilokalet.

Hun kunne fortelle oss masse om hvor fredlig det nå er i Kurdistan, og hvor forferdelig det var under Saddam, og uffet seg over den tåpelige tanken om at religion hadde noen som helst plass i politikk. “You believe in something, so do I,” fortalte hun oss “we can't dwell on these differences.” Hun sa vi bare måtte komme igjen om det var noe, og sendte oss tilbake til byen med noen gode forslag til steder å se og butikker å besøke.

Mens vi var på vei ned til den litt bortgjemte porten som utgjør en av de to eneste inngangene til Ammadiye, støtte vi på en tradisjonelt kledd gammel mann, som hadde vært i dalen nedenfor og sanket ferske granatepler. Han snakka hverken engelsk eller arabisk, men gjorde det tydelig at vi bare kunne få noen granatepler. Så da satt vi der altså og så utover den skogskledde dalen og spiste granatepler, og så en bonde lede et gammelt esel opp de smale trappene opp til landsbyen.

Og så kom det en hyggelig kurder bort og sa “tjenare”.

Det viser seg nemlig at ganske mange kurdere i Kurdistan snakker svensk, norsk, begge eller en blanding. Ifølge ryktene er det en hel landsby i nordlige Irak hvor alle enten har bodd i Svergie eller har familie/venner der. Veldig mange kurdere forlot Irak under Saddam regime, men etter frigjøriga, har veldig mange kommet tilbake, og mange av dem har bodd sirk ti år et eller annet sted i Nord-Europa.

Vår svenske venn var bare på ferie, men tok oss med til en kompis som hadde bodd sju år på Stovner i Oslo, men som nå hadde flytta tilbake for godt, og han tok på seg ansvaret for å vise oss rundt.

Mens vi satt på en kafé og snakka norsk i tjukkest Kurdistan, ringte telefonen til våre norsk-Kurdiske venn, og på den andre enden var en venn i Norge som bare ville fortelle ham at nå snødde det her. Det var, mer eller mindre, noe av det mer absurde jeg har opplevd.

Fra Ammadiye gikk veien til Dohuk, som var noe av det mest vestlige jeg har sett i Midt-Østen. Her var den nye rikdommen brukt effektivt, og vi gikk langs moderne handlegater og krangla priser på engelsk med butikkeierne. Vi spiste også mitt trolig noen sinne største måltid på ei lita sjappe LP anbefalte. Men postkort var det umulig å få tak i!

Etter ei natt i Dohuk dro vi tidlig, tidlig tilbake i retning Damaskus. Turen besto for det meste av venting, blant annet ved grensa inn til Tyrkia, hvor vi sto i fem timer. Deretter en bomtur til gal landsby i Tyrkia, så vi tapte to timer og kom fram til grensa inn i Syria én time etter at den egentlig hadde stengt.

Heldigvis var grensa fortsatt åpen. På syrisk side hadde de bare kosta på seg å lukke porten, så vi måtte banke på. En syrisk grensevakt ba oss om å få passene våre, og vi sto plutselig i ingenmannslandet mellom Tyrkia og Syria, stempla ut fra det ene, og ennå ikke stempla inn i det andre, og så passene våre forsvinne inn i et syrisk bygg, med en port som fysisk holdt oss ute fra landet. Og tanken slo meg: hvis noe går galt – hvilken ambassade skal vi ringe?

Etter å ha kommet inn i Syria kunne vi puste letta ut. Nå var det bare 12 timer til vi var hjemme. Det var en lang busstur, og vi kom til Damaskus tidlig om morgenen på en skoledag. Vi rakk hjemom for en dusj og for å plukke opp skolebøkene, og så bar det av gårde til time med Rafa.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Prosessen

Forrige uke hadde jeg besøk fra Norge. Hurra! Besøk er fint, og siden besøket utgjør sirka 50% av lesermassen min, føler jeg ikke et stort behov for å gjenfortelle hva vi gjorde, hvor vi turistifiserte og hva vi så.

Det jeg derimot vil underholde med, for den lille gruppen av lesere som ikke var der og fikk føle det på kroppen, var den relativt ubehagelige opplevelsen av å komme i klinsj med det syriske byråkratiet, som hittil ikke har vært et stort problem for meg.

Fakta:
- i Syria må man til en hver tid kunne framvise dokumentasjon på hvem man er om en represntant for staten skulle be om det.
- Norsk førerkort, bankkort, studentbevis eller militærlegitimasjon er ubrukelig som gyldig legitimasjon i Syria. Det er egentlig bare pass man kan ha av godkjente papirer som utlending
- jeg visste ikke noe av dette før den skjebnesvangre dagen jeg nå skal gjenfortelle.

