"Ser'a?"

Syria, mitt Syria (del 2)

2010-11-30T16:20:00.002+01:00

I forrige episode av “Ser’a” så vi at den eponyme hovedpersonen og hans ledsager Henrik Axelsen reiste fra Damaskus til Lattakia og videre til Aleppo. Hva vil møte dem der? Og hvem, jeg sier hvem, er jenta som tar bussen i retning Aleppo og virker fast bestemt på å nå våre helter før de tar toget videre til Deir El-Zur? Alt dette, og mer i kveldens episode av “Ser’a”!

Da Axel og jeg våkna i Aleppo, etter å ha ankommet seint og leita rundt etter plass i herberget (og møtt en Tyrker som studerte i Lattakia, jobba som modell, og enten fikk kommisjon fra et hotell for å lure oss til å sove der, eller bare var skikkelig grei (vi opererte under den første antagelsen)), sovna vi som to utslitte steiner på reisefot, og våkna friske og opplagte dagen etter. Vi bestemte oss nesten på et innfall om å prøve å få utvida visumene våre, men etter litt krangling på immigrasjonskontoret fikk vi beskjed om at det dessverre ikke var mulig, siden vi hadde så lang tid igjen på dem (hva slags tulleland er dette, egentlig?)

Siden vi begge kom til å ha gjester når det nærma seg tida for å utsette visumene våre (ikke en god nok unnskyldning for immigrasjonskontoret, btw), bestemte vi oss for å ta en rask tur ut av landet for å få nye visum på grensa (Syria er ganske greit sånn sett), siden vi uansett var såpass nære Syrias nordlige grense, og allerede hadde 90-dagers visum i Tyrkia fra turen vår til Irak.

Altså endte vi opp med en liten dagstur til Tyrkia. Vi betalte himla mye penger, og måtte krangle masse ved grensa (grensevakta trodde ikke på at vi bodde i et hus uten landlinje, så vi måtte ringe huseieren så han kunne få snakke med ham. I hvilken dimensjon har det noe å si om huset ditt har landlinje eller ikke når du søker om nytt visum?), fikk vi tatt en liten times tur i en tyrkisk by hvor vi blei lurt av personalet på restauranten da vi spiste vårt eneste måltid, og satt litt i en park – et savn vi begge oppdaga at vi hadde hatt først da vi så parken.

Tilbake i Aleppo fikk vi ordna tremannsrom for oss og Marianne, som skulle være på vei oppover til Aleppo for å møte oss, og da vi etterpå ringte henne for å si at “jobben er fiksa av oss barske menn, du trenger ikke å bekymre deg”, kunne hun fortelle at hun ikke kom opp før dagen etterpå, og at tremannsrom denne natta var helt unødvendig.

Så kom altså turistdagen vår i Aleppo. Fin by og alt sånn der. Ganske lik Damaskus, bare mindre og litt mer vant til turister (og tidvis en del koseligere) – men først og fremst åstedet for en sjukt kul borg. Vi gutta gikk litt bananas over alle de kule forsvarsverkene i denne utrolig godt bevarte borgen, som i følge brosjyren skal være “det ypperste innen arabisk krigsarkitektur”, og jeg er her for å fortelle dere at den ikke juger. Brosjyren, altså. Besøket vårt i borgen blei kanskje litt farga av at vi bare et par dager tidligere hadde vært med på paintball dagen vi feira bursdagen til Bettina, og så gode steder for forsvar, angrep, utkikksposter, sniking og holding av områder hvor enn vi snudde oss. Gøy va det nå læll.

Byen har også en stor fin moské som bare er ti år yngre enn Umayyademoskeen i Damaskus. Som er mye finere. Så det så. Neener neener.

Dag 2 i "Aleppo og Omegn"-planen (nøye utarbeida av meg) var en dag med enda flere ruiner (Syria har mange av dem), som vi avslutta med å ta enda et tog (!), som var langt fra like classy som det vi tok fra Lattakia, men hvor de i hvert fall vekka oss og sørga for at vi kom oss av toget (da var klokka tre på natta. Yikes!)

Heldigvis for oss sover Nureddin, eieren av et lite hostell i Deir, på en sofa i resepsjonen hver eneste natt. Spør meg ikke hvorfor. Han hørte i hvert fall at vi kom midt på natta, så vi sa bare takk og amen. Den natta sov vi slettes ikke godt, men vi sov i hvert fall i senger, og det er jo noe.

Deir El-Zur er ikke så mye å se i seg sjøl, men det ligger ved den berømte elva Eufrat, som egentlig var ganske fin og rein og imponerende, og vel verdt å ta en titt på. Siden vi kom midt i feiringa av pilgrimsferden til Mekka og Medina, var ikke alt like åpent og tilgjengelig (og vi så folk slå sauer på åpen gate. Ugh!), men vi kom oss ut til noen andre ruiner uten for Deir også. Ruiner må man jo ha! Den relativt uimponerende byen Mari (bare gled dere til alle de gode Mari-vitsene mine, forresten) blei heldigvis overgått over den dødsfete romer/araberborgen Dura Europos, med en flott utsikt over Eufrat. Dura Europos må for øvrig være det kuleste navnet på en borg noen sinne, så jeg kan herved love at når jeg får meg en borg, så skal den hete Dura Snuropos (og byen inni skal hete Snuropolis). Det blir minst like fett.

Den natta tok vi bussen tilbake til Damaskus, med massevis av (u)nyttig kunnskap tilegna og noen gode reisetimer bak oss. Da vi kom fram i hovedstaden morgenen etter, så var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Men bætterdø så slitne vi var!

Syria, mitt Syria (reiseskildring del 1)

2010-11-18T14:29:00.002+01:00

Syria er så mye rart. Det er et tradisjonelt samfunn som gjennomgår store politiske reformer. Det er et sterkt religiøst samfunn som består av nesten 90 prosent muslimer, samtidig som det har en ufattelig sterk personkult dedikert både til en godslig øyelege og den iskalde psykopaten han hadde som far. Det er et utrolig tolerant land, samtidig som storøyd og inntrengende stirring kombineres med pinlige henvendelser fra alle som synes du ser rar ut.

Sier du jeg burde holde meg unna turistnæringa? Mottatt.

