Ferie i Irak

Jaokei, så det høres kanskje hakket mer dramatisk ut enn det egentlig var. Ja, jeg dro til Irak. Jeg tok taxi over grensa, og fikk et stempel i passet der det står “Irak”, men jeg må innrømme at jeg ikke dro til Fallujah og hang med krigsherrer. Jeg tok ikke bussen til Baghdad for å se The Green Zone fra utsida, eller besøkte ruinene av Babylon. Jeg tok den feige løsninga. Jeg dro til Irakisk Kurdistan.

Kurderne er den folkegruppa som trolig har fått best utbytte av invasjonen av Irak. De var ikke så veldig populære under Saddams regime, og blei med jevne mellomrom aktivt forsøkt utrydda. Derfor var de rimelig glade da amerikanerne kom, og i hele den kurdiske provinsen i Irak anses George W. Bush som en folkehelt. Regionen har siden 2003 blitt relativt stabil, fredlig og dessuten ganske velstående – i og med at folk der i gården med glede tar imot “sårri for at vi innvaderte landet deres”-pengene amerikanerne pøser inn i den Irak.

Jeg og Axel hadde planlagt turen en stund, men da vi forlot skolen på torsdag, med alle planer om bare å ta en snartur hjemom før vi satte snuten mot Tyrkia, spurte Åsny og Kristin oss fraværende om hva vi skulle i helga. “Til Irak,” kunne vi fortelle dem, “kan vi bli med?” spurte de, “Ja, det er klart,” svarte vi, og plutselig var vi et reisefølge.

Det tok oss mer eller mindre 24 timer å komme oss til Irak. Inkludert er ei natt i Deir Al-Zur, som ligger ved Eufrats bredd, men det var ikke mange timene å skryte av på Nureddins lille hostell, så la oss bare si 24 timer med reising. Et godt gammeldags reisedøgn. Turen kunne kanskje blitt gjennomført rasKeRe om noen, vISs navneTrekk Ikke skal Nenves i trykk ikke hadde glemt passet sitt da vi dro fra hostellet.

Vi kom oss helt til den bittelille landsbyen Zolaf, hvor vi tok oss en lang natts søvn, og våknet uthvilte dagen etter av et esel som sto og skrøyt utenfor. Derfra gikk vi opp til byen Ammadiye, som rager 1200 meter over havet på en liten bergknaus, med utsikt over hele den omliggende dalen. Noen vi fort lærte var at den tradisjonelle kurdiske nasjonaldrakten var grisefet, og Axel og jeg prøvde hardt å få kjøpt et par, men det viste seg at de måtte sys for hånd, og det hadde vi dessverre ikke tid til.

Mens vi traska rundt i byen blei vi møtt av ei hyggelig dame som lurte på om vi snakka tysk, men som tuttra av gårde på engelsk da vi svarte nei. Det viste seg at hun var en av partitoppene i lokallaget til Kurdistans sekulære parti. Hun tok oss med inn på kontoret sitt, introduserte oss for de andre partitoppene, ba oss på te (som blei levert av hennes boy-toy personlige assistent) og introduserte oss for mannen hennes, som jobba med å bygge et hus til dem like nedenfor partilokalet.

Hun kunne fortelle oss masse om hvor fredlig det nå er i Kurdistan, og hvor forferdelig det var under Saddam, og uffet seg over den tåpelige tanken om at religion hadde noen som helst plass i politikk. “You believe in something, so do I,” fortalte hun oss “we can't dwell on these differences.” Hun sa vi bare måtte komme igjen om det var noe, og sendte oss tilbake til byen med noen gode forslag til steder å se og butikker å besøke.

Mens vi var på vei ned til den litt bortgjemte porten som utgjør en av de to eneste inngangene til Ammadiye, støtte vi på en tradisjonelt kledd gammel mann, som hadde vært i dalen nedenfor og sanket ferske granatepler. Han snakka hverken engelsk eller arabisk, men gjorde det tydelig at vi bare kunne få noen granatepler. Så da satt vi der altså og så utover den skogskledde dalen og spiste granatepler, og så en bonde lede et gammelt esel opp de smale trappene opp til landsbyen.

Og så kom det en hyggelig kurder bort og sa “tjenare”.

Det viser seg nemlig at ganske mange kurdere i Kurdistan snakker svensk, norsk, begge eller en blanding. Ifølge ryktene er det en hel landsby i nordlige Irak hvor alle enten har bodd i Svergie eller har familie/venner der. Veldig mange kurdere forlot Irak under Saddam regime, men etter frigjøriga, har veldig mange kommet tilbake, og mange av dem har bodd sirk ti år et eller annet sted i Nord-Europa.

Vår svenske venn var bare på ferie, men tok oss med til en kompis som hadde bodd sju år på Stovner i Oslo, men som nå hadde flytta tilbake for godt, og han tok på seg ansvaret for å vise oss rundt.

Mens vi satt på en kafé og snakka norsk i tjukkest Kurdistan, ringte telefonen til våre norsk-Kurdiske venn, og på den andre enden var en venn i Norge som bare ville fortelle ham at nå snødde det her. Det var, mer eller mindre, noe av det mer absurde jeg har opplevd.

Fra Ammadiye gikk veien til Dohuk, som var noe av det mest vestlige jeg har sett i Midt-Østen. Her var den nye rikdommen brukt effektivt, og vi gikk langs moderne handlegater og krangla priser på engelsk med butikkeierne. Vi spiste også mitt trolig noen sinne største måltid på ei lita sjappe LP anbefalte. Men postkort var det umulig å få tak i!

Etter ei natt i Dohuk dro vi tidlig, tidlig tilbake i retning Damaskus. Turen besto for det meste av venting, blant annet ved grensa inn til Tyrkia, hvor vi sto i fem timer. Deretter en bomtur til gal landsby i Tyrkia, så vi tapte to timer og kom fram til grensa inn i Syria én time etter at den egentlig hadde stengt.

Heldigvis var grensa fortsatt åpen. På syrisk side hadde de bare kosta på seg å lukke porten, så vi måtte banke på. En syrisk grensevakt ba oss om å få passene våre, og vi sto plutselig i ingenmannslandet mellom Tyrkia og Syria, stempla ut fra det ene, og ennå ikke stempla inn i det andre, og så passene våre forsvinne inn i et syrisk bygg, med en port som fysisk holdt oss ute fra landet. Og tanken slo meg: hvis noe går galt – hvilken ambassade skal vi ringe?

Etter å ha kommet inn i Syria kunne vi puste letta ut. Nå var det bare 12 timer til vi var hjemme. Det var en lang busstur, og vi kom til Damaskus tidlig om morgenen på en skoledag. Vi rakk hjemom for en dusj og for å plukke opp skolebøkene, og så bar det av gårde til time med Rafa.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.