Det var den siste dagen gjestene mine var i Syria, etter ei uke på besøk, og siden vi hadde bestemt oss for å ikke gjennomgå kaoset med å betale 30 dollar for et nytt syrisk visum som vi hadde måttet gjennom om vi skulle dra til Libanon, bestemte vi oss i stedet for å dra til det berømte Crac des Chevallieres – en gammel korsfarerfestning en times tid fra byen Homs. Turen til Homs var problemfri, ved hjelp av lokal kollektivtransport av alle slag var vi der sirka tre timer etter at vi hadde forlatt Damaskus tidlig om morgenen.

Siden vi bare skulle reise innad i landet, hadde vi ikke tatt med oss passene våre, fordi vår norske logikk tilsa at “pass? Nei, det er jo sånn man bare trenger for å reise over landegrenser”, og vi blei dermed rimelig sjokkert da drosjesåføren som skulle kjøre oss fra Homs spurte om å få se passene våre. Enda mer sjokkerte blei vi da reaksjonen hans på at vi ikke hadde pass med oss var å hente en politimann.

Så var spetakkelet i gang. Politimannen snakka sjølsagt ikke noe særlig engelsk, så jeg måtte derfor ty til min noe mangelfulle skolearabisk for å forklare at passene våre var hjemme, men at vi ikke skulle forlate landet, så det var ingen grunn til at vi skulle ha dem. Han reagerte med å ta oss med bort til sjefen for skysstasjonen.

Kontoret til skysstasjonssjefen (prøv å si det fort mange ganger) så mer eller mindre ut som ei lita glattcelle (med ei hard seng i det ene hjørnet) med en liten pult. Sjefen forhørte oss om akkurat det samme politimannen hadde spurt oss om. Etter at vi var ferdige med å bli forhørt (og vente på å få bli forhørt) hadde jeg ennå ikke oppgitt noe informasjon som jeg ikke hadde gitt til drosjesjåføren.

Deretter fulgte en langvarig prosess der skysstasjonssjefen og to ansatte komponerte et brev eller en uttalese av noe slag, med tydelige uenigheter om hvilken formulering som var mest elegant, og påpeking av skrivefeil som helt klart måtte rettes. Sjefen gikk ut en tur, trolig for å be, og de to ansatte blei sittende helt stille og vente på ham. I kanskje ti minutter skjedde det ingenting, for ingenting kan jo gjøres så lenge sjefen ikke er der for å se til at det blir gjort.

Så tok sjefen oss med i bilen sin og kjørte oss inn til byen Homs. Lonely Planet kan fortelle at Homs er en by med ingen ting av interesse for turister, så dette var definitivt ikke den veien vi ville at reisa skulle gå. Sjefen smilte og ga oss vann til å drikke, men snakka sjølsagt heller ikke engelsk. Hvor mye jeg kunne tilføre til samtalen var dermed mangelfullt, og de stakkars gjestene mine kunne ikke tilføre noe som helst.

Så endte vi opp på et eller annet direktorat eller et mottak av noe slag. Det var i det minste helt klart et byråkratisk anlegg, med massevis av små kontorer med strenge menn med barter som jobba mer eller mindre langsomt bak store pulter. En politimann geleida oss til et venterom. Etter en times tid med venting blei jeg sendt inn til han som helt tydelig var ansvarlig for denne type saker. Han kunne et par fraser på engelsk, men nok en gang måtte jeg forklare meg på arabisk. Nei, vi hadde ikke passene våre. Ja, de lå i huset mitt i Damaskus. Ja, jeg bor der. Jeg studerer det arabiske språk ved universitetet i Damaskus. Hvis det er enklere kan jeg prøve å ringe vennen min som jeg bor med. Han er hjemme, der passene ligger. Nei, han er ikke syrisk. Han er norsk. Ja, han studerer også. Nei, disse er bare turister. De besøker meg. Nei, de er ikke gift. Ja, de kom bare for å besøke meg. Ja, det er deres første gang i Syria. Vi har også besøkt Jordan.

Etter at jeg hadde vært inne til intervju i det som virka som en liten evighet, henta de også inn gjestene mine, så de kunne sitte og se forvirra ut, og ansvarsbyråkraten kunne peke på dem og være brysk mens han spurte meg om ting. Så måtte vi vente litt. Så kom det et papir, som ansvarsbyråkraten så på, forkasta og sendte tilbake. Så venta vi litt lenger, og de kom med et nytt ark. Så dere to hadde vært i Jordan i tre dager? Nei, alle tre. Uffda, da er dette arket ubrukelig. Skriv et nytt, jo selvfølgelig skal det være for hånd, og selvfølgelig skal rettskrivinga være pertentlig. Ta den tiden dere trenger, men skriv en ny uttalelse. Mer venting. En gang i blant et høflig spørsmål, og et halvhjerta “welcome”, og et megetsigende blikk til politimannen, som satt der for å være skummel og få oss til å forstå hvilken alvorlig forbrytelse vi hadde begått.