I disse dager har jeg vært på en "Tour of Syria". Axel og jeg, og deler av turen Marianne, har reist gjennom landet og sett på det det har å by på - som i det store og det hele består av ruiner.

Etter en relativt vel gjennomført eksamen og derpåfølgende paintball-kamp, dro Axelsen og jeg (på bursdagen hans, av alle dager!) nordover til Lattakia. Jeg hadde trodd jeg kjente Syria til jeg kom hit, men det viste seg at jeg tok feil. Lattakia, som ligger på kysten av middelhavet, er den vestligste byen jeg har sett i Syria, og minner egentlig i stor grad om Beirut - bare uten McDonald's og H&M. Hijab-andelen var betraktelig lavere her enn ellers i landet, og vi observerte noe vi ikke har sett på månedsvis - gutter og jenter som henger sammen i gjenger.

"Jammen!" sier du kanskje, "jenter og gutter kan da ikke omgås hverandre i vennskapelig lag uten at den seksuelle energien som oppstår gjør dem gale eller får dem til å begå store feil som ender i utenomekteskapelig graviditet?" Da sier jeg "Feil, kjære leser, i Lattakia så det ut til å fungere helt fint." Så der fikk du den, din konservative, vrangforestilte knott.

Utenfor Lattakia har de en egen "Cote D'Azur" (vi besøkte den ikke, men den så fin ut på bildene), en svær borg kjent som "Saladins slott" (som blei bygd av korsfarerne og tatt av Saladin etter to dagers beleiring, noe som skyldes utrolig inkompetens på korsfarernes side, for den borgen var godt befesta) og ruinene av byen Ugarit, hvor verdens eldste alfabet skal ha oppstått for lenge, lenge siden, men som i dag dessverre ikke var mer enn en hel masse stein på bakken.

I Lattakia serverte de dessuten god fisk (en sjeldenhet i Midt-Østen), riktignok på en relativt dyr restaurant, men vi kosta på oss denslags når det jo tross alt var Axels bursdag.

Vi hadde akkurat begynt å irritere oss over syrernes manglende evne til å si ifra hvor bussen er (vi har hatt flere uheldige tilfeller hvor vi nesten har gått av på feil sted etter å ha spurt de andre på bussen om dette er stoppen vår, eller et tilfelle, riktignok i Tyrkia, hvor vi blei sittende på bussen når vi skulle ha gått av), da en kjempetrivelig syrer stoppa oss og lurte på om vi ville sitte på med ham dit vi skulle (han skulle ikke ha noe som helst i betaling). Han jobba som lærer, og kunne fortelle oss alt om hva vi burde se i Lattakia, og ga oss telefonnummeret hans, i tilfelle vi trengte hjelp. Takk, Syria, for å minne oss på at alle her borte er kjempeålreite og hjelpsomme om man bare ser litt bortkommen ut.

Når det gjelder syrerene er det for øvrig én ting jeg må nevne: man går lei av å bli behandla som en kuriositet. Voksne folk er stort sett veldig hjelpsomme og gjør unødvendig store grep for å hjelpe deg og få deg til å ha det bra, men syriske gutter, særlig mellom 9 til 19, behandler deg ofte som et slags mystisk romvesen om du ser litt europeisk ut. Denne behandlinga manifesterer seg på forskjellige måter, men går i stor grad ut på stirring. Mange kommer bort og sier "hello!" unødvendig høyt, for så å forvente at samtalen er over (flere blir sjokkert hvis du svarer), andre kommer flirende bort og spør om penger, mens mange vil bare vinke og bli anerkjent. Alle gjør det med et slags semi-hånlig, semi-vennlig smil, som tidvis er umulig å tolke. Det får deg til å føle deg som en kjedis, men bare på den kjipe måten.

Sånn. Der fikk jeg ut litt irritasjon. Det er bare litt plagsomt. Ellers går det bra. Videre med narrativen!

Syria har ikke mange toglinjer, men en av dem går mellom Lattakia og Aleppo. Så vi tok toget. Det var noe ganske annet enn de rimelig shabby tjenestene vi bruker ellers i landet! Vi kosta på oss første klasse, siden billettene bare kosta 20 NOK, og nøyt å sitte i brede seter med god beinplass (for en gangs skyld). Vi kom fra til Aleppo på kvelden, og fant fort ut av byen var gåavstandstørrelse, og fant en restaurant hvor de faktisk fikk til europeisk mat (man kan bli lei av Mezzeh). Vi leika eller med planen om å leie en bil og kjøre litt rundt i nord-Syria, men planen blei fort bremsa av at vi ikke har internasjonale førerbevis (når begynte disse araberne å bry som om denslags?), så vi kom fram til at vi blei nødt til å leie en drosje for å få kjørt til Syrias døde byer. Den reisen skal dere få lese om i neste innlegg, hvor gutteturen blir endra til en delt-kjønn-tur, eller transkjønna tur. Eller noe sånn.

Ellers følger en liten notis til alle som noen sinne kommer til å prøve å gjøre seg forstått av utlendinger som ikke snakker språket ens flytende:

*ehem*

DET ER IKKE LETTERE Å FORSTÅ DEG HVIS DU SNAKKER HØYERE!

Takk. Det var bare det jeg ville si.

To be continued...

Ferie i Irak

2010-11-06T16:04:00.002+01:00

Jaokei, så det høres kanskje hakket mer dramatisk ut enn det egentlig var. Ja, jeg dro til Irak. Jeg tok taxi over grensa, og fikk et stempel i passet der det står “Irak”, men jeg må innrømme at jeg ikke dro til Fallujah og hang med krigsherrer. Jeg tok ikke bussen til Baghdad for å se The Green Zone fra utsida, eller besøkte ruinene av Babylon. Jeg tok den feige løsninga. Jeg dro til Irakisk Kurdistan.

Kurderne er den folkegruppa som trolig har fått best utbytte av invasjonen av Irak. De var ikke så veldig populære under Saddams regime, og blei med jevne mellomrom aktivt forsøkt utrydda. Derfor var de rimelig glade da amerikanerne kom, og i hele den kurdiske provinsen i Irak anses George W. Bush som en folkehelt. Regionen har siden 2003 blitt relativt stabil, fredlig og dessuten ganske velstående – i og med at folk der i gården med glede tar imot “sårri for at vi innvaderte landet deres”-pengene amerikanerne pøser inn i den Irak.

