Syria, mitt Syria (reiseskildring del 1)

Syria er så mye rart. Det er et tradisjonelt samfunn som gjennomgår store politiske reformer. Det er et sterkt religiøst samfunn som består av nesten 90 prosent muslimer, samtidig som det har en ufattelig sterk personkult dedikert både til en godslig øyelege og den iskalde psykopaten han hadde som far. Det er et utrolig tolerant land, samtidig som storøyd og inntrengende stirring kombineres med pinlige henvendelser fra alle som synes du ser rar ut.

Sier du jeg burde holde meg unna turistnæringa? Mottatt.

I disse dager har jeg vært på en "Tour of Syria". Axel og jeg, og deler av turen Marianne, har reist gjennom landet og sett på det det har å by på - som i det store og det hele består av ruiner.

Etter en relativt vel gjennomført eksamen og derpåfølgende paintball-kamp, dro Axelsen og jeg (på bursdagen hans, av alle dager!) nordover til Lattakia. Jeg hadde trodd jeg kjente Syria til jeg kom hit, men det viste seg at jeg tok feil. Lattakia, som ligger på kysten av middelhavet, er den vestligste byen jeg har sett i Syria, og minner egentlig i stor grad om Beirut - bare uten McDonald's og H&M. Hijab-andelen var betraktelig lavere her enn ellers i landet, og vi observerte noe vi ikke har sett på månedsvis - gutter og jenter som henger sammen i gjenger.

"Jammen!" sier du kanskje, "jenter og gutter kan da ikke omgås hverandre i vennskapelig lag uten at den seksuelle energien som oppstår gjør dem gale eller får dem til å begå store feil som ender i utenomekteskapelig graviditet?" Da sier jeg "Feil, kjære leser, i Lattakia så det ut til å fungere helt fint." Så der fikk du den, din konservative, vrangforestilte knott.

Utenfor Lattakia har de en egen "Cote D'Azur" (vi besøkte den ikke, men den så fin ut på bildene), en svær borg kjent som "Saladins slott" (som blei bygd av korsfarerne og tatt av Saladin etter to dagers beleiring, noe som skyldes utrolig inkompetens på korsfarernes side, for den borgen var godt befesta) og ruinene av byen Ugarit, hvor verdens eldste alfabet skal ha oppstått for lenge, lenge siden, men som i dag dessverre ikke var mer enn en hel masse stein på bakken.

I Lattakia serverte de dessuten god fisk (en sjeldenhet i Midt-Østen), riktignok på en relativt dyr restaurant, men vi kosta på oss denslags når det jo tross alt var Axels bursdag.

Vi hadde akkurat begynt å irritere oss over syrernes manglende evne til å si ifra hvor bussen er (vi har hatt flere uheldige tilfeller hvor vi nesten har gått av på feil sted etter å ha spurt de andre på bussen om dette er stoppen vår, eller et tilfelle, riktignok i Tyrkia, hvor vi blei sittende på bussen når vi skulle ha gått av), da en kjempetrivelig syrer stoppa oss og lurte på om vi ville sitte på med ham dit vi skulle (han skulle ikke ha noe som helst i betaling). Han jobba som lærer, og kunne fortelle oss alt om hva vi burde se i Lattakia, og ga oss telefonnummeret hans, i tilfelle vi trengte hjelp. Takk, Syria, for å minne oss på at alle her borte er kjempeålreite og hjelpsomme om man bare ser litt bortkommen ut.

Når det gjelder syrerene er det for øvrig én ting jeg må nevne: man går lei av å bli behandla som en kuriositet. Voksne folk er stort sett veldig hjelpsomme og gjør unødvendig store grep for å hjelpe deg og få deg til å ha det bra, men syriske gutter, særlig mellom 9 til 19, behandler deg ofte som et slags mystisk romvesen om du ser litt europeisk ut. Denne behandlinga manifesterer seg på forskjellige måter, men går i stor grad ut på stirring. Mange kommer bort og sier "hello!" unødvendig høyt, for så å forvente at samtalen er over (flere blir sjokkert hvis du svarer), andre kommer flirende bort og spør om penger, mens mange vil bare vinke og bli anerkjent. Alle gjør det med et slags semi-hånlig, semi-vennlig smil, som tidvis er umulig å tolke. Det får deg til å føle deg som en kjedis, men bare på den kjipe måten.

Sånn. Der fikk jeg ut litt irritasjon. Det er bare litt plagsomt. Ellers går det bra. Videre med narrativen!

Syria har ikke mange toglinjer, men en av dem går mellom Lattakia og Aleppo. Så vi tok toget. Det var noe ganske annet enn de rimelig shabby tjenestene vi bruker ellers i landet! Vi kosta på oss første klasse, siden billettene bare kosta 20 NOK, og nøyt å sitte i brede seter med god beinplass (for en gangs skyld). Vi kom fra til Aleppo på kvelden, og fant fort ut av byen var gåavstandstørrelse, og fant en restaurant hvor de faktisk fikk til europeisk mat (man kan bli lei av Mezzeh). Vi leika eller med planen om å leie en bil og kjøre litt rundt i nord-Syria, men planen blei fort bremsa av at vi ikke har internasjonale førerbevis (når begynte disse araberne å bry som om denslags?), så vi kom fram til at vi blei nødt til å leie en drosje for å få kjørt til Syrias døde byer. Den reisen skal dere få lese om i neste innlegg, hvor gutteturen blir endra til en delt-kjønn-tur, eller transkjønna tur. Eller noe sånn.

Ellers følger en liten notis til alle som noen sinne kommer til å prøve å gjøre seg forstått av utlendinger som ikke snakker språket ens flytende:

*ehem*

DET ER IKKE LETTERE Å FORSTÅ DEG HVIS DU SNAKKER HØYERE!

Takk. Det var bare det jeg ville si.

To be continued...