4 timer etter at vi hadde ankommet i Homs, blei vi endelig henta ned til et stort lekkert kontor, hvor det satt en syrer med et bredt, avvæpnende smil, som bare ville beklage for at denne prosessen hadde tatt så lang tid og at alt var i orden. For første gang den dagen snakka jeg med en mann som snakka godt engelsk. Dessuten snakka han fransk. Altså for første gang en vi lett kunne ha kommunisert med denne strevsomme dagen, og hans jobb var å fortelle oss at alt var bra! Kunne vi ikke fått møte denne karen tidligere?

Det var altså ikke lenger noe problem. Ma fi mishkile. Nå kunne vi dra til Crac des Chevallieres om vi ville. Han skulle sørge for at vi ikke fikk flere problemer med mangelen av pass. Men vi var utslitte. Vi ville bare hjem. Så han satte oss på en drosje tilbake til skysstasjonen, der vi fikk gleden av å vente på en buss som var forsinka med nesten en time før vi fikk snudd nesen hjemover mot Damaskus. Not the best day ever.

Hamam

Det var Cato som foreslo at vi skulle dra. Sjøl hadde jeg ikke gjort noe sånn før, og jeg må innrømme at jeg så fram til det hele med beklemthet og en anelse frykt, til tross for at det kribla av nysgjerrighet over hele konseptet. “Er ikke det hele veldig pinlig?” spurte jeg, uten å helt kunne skjule interessen i stemmen min. “Først føles det veldig merkelig,” sa han, “men du vender deg fort til det.”

Konseptet hamam er mer kjent i vesten som “Tyrkisk bad”, men dette er ikke mer enn et spor etter ottomansk imperialisme, for disse badene er en gammel arabisk tradisjon som kan spores tilbake til romertida, og finnes over hele Midtøsten. Etablissementet jeg dro til hevder å ha eksistert siden 1180, og er i så fall det eldste i hele Syria.

“Velkommen, Ahlan wa-sahlan, dere kan kle av dere der borte. Vennligst ta av skoene.” møtte den smilende araberen oss med. Stemningen var avslappa, men med et hint av forventing i lufta. Dette var kosetid, og de korpulente arabiske mennene som kledde av seg rundt meg hadde et glemt i øyet som sa at de kom tilbake til noe fortreffelig.

Kun ikledd tynne håndklær rundt livet, blei vi geleida inn i damprommet, hvor man først skal svette av seg skitt og lort, samt dagens anstrengelser. På vei blei vi møtt av nok en hyggelig araber. “Full scrub and massage for you, sirs?” spurte han, Cato sto smilende over, men geleidet ham til Axel og meg, som sto der halvnakne og så blygt ned i gulvet, og informerte om at “disse to skal ha hele pakka. Det er deres første gang.” Vi blei utstyrt med lekre armbånd for å vise at vi skulle ha mer enn bare skrubb og et såpestykke, og blei sendt inn i damprommet.

Damprummet var mer eller mindre som den varienten man kan komme over i Norge, sett bort ifra den eldgamle arkitekturen, og at dampen kom ut av et slags intrikat slusesystem som var bygd inn i veggen og så, for å være helt ærlig, knallekkert ut. Da vi hadde svetta godt fra oss gikk vi ut av den glovarme lille alkoven (antageligvis et arabisk ord, siden det begynner på al, forresten), og blei geleida inn i et annet lite rom, for å få vår “special treatment”.

Skrubberen var ikke like smilende, men oste desto mer av talent. Jeg hadde alltid trodd at første gang jeg skulle såpes inn og skrubbes av et annet menneske ville være med noen jeg kjente godt, noen jeg stolte på og var glad i, men jeg innså fort verdien av å ha vært gjennom det med en totalt fremmed. Ikke bare var det behagelig å kunne puste ut og slappe av og vite at denne mannen visste hva han holdt på med, men det var også trygt. Her var det ingen skam og sjenanse. Han hadde sett alt dette før. Da jeg kom inn og satte meg ned ved føttene hans, trengte han bare å kaste et raskt blikk på meg før han ga et betryggende smil. Han forstod at det var det første gangen min. Ikke vær redd, sa blikket hans. Jeg skal ta vare på deg. Ingen overraskelser. Legg deg på ryggen, så begynner vi med en tradisjonell start, så kan du legge deg på magen seinere, når du blir mer komfortabel.

Jeg må også nevne hvor godt det var for meg å ha Axel til stede i rommet, både for at jeg fikk slappa av, og fordi han fikk behandlinga før meg, så jeg kunne se på og få en anelse om hvordan dette skulle gjøres.