Jeg og Axel hadde planlagt turen en stund, men da vi forlot skolen på torsdag, med alle planer om bare å ta en snartur hjemom før vi satte snuten mot Tyrkia, spurte Åsny og Kristin oss fraværende om hva vi skulle i helga. “Til Irak,” kunne vi fortelle dem, “kan vi bli med?” spurte de, “Ja, det er klart,” svarte vi, og plutselig var vi et reisefølge.

Det tok oss mer eller mindre 24 timer å komme oss til Irak. Inkludert er ei natt i Deir Al-Zur, som ligger ved Eufrats bredd, men det var ikke mange timene å skryte av på Nureddins lille hostell, så la oss bare si 24 timer med reising. Et godt gammeldags reisedøgn. Turen kunne kanskje blitt gjennomført rasKeRe om noen, vISs navneTrekk Ikke skal Nenves i trykk ikke hadde glemt passet sitt da vi dro fra hostellet.

Vi kom oss helt til den bittelille landsbyen Zolaf, hvor vi tok oss en lang natts søvn, og våknet uthvilte dagen etter av et esel som sto og skrøyt utenfor. Derfra gikk vi opp til byen Ammadiye, som rager 1200 meter over havet på en liten bergknaus, med utsikt over hele den omliggende dalen. Noen vi fort lærte var at den tradisjonelle kurdiske nasjonaldrakten var grisefet, og Axel og jeg prøvde hardt å få kjøpt et par, men det viste seg at de måtte sys for hånd, og det hadde vi dessverre ikke tid til.

Mens vi traska rundt i byen blei vi møtt av ei hyggelig dame som lurte på om vi snakka tysk, men som tuttra av gårde på engelsk da vi svarte nei. Det viste seg at hun var en av partitoppene i lokallaget til Kurdistans sekulære parti. Hun tok oss med inn på kontoret sitt, introduserte oss for de andre partitoppene, ba oss på te (som blei levert av hennes boy-toy personlige assistent) og introduserte oss for mannen hennes, som jobba med å bygge et hus til dem like nedenfor partilokalet.

Hun kunne fortelle oss masse om hvor fredlig det nå er i Kurdistan, og hvor forferdelig det var under Saddam, og uffet seg over den tåpelige tanken om at religion hadde noen som helst plass i politikk. “You believe in something, so do I,” fortalte hun oss “we can't dwell on these differences.” Hun sa vi bare måtte komme igjen om det var noe, og sendte oss tilbake til byen med noen gode forslag til steder å se og butikker å besøke.

Mens vi var på vei ned til den litt bortgjemte porten som utgjør en av de to eneste inngangene til Ammadiye, støtte vi på en tradisjonelt kledd gammel mann, som hadde vært i dalen nedenfor og sanket ferske granatepler. Han snakka hverken engelsk eller arabisk, men gjorde det tydelig at vi bare kunne få noen granatepler. Så da satt vi der altså og så utover den skogskledde dalen og spiste granatepler, og så en bonde lede et gammelt esel opp de smale trappene opp til landsbyen.

Og så kom det en hyggelig kurder bort og sa “tjenare”.

Det viser seg nemlig at ganske mange kurdere i Kurdistan snakker svensk, norsk, begge eller en blanding. Ifølge ryktene er det en hel landsby i nordlige Irak hvor alle enten har bodd i Svergie eller har familie/venner der. Veldig mange kurdere forlot Irak under Saddam regime, men etter frigjøriga, har veldig mange kommet tilbake, og mange av dem har bodd sirk ti år et eller annet sted i Nord-Europa.

Vår svenske venn var bare på ferie, men tok oss med til en kompis som hadde bodd sju år på Stovner i Oslo, men som nå hadde flytta tilbake for godt, og han tok på seg ansvaret for å vise oss rundt.

Mens vi satt på en kafé og snakka norsk i tjukkest Kurdistan, ringte telefonen til våre norsk-Kurdiske venn, og på den andre enden var en venn i Norge som bare ville fortelle ham at nå snødde det her. Det var, mer eller mindre, noe av det mer absurde jeg har opplevd.

Fra Ammadiye gikk veien til Dohuk, som var noe av det mest vestlige jeg har sett i Midt-Østen. Her var den nye rikdommen brukt effektivt, og vi gikk langs moderne handlegater og krangla priser på engelsk med butikkeierne. Vi spiste også mitt trolig noen sinne største måltid på ei lita sjappe LP anbefalte. Men postkort var det umulig å få tak i!

Etter ei natt i Dohuk dro vi tidlig, tidlig tilbake i retning Damaskus. Turen besto for det meste av venting, blant annet ved grensa inn til Tyrkia, hvor vi sto i fem timer. Deretter en bomtur til gal landsby i Tyrkia, så vi tapte to timer og kom fram til grensa inn i Syria én time etter at den egentlig hadde stengt.

Heldigvis var grensa fortsatt åpen. På syrisk side hadde de bare kosta på seg å lukke porten, så vi måtte banke på. En syrisk grensevakt ba oss om å få passene våre, og vi sto plutselig i ingenmannslandet mellom Tyrkia og Syria, stempla ut fra det ene, og ennå ikke stempla inn i det andre, og så passene våre forsvinne inn i et syrisk bygg, med en port som fysisk holdt oss ute fra landet. Og tanken slo meg: hvis noe går galt – hvilken ambassade skal vi ringe?

Etter å ha kommet inn i Syria kunne vi puste letta ut. Nå var det bare 12 timer til vi var hjemme. Det var en lang busstur, og vi kom til Damaskus tidlig om morgenen på en skoledag. Vi rakk hjemom for en dusj og for å plukke opp skolebøkene, og så bar det av gårde til time med Rafa.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Prosessen

2010-10-17T15:55:00.000+02:00

Forrige uke hadde jeg besøk fra Norge. Hurra! Besøk er fint, og siden besøket utgjør sirka 50% av lesermassen min, føler jeg ikke et stort behov for å gjenfortelle hva vi gjorde, hvor vi turistifiserte og hva vi så.

Det jeg derimot vil underholde med, for den lille gruppen av lesere som ikke var der og fikk føle det på kroppen, var den relativt ubehagelige opplevelsen av å komme i klinsj med det syriske byråkratiet, som hittil ikke har vært et stort problem for meg.

Fakta:
- i Syria må man til en hver tid kunne framvise dokumentasjon på hvem man er om en represntant for staten skulle be om det.
- Norsk førerkort, bankkort, studentbevis eller militærlegitimasjon er ubrukelig som gyldig legitimasjon i Syria. Det er egentlig bare pass man kan ha av godkjente papirer som utlending
- jeg visste ikke noe av dette før den skjebnesvangre dagen jeg nå skal gjenfortelle.

Det var den siste dagen gjestene mine var i Syria, etter ei uke på besøk, og siden vi hadde bestemt oss for å ikke gjennomgå kaoset med å betale 30 dollar for et nytt syrisk visum som vi hadde måttet gjennom om vi skulle dra til Libanon, bestemte vi oss i stedet for å dra til det berømte Crac des Chevallieres – en gammel korsfarerfestning en times tid fra byen Homs. Turen til Homs var problemfri, ved hjelp av lokal kollektivtransport av alle slag var vi der sirka tre timer etter at vi hadde forlatt Damaskus tidlig om morgenen.

Siden vi bare skulle reise innad i landet, hadde vi ikke tatt med oss passene våre, fordi vår norske logikk tilsa at “pass? Nei, det er jo sånn man bare trenger for å reise over landegrenser”, og vi blei dermed rimelig sjokkert da drosjesåføren som skulle kjøre oss fra Homs spurte om å få se passene våre. Enda mer sjokkerte blei vi da reaksjonen hans på at vi ikke hadde pass med oss var å hente en politimann.

Så var spetakkelet i gang. Politimannen snakka sjølsagt ikke noe særlig engelsk, så jeg måtte derfor ty til min noe mangelfulle skolearabisk for å forklare at passene våre var hjemme, men at vi ikke skulle forlate landet, så det var ingen grunn til at vi skulle ha dem. Han reagerte med å ta oss med bort til sjefen for skysstasjonen.

Kontoret til skysstasjonssjefen (prøv å si det fort mange ganger) så mer eller mindre ut som ei lita glattcelle (med ei hard seng i det ene hjørnet) med en liten pult. Sjefen forhørte oss om akkurat det samme politimannen hadde spurt oss om. Etter at vi var ferdige med å bli forhørt (og vente på å få bli forhørt) hadde jeg ennå ikke oppgitt noe informasjon som jeg ikke hadde gitt til drosjesjåføren.

Deretter fulgte en langvarig prosess der skysstasjonssjefen og to ansatte komponerte et brev eller en uttalese av noe slag, med tydelige uenigheter om hvilken formulering som var mest elegant, og påpeking av skrivefeil som helt klart måtte rettes. Sjefen gikk ut en tur, trolig for å be, og de to ansatte blei sittende helt stille og vente på ham. I kanskje ti minutter skjedde det ingenting, for ingenting kan jo gjøres så lenge sjefen ikke er der for å se til at det blir gjort.

Så tok sjefen oss med i bilen sin og kjørte oss inn til byen Homs. Lonely Planet kan fortelle at Homs er en by med ingen ting av interesse for turister, så dette var definitivt ikke den veien vi ville at reisa skulle gå. Sjefen smilte og ga oss vann til å drikke, men snakka sjølsagt heller ikke engelsk. Hvor mye jeg kunne tilføre til samtalen var dermed mangelfullt, og de stakkars gjestene mine kunne ikke tilføre noe som helst.

Så endte vi opp på et eller annet direktorat eller et mottak av noe slag. Det var i det minste helt klart et byråkratisk anlegg, med massevis av små kontorer med strenge menn med barter som jobba mer eller mindre langsomt bak store pulter. En politimann geleida oss til et venterom. Etter en times tid med venting blei jeg sendt inn til han som helt tydelig var ansvarlig for denne type saker. Han kunne et par fraser på engelsk, men nok en gang måtte jeg forklare meg på arabisk. Nei, vi hadde ikke passene våre. Ja, de lå i huset mitt i Damaskus. Ja, jeg bor der. Jeg studerer det arabiske språk ved universitetet i Damaskus. Hvis det er enklere kan jeg prøve å ringe vennen min som jeg bor med. Han er hjemme, der passene ligger. Nei, han er ikke syrisk. Han er norsk. Ja, han studerer også. Nei, disse er bare turister. De besøker meg. Nei, de er ikke gift. Ja, de kom bare for å besøke meg. Ja, det er deres første gang i Syria. Vi har også besøkt Jordan.

Etter at jeg hadde vært inne til intervju i det som virka som en liten evighet, henta de også inn gjestene mine, så de kunne sitte og se forvirra ut, og ansvarsbyråkraten kunne peke på dem og være brysk mens han spurte meg om ting. Så måtte vi vente litt. Så kom det et papir, som ansvarsbyråkraten så på, forkasta og sendte tilbake. Så venta vi litt lenger, og de kom med et nytt ark. Så dere to hadde vært i Jordan i tre dager? Nei, alle tre. Uffda, da er dette arket ubrukelig. Skriv et nytt, jo selvfølgelig skal det være for hånd, og selvfølgelig skal rettskrivinga være pertentlig. Ta den tiden dere trenger, men skriv en ny uttalelse. Mer venting. En gang i blant et høflig spørsmål, og et halvhjerta “welcome”, og et megetsigende blikk til politimannen, som satt der for å være skummel og få oss til å forstå hvilken alvorlig forbrytelse vi hadde begått.

4 timer etter at vi hadde ankommet i Homs, blei vi endelig henta ned til et stort lekkert kontor, hvor det satt en syrer med et bredt, avvæpnende smil, som bare ville beklage for at denne prosessen hadde tatt så lang tid og at alt var i orden. For første gang den dagen snakka jeg med en mann som snakka godt engelsk. Dessuten snakka han fransk. Altså for første gang en vi lett kunne ha kommunisert med denne strevsomme dagen, og hans jobb var å fortelle oss at alt var bra! Kunne vi ikke fått møte denne karen tidligere?

Det var altså ikke lenger noe problem. Ma fi mishkile. Nå kunne vi dra til Crac des Chevallieres om vi ville. Han skulle sørge for at vi ikke fikk flere problemer med mangelen av pass. Men vi var utslitte. Vi ville bare hjem. Så han satte oss på en drosje tilbake til skysstasjonen, der vi fikk gleden av å vente på en buss som var forsinka med nesten en time før vi fikk snudd nesen hjemover mot Damaskus. Not the best day ever.