Videre gikk ferden til massøren, som var en ublyg gammel mann med en stor mage og en imponerende mustasj. Her var det bare å legge seg på rygg med en gang, lukke øynene og late som at jeg ikke tenkte på den store skumle barten hans. Med en gang han la hendene sine på meg kunne jeg kjenne styrken i de store grove armene hans, og jeg følte meg sårbar og liten mens de erfarne hendene hans strøyk over meg, både mjukt og hardt på samme tid. Inderlig og ømt. Og jeg visste i mitt hjertes hjerte at jeg stolte på denne mannen.

Så var det over. En kald dusj og flere smilende arabere. Ut i foajeen der rekkevis med fornøyde kunder satt smilende og nippet til teen sin, svøpt i store håndklær og forståelse i blikket. Vi hadde alle vært med på det samme.

Romere!

Venner! Landsmenn! Uvenner! Randoms!

Siden sist har jeg starta på skolen her nede! Oi! sier du kanskje. Eventuelt sier du meh. og lurer på hva slags drittside du har kommet til og suser videre på "random blog"-knappen øverst til høyre (seriøst, er jeg den eneste som bruker denne funksjonen?)

For de videre interesserte har jeg lagt ut bilder som har blitt tatt denne første tida på facebook, så det er bare å logge inn og like og kommentere i vei (hei, mamma)!

Skolen er intens, og jeg merker at jeg kanskje kunne ha vært flinkere i muntlig arabisk (det føles uvant å ikke rekke opp hånda og håpe at læreren ikke spør meg om noe), men jeg kunne vel vært stivere også. Jada, jeg er fullstendig klar over hvem som også sa det. Haha. Du er morsom.

Jeg går i klasse med tre andre nordmenn (deriblant Erling, eller Ali, som han kaller seg her nede, hvis blogg om syriaopplevelsen er den beste - sjekk den ut!), men det er mest andre nasjonaliteter. Amerikanere, italienere, franske og engelske mennesker. Hvorfor studerer de arabisk? Aner ikke, men de er flinkere enn meg, og jeg liker det ikke.

Mange av dem har studert flere år, eller vært her nede lenger enn meg, men generelt er de mindre redde for å bruke arabisken sin, og flinkere til å finne ord enn meg, og er det noe jeg ikke tolererer så er det å være dårligere enn gjennomsnittet i noe som helst (ikke helt sant, men nesten), derfor er jeg litt småfurten, men prøver å ikke la det gå utover de i klassen min. I stedet lar jeg det går utover Axel og Benedicte, noe som har resultert i at Benedicte har bestemt seg for å flytte ut, og antageligvis flytte inn i et sted jeg så på tidligere, men ikke syntes var fint nok.

Vi har begynt å bli flinke til å prute på taxipriser, mest fordi vi etter veit hva vi skal forvente for gitte strekninger (endelig!), og lærer stadig nye arabiske formuleringer for "du har lurt meg, din skurk, jeg skal ikke betale så mye!", dessuten har vi funnet en idyllisk liten badeplass (riktignok bare basseng) i den nærmeste byen utenfor Damaskus, hvor vestlige turister kan ha litt velfortjent sydenferie (riktignok rett ved siden av en moské, men det er jo litt av sjarmen)

Små udyr

Det begynner å bli klart for denne byfisen at han har levd et relativt skjerma liv så langt. Hittil i livet mitt har den verste skapningen jeg har blitt utsatt for vært andre mennesker, men perspektivet mitt begynner gradvis å utvides nå som jeg blant annet har støtt på de små beistene som kommer til å overleve den kommende kjernefysiske krigen som vil utslette menneskeheten: Kakerlakkene.

I Iggy og Kakkerlakkene trodde jeg kakkerlakkene var urettferdig portretert basert på en stereotyp som ikke var rotfesta i virkeligheten, men nå har jeg lært at kakkerlakker virkelig er irriterende, ondskapsfulle, skitne og sniker seg fram overalt hvor de er uønska. Jeg er på nippet til å foreslå deportering av alle kakkerlakker i verden til store konsentrasjonsleirer hvor de kan gasses i hjel, så hele arten kan fjernes fra jordens overflate, men så hatefull er jeg dog ikke.

En annen ting er sengeloppene, som jeg har gjort alt jeg kan for å bli kvitt - lagt sengetrekket i sola, spraya i stykker med "Instant kill bug spray" som reklamerer med den tvilsomme æren "fastest killing ever", men likevel våkner jeg hver morgen med nye bitt. Og de klør - ai ai ai, som de klør.

Gekkoer er derimot ikke noe problem. De bare henger rundt i huset og er generelt kule, så de slipper unna.

Så ja. Utenom den fargerike faunaen er det ikke mange problem. Ingenting "Instant kill" ikke kan løse.