Hamam

2010-09-23T16:18:00.002+02:00

Det var Cato som foreslo at vi skulle dra. Sjøl hadde jeg ikke gjort noe sånn før, og jeg må innrømme at jeg så fram til det hele med beklemthet og en anelse frykt, til tross for at det kribla av nysgjerrighet over hele konseptet. “Er ikke det hele veldig pinlig?” spurte jeg, uten å helt kunne skjule interessen i stemmen min. “Først føles det veldig merkelig,” sa han, “men du vender deg fort til det.”

Konseptet hamam er mer kjent i vesten som “Tyrkisk bad”, men dette er ikke mer enn et spor etter ottomansk imperialisme, for disse badene er en gammel arabisk tradisjon som kan spores tilbake til romertida, og finnes over hele Midtøsten. Etablissementet jeg dro til hevder å ha eksistert siden 1180, og er i så fall det eldste i hele Syria.

“Velkommen, Ahlan wa-sahlan, dere kan kle av dere der borte. Vennligst ta av skoene.” møtte den smilende araberen oss med. Stemningen var avslappa, men med et hint av forventing i lufta. Dette var kosetid, og de korpulente arabiske mennene som kledde av seg rundt meg hadde et glemt i øyet som sa at de kom tilbake til noe fortreffelig.

Kun ikledd tynne håndklær rundt livet, blei vi geleida inn i damprommet, hvor man først skal svette av seg skitt og lort, samt dagens anstrengelser. På vei blei vi møtt av nok en hyggelig araber. “Full scrub and massage for you, sirs?” spurte han, Cato sto smilende over, men geleidet ham til Axel og meg, som sto der halvnakne og så blygt ned i gulvet, og informerte om at “disse to skal ha hele pakka. Det er deres første gang.” Vi blei utstyrt med lekre armbånd for å vise at vi skulle ha mer enn bare skrubb og et såpestykke, og blei sendt inn i damprommet.

Damprummet var mer eller mindre som den varienten man kan komme over i Norge, sett bort ifra den eldgamle arkitekturen, og at dampen kom ut av et slags intrikat slusesystem som var bygd inn i veggen og så, for å være helt ærlig, knallekkert ut. Da vi hadde svetta godt fra oss gikk vi ut av den glovarme lille alkoven (antageligvis et arabisk ord, siden det begynner på al, forresten), og blei geleida inn i et annet lite rom, for å få vår “special treatment”.

Skrubberen var ikke like smilende, men oste desto mer av talent. Jeg hadde alltid trodd at første gang jeg skulle såpes inn og skrubbes av et annet menneske ville være med noen jeg kjente godt, noen jeg stolte på og var glad i, men jeg innså fort verdien av å ha vært gjennom det med en totalt fremmed. Ikke bare var det behagelig å kunne puste ut og slappe av og vite at denne mannen visste hva han holdt på med, men det var også trygt. Her var det ingen skam og sjenanse. Han hadde sett alt dette før. Da jeg kom inn og satte meg ned ved føttene hans, trengte han bare å kaste et raskt blikk på meg før han ga et betryggende smil. Han forstod at det var det første gangen min. Ikke vær redd, sa blikket hans. Jeg skal ta vare på deg. Ingen overraskelser. Legg deg på ryggen, så begynner vi med en tradisjonell start, så kan du legge deg på magen seinere, når du blir mer komfortabel.

Jeg må også nevne hvor godt det var for meg å ha Axel til stede i rommet, både for at jeg fikk slappa av, og fordi han fikk behandlinga før meg, så jeg kunne se på og få en anelse om hvordan dette skulle gjøres.

Videre gikk ferden til massøren, som var en ublyg gammel mann med en stor mage og en imponerende mustasj. Her var det bare å legge seg på rygg med en gang, lukke øynene og late som at jeg ikke tenkte på den store skumle barten hans. Med en gang han la hendene sine på meg kunne jeg kjenne styrken i de store grove armene hans, og jeg følte meg sårbar og liten mens de erfarne hendene hans strøyk over meg, både mjukt og hardt på samme tid. Inderlig og ømt. Og jeg visste i mitt hjertes hjerte at jeg stolte på denne mannen.

Så var det over. En kald dusj og flere smilende arabere. Ut i foajeen der rekkevis med fornøyde kunder satt smilende og nippet til teen sin, svøpt i store håndklær og forståelse i blikket. Vi hadde alle vært med på det samme.

Romere!

2010-09-16T17:14:00.005+02:00

Venner! Landsmenn! Uvenner! Randoms!

Siden sist har jeg starta på skolen her nede! Oi! sier du kanskje. Eventuelt sier du meh. og lurer på hva slags drittside du har kommet til og suser videre på "random blog"-knappen øverst til høyre (seriøst, er jeg den eneste som bruker denne funksjonen?)

For de videre interesserte har jeg lagt ut bilder som har blitt tatt denne første tida på facebook, så det er bare å logge inn og like og kommentere i vei (hei, mamma)!

Skolen er intens, og jeg merker at jeg kanskje kunne ha vært flinkere i muntlig arabisk (det føles uvant å ikke rekke opp hånda og håpe at læreren ikke spør meg om noe), men jeg kunne vel vært stivere også. Jada, jeg er fullstendig klar over hvem som også sa det. Haha. Du er morsom.

Jeg går i klasse med tre andre nordmenn (deriblant Erling, eller Ali, som han kaller seg her nede, hvis blogg om syriaopplevelsen er den beste - sjekk den ut!), men det er mest andre nasjonaliteter. Amerikanere, italienere, franske og engelske mennesker. Hvorfor studerer de arabisk? Aner ikke, men de er flinkere enn meg, og jeg liker det ikke.

Mange av dem har studert flere år, eller vært her nede lenger enn meg, men generelt er de mindre redde for å bruke arabisken sin, og flinkere til å finne ord enn meg, og er det noe jeg ikke tolererer så er det å være dårligere enn gjennomsnittet i noe som helst (ikke helt sant, men nesten), derfor er jeg litt småfurten, men prøver å ikke la det gå utover de i klassen min. I stedet lar jeg det går utover Axel og Benedicte, noe som har resultert i at Benedicte har bestemt seg for å flytte ut, og antageligvis flytte inn i et sted jeg så på tidligere, men ikke syntes var fint nok.

Vi har begynt å bli flinke til å prute på taxipriser, mest fordi vi etter veit hva vi skal forvente for gitte strekninger (endelig!), og lærer stadig nye arabiske formuleringer for "du har lurt meg, din skurk, jeg skal ikke betale så mye!", dessuten har vi funnet en idyllisk liten badeplass (riktignok bare basseng) i den nærmeste byen utenfor Damaskus, hvor vestlige turister kan ha litt velfortjent sydenferie (riktignok rett ved siden av en moské, men det er jo litt av sjarmen)

Små udyr

2010-09-07T14:12:00.002+02:00

Det begynner å bli klart for denne byfisen at han har levd et relativt skjerma liv så langt. Hittil i livet mitt har den verste skapningen jeg har blitt utsatt for vært andre mennesker, men perspektivet mitt begynner gradvis å utvides nå som jeg blant annet har støtt på de små beistene som kommer til å overleve den kommende kjernefysiske krigen som vil utslette menneskeheten: Kakerlakkene.

I Iggy og Kakkerlakkene trodde jeg kakkerlakkene var urettferdig portretert basert på en stereotyp som ikke var rotfesta i virkeligheten, men nå har jeg lært at kakkerlakker virkelig er irriterende, ondskapsfulle, skitne og sniker seg fram overalt hvor de er uønska. Jeg er på nippet til å foreslå deportering av alle kakkerlakker i verden til store konsentrasjonsleirer hvor de kan gasses i hjel, så hele arten kan fjernes fra jordens overflate, men så hatefull er jeg dog ikke.

En annen ting er sengeloppene, som jeg har gjort alt jeg kan for å bli kvitt - lagt sengetrekket i sola, spraya i stykker med "Instant kill bug spray" som reklamerer med den tvilsomme æren "fastest killing ever", men likevel våkner jeg hver morgen med nye bitt. Og de klør - ai ai ai, som de klør.

Gekkoer er derimot ikke noe problem. De bare henger rundt i huset og er generelt kule, så de slipper unna.

Så ja. Utenom den fargerike faunaen er det ikke mange problem. Ingenting "Instant kill" ikke kan løse.

Skule og Heim

2010-09-02T14:11:00.001+02:00

På søndag begynner jeg på skolen. Hæ? Skole på en søndag? Jepp. Hviledagen står tydeligvis ikke like høyt i kurs her nede. Noe man på sett og vis kan forstå, i og med at hele den der «Jesus sto opp fra de døde»-greia ikke har så stor definisjonskraft på hverdagslivet til den gjennomsnittlige syrer. (Tenk dere om, ugudelige norske menn og kvinner; er det ikke snedig at Damaskus har mange flere åpne butikker på den helligste dagen i den islamske uka, fredag, enn Oslo har på søndag?)

I går hadde vi utlendingene en såkalt «placement test», som skulle avgjøre hvor vi lå i landskapet av «snakker litt arabisk»-het, så det var spørsmål over hele skalaen, men først og fremst bar den preg av at jeg har et langt stykke igjen å gå før jeg mestrer standardarabisk like godt som en arabisktaler. For å si det rett ut har jeg ikke følt meg så utilstrekkelig siden den store Sagene-fadesen 09, som vil forbli en hendelse kun jeg og en ytters utilfreds anonym person har kjennskap til, takk for spør. Da testen var ferdig, og jeg kom ut skjelven og på gråten, hjalp det litt å høre at de andre norske hadde hatt den samme nær kvalmende opplevelsen som meg, og vi bestemte oss for å lide i fellesskap.

Sett bort i fra den store skuffelsen med standardarabisktesten, føler jeg at kunnskapen min i syrisk dialekt har skutt i været. Dette kan sjølsagt delvis skyldes at grunnkunnskapene mine da jeg kom hit var tilnærma lik null (og som vi alle veit, gir sjøl små multipler av null svimlende høye resultat), men jeg svulma av stolthet da jeg nesten klarte å føre en samtale med husvertinnen, der vi ved hjelp av vår nokså snevre delte vokabular av engelsk, syrisk dialekt og fusha, klarte å ha en utveksling av informasjon og intensjoner, noe som den observante leser vil gjenkjenne som kommunikasjon. Hurra!

Ja, forresten! Jeg har fått et sted å bo. Fast. Jeg får bo i huset hos Axel og Benedicte (som begge tydeligvis har foreldre som ikke synes den norske skrivemåten av navnene deres er god nok), i et tredje, mindre rom på størrelse med hybelen jeg i i fjor, og som jeg betaler under 1000 NOK for i måneden. Billig å bo i Syria, sa du? Affirmative! Husvertinnen er den alderdommelige Fatima, som er fast bestemt på at oppholdet vårt skal være så komfortabelt som mulig, og det meste av praten tar svigersønnen hennes Jamal seg av. Han snakker akseptabel engelsk, og kommer innom støtt og stadig for å ordne på ting.

Følelsen av at jeg bor her nå begynner å synke inn, men er ikke helt på plass ennå. Jeg regner med at jeg virkelig kommer til å føle meg hjemme når skolen begynner, og jeg må opp tidlig for å ta bussen (som koster tilnærma 1 NOK) hele den lange veien. Nå som jeg hvertfall har et sted å bo og fasiliteter til å overleve her de neste månedene, kan jeg se at dette kan bli et behagelig liv.

Welcome to Syria!

2010-08-24T09:19:00.004+02:00

Hei alle sammen!

I dag har jeg vært i Syria ei uke, men det føles som jeg har vært her mye lenger. Ikke egentlig fordi det har skjedd så mye (det har nesten vært som å ha ferie hittil, bortsett fra å måtte oppsøke ambassaden og registrere meg ved universitetet og sånn), men fordi varmen nesten får tida til å stå stille. Det er bare så intenst varmt at, hvis jeg får lov til å anvende en hyppig brukt frase blant ungdommer på østlandet, jeg tror jeg dævver.

Det meste av dagen tilbringer vi innomhus, noe du som norsk kanskje reagerer sterkt på med avsky og mistro, men jeg kan garantere deg at det er så varmt at det ikke en gang er morsomt å være ute. Sein kveld er betraktelig bedre (og da er folk litt hyggeligere også, siden de har fått i seg en matbit), så vi prøver heller å være litt ute da. Jeg har likevel trua på at om en uke eller to, kan det være kaldt nok til at vi kan prøve å sole oss litt.

Universitetet starter ikke før om ei og ei halv uke, men på søndag starta vi (Axel, Benedicte og jeg) med privatundervisning i Syrisk dialekt (les: dialekt = språk i denne sammenhengen, araberne har bare ikke lyst til å innrømme at de snakker andre språk enn arabisk. Og jada, jeg er klar over at dialekter egentlig er egne språk i den strengeste definisjonen av språk, men etter den definisjonen snakker du og jeg også forskjellige språk per definisjon, uansett hvor likt vi snakker) hos den hyggelige syreren Edmund (det kan da umulig være det ekte navnet hans?).

Det hjelper litt på feriefølelsen vi har hatt hittil, og nå som vi har fast avtale (riktignok bare to timer om dagen) og masse lekser, ligger vi an til å bli mer organiserte enn vi har vært tidligere. Noe som er bra, for vi kommer sikkert til å trenge det.

Første døgn i Syria

2010-08-18T22:28:00.003+02:00

Når dette blogginnlegget føres i pennen, har jeg vært sirka ett døgn i Syria. Jeg landa seint i går, og etter å ha stått i diverse gale køer, og blant annet forsøke å komme meg gjennom passkontrollen i Syria uten visum (uten overlegg, såklart), kom jeg meg ut fra flyplassen. Jeg blei møtt av Jamil, som var litt lei etter å ha venta på meg en time, men blei glad da han innså at jeg prøvde å lære meg arabisk (det meste av samtalen foregikk gudskjelov på engelsk). Jamil var svært hyggelig, og ga meg telefonnummeret sitt, og sa jeg bare kunne ringe og spørre om hjelp om det skulle være noe. "Nå har du fått din første arabiske bror", fortalte han meg. Jeg nikka megetsigende.

Turen inn til sentrum kosta sirka like mye som det koster å ta drosje fra Damaskus til Beirut, noe jeg var forberedt på, men jeg hadde totalt misforstått pengeenheten, og endte opp med å ta ut for lite til å betale mer enn drosjebilletten. Jeg blei møtt av Mr. Bayan, som var fast bestemt på å vise meg godt rundt i området rundt leiligheten før han ga meg nøklene. Skrått til høyre ved banken, så nitti grader mot venstre når du kommer til moskeen. På slutten hadde han en liten "ekaminasjon", hvor jeg måtte fortelle ham hvor jeg skulle gå. Godt jobba. Her er nøklene. Og husk! No visitors.

Hadde det ikke vært for aircondition tror jeg ikke at jeg hadde sovet mye den natta. Det var varmt. Som jeg fikk vite fra Ali, en hyggelig butikkeier som kunne noen fraser på norsk, er dette den varmeste sommeren i manns minne i Damaskus. Lonely Planet kan fortelle en viktig ting: Plan ahead. There's nothing worse than arriving in the Middle East to discover that it's Ramadan and stinking hot. Akkurat nå er det begge deler. Mangelen på kæsj leda meg ut på leiting etter en minibank så snart jeg sto opp, så jeg kunne begynne å se etter et sted å kjøpe mat. Letter sagt enn gjort. Siden jeg ikke hadde drukket vann på 12 timer, og sola steika som en fyrovn, blei min lange ferd etter en minibank så jeg kunne ta ut penger så jeg kunne kjøpe vann lang og vanskelig.

Da jeg endelig hadde penger i min favn, var jeg livredd for å framstå som intolerant og respektløs for fasten, og torte derfor ikke kjøpe mat og vann før jeg var nesten hjemme, gjemte det i en bærepose, og gikk med raske steg tilbake til leiligheten. Inne i leiligheten fulgte et (etter min egen mening) festmåltid. Så snart frokosten var inntatt, la jeg ut på veien igjen, fast bestemt på å bli kjent med området, men min ferd blei raskt fokusert på å nok en gang oppsøke en vannkilde. Det var da Majid inviterte meg inn i det lille rommet med et par stoler, som det ikke helt føles riktig å kalle en kafé. Der serverte han meg godt kildevann og en leskende jus, og fortalte meg, delvis på engelsk og delvis på arabisk, "You come here every day. Practice your arabic with Majid". Da jeg var ferdig med å drikke, og spurte om hva det kosta, feida han det bort med et smil og ønska meg velkommen igjen seinere.

Så syrernes gjestfrihet er det ingenting å si noe på. Hvordan de ter seg i trafikken, velger jeg derimot å forstille, slik at inntrykket skal forbli positivt. Seinere møtte jeg Benedicte og Aksel ved Bab Al-Sharq, og sammen fant vi en internettcafe. Det viser seg at forbudet mot facebook og youtube er enkelt å komme forbi, og at internettcafeer tilogmed reklamerer for at de tilbyr tjenestene. Det samme gjelder for Skype, som tydeligvis også er forbudt. Alle planene mine om å Skype jevnlig ser ut til å falle i grus, så jeg må visst ty til den gode gamle e-posten (du vinner igjen, Agnete!).

Vi var også på en ekte arabis Suq (marked), hvor vibbene var den helt forventa arabiske stereotypen, med ruller av silke, kasser med godteri og rader med vannpiper som hang ut fra de talløse småbutikkene, og mødre i burka, drassende på et kobbel av unger som farta rundt mellom butikkene. Etterpå møtte vi Marianne og Cato, og tok en drosje til et neste vestlig kjøpesenter med supermarked i kjelleren. Dessverre var alle butikkene stengt, men jeg fikk handla brød, frokostblanding og syltetøy, så jeg kan ta overgangen til hummus og couscous litt gradvis.

Siste episode av LOST

2010-05-24T18:59:00.002+02:00

Som jeg har gitt uttrykk for før, så er jeg LOST-fæn. Eller Lostaway, som de vel kaller seg der borte i junaiten. Dvs, jeg er en stor tilhenger av den første sesongen, og har fulgt med regelmessig på serien for å få litt closure, vær så snill. I dag så jeg den siste episoden noen sinne, og fikk på en måte, og på en måte ikke. ADVARSEL: Spoiler alert!!!

Den serien de avslutta i natt, var ikke den serien jeg begynte å se. For mye rart skjedde over sesongenes løp til at jeg kunne si at jeg følte programmet hadde noe særlig koherens, men de fant tilbake til et viktig fokuspoeng: karakterene.

Det som var bra i første sesong av LOST var ikke først og fremst historien. Det til tross for at du alltid satt med spenning opp til ørene og fikk cliffhanger på cliffhanger og sjokk på sjokk. Det viktigste var de dype og gjennomførte karakterene, og hvordan de forholdt seg til hverandre. Etter Charlies død i sesong 3 (da jeg satt med gråten i halsen) virker det som de gikk vekk fra karakter, og bestemte seg for å ha mer fokus på historie, mytologi og handling. Til tross for dette fikk man egentlig ikke noen flere svar på de gamle spørsmålene, bare nye spørsmål som seinere blei delvis besvart. I siste episode pakka de karakterarkene og historiene til rollene godt sammen og ga closure, men svarte egentlig aldri på det alltid pressende "wtf, hva er den øya, egentlig?", og tok en enkel utvei ved å bare si "nei, alle dør, men møtes i himmelen" - typisk amerikansk fjernsyn, altså.

Til slutt har jeg ei lita liste over ting jeg aldri fikk svaret på, og som serien tydeligvis bare valgte å ignorere

- Hvorfor var det umulig å få barn på øya?

- Hva gjorde den svarte hesten som Kate så i sesong 2 der?

- Hadde egentlig karakterene fri vilje? De blei jo tross alt "kalt" til øya gjennom manipulering av valgene deres, kunne de velge noe som helst når de var på øya?

- Var øya bevisst?

- Hvem hadde jobben til Jacob først?

- Hva er den vitenskapelige koblinga mellom hvitt, magisk lys og elektromagnetisme?

- Hvorfor blei noen av Ajira 316-passasjerene sendt bakover i tid?

- Hvordan kom de seg fra 1977 til 2008 da hydrogenbomben gikk av?

- Hvis den Alternative Virkeligheten (tm) ikke var en alternativ virkelighet, men Etterlivet, oppstod det aldri noen ordentlig alternativ virkelighet, og betyr det at H-bomben var The Incident?

- Hvorfor var det noen som hoppa i tid sammen med øya, og noen (Richard Alpert og The Others) som blei værende i sanntid?

- Hvordan kunne mora til Jacob forhindre ham og broren i å skade hverandre, og hvordan funka egentlig dette når Jacob helt fint klarte å ta livet av broren sin, men Røykmonsteret ikke kunne drepe Jacob i kroppen til broren?

- Hvem bygde den magiske Lysbrønnen? Hvorfor ville de holde Ondskap ute av verden? Hvordan hadde de klart å fange Ondskap til å begynne med?

- Hvorfor kunne Jacob reise så mye han ville av øya, men ikke Røykmonsteret?

- Når lærte Jacob seg engelsk? Og var det før eller etter han reiste ut i verden første gang? (I "Across the Sea" er det meninga at de egentlig snakker latin, men i "Ab Aeterno" snakker han engelsk med Alpert på tidlig 1800-tall. Merkelig valg av preferert språk å snakke med fremmede, for øvrig)

- Hvordan kunne øya hindre Michael i å ta livet av seg tusenvis av mil unna?

- Hva skjedde med Walt?

- Hvordan reagerte verden da The Oceanic 6 forsvant, og hva blei represaliene (særlig for Kate, som hadde sikringsperiode) da noen av dem kom tilbake med en helt annen bønsj med folk

- Hva dreiv The Others med? Gikk de bare rundt og sulla, eller fyldte de dagene sine med noe praktisk?

- Hvordan klarte Ben å holde så utrolig mange vanlige folk mot sin vilje på øya når de visste at de kunne dra hjem? Alle hadde vel ikke ei kreftsjuk søster med en mirakelbaby?

- Hva gikk kreftene til Walt ut på, og hvor fikk han dem fra?

- Hva gjorde at ingen kunne finne øya, og at du måtte forlate den på spesifikke kompassgrader?

- Hvem bygde The Lamp Post?

- Hvem bygde Taweret-statuen?

- Hva motiverte Røykomonsteret i hvem han drepte og hvem han lot leve, og hvorfor tok han ikke bare livet av alle sammen med en gang? Han klarte jo lett å ta knekken på ganske mange etter hvert

- Hvordan fikk Røykmonsteret tak i minnene til alle på øya, så han kunne utnytte dem?

- Hva var greia med tallene? Sånn egentlig? Hvorfor var de magiske?

- Måtte Jacob dra jevnlig tilbake til øya, eller kunne han helt fint fungere som beskytter av øyas hjerte på en luksussvitte på Manhatten, og hvis han kunne det, hvorfor gjorde han det bare ikke?

- Hvordan eksperimenterte DHARMA med å sende isbjørner til ørkenen i Tunisia? De slapp dem vel ikke nedi brønnen med The Donkey Wheel og så om de klarte å "figure it out"?

- Hvordan klarte Whidmoore å bygge seg et mektig imperium når han hadde levd halve livet sitt på ei ukjent magisk øy?

- Hvordan klarte heltene våre å "skape seg" en parallell virkelighet for å møtes når de døde, og hva bestemte hvem som fikk være med i den og ikke? (De som er der er Jack&Kate, Sawyer&Juliet, Sayid&Shannon, Boone, Hurley&Libby, Rose&Bernard, Jin&Sun, Desmond&Penny og kanskje Ben - sammensetninga virker litt vilkårlig, hva var egentlig utvalgskriteriene? Penny hadde jo aldri vært på øya en gang!)

Vær deg sjøl! (nok?)

2010-05-14T16:36:00.002+02:00

Korriger meg hvis jeg tar feil, men jeg har en opplevelse av at det store livsmønsteret vi oppfordres til å leve etter i Vesten i det tjueførste århundre er "vær deg sjøl!"

I tv og film er det alltid et poeng at hvis du ikke "er deg sjøl", så blir du overfladisk, falsk og/eller ulykkelig. I sjølhjelpsbøker og lignende oppfordres det alltid til å "være deg sjøl", og alle jenter i ungdomsskolealder kan fortelle deg at ei god venninne "er seg sjøl og kan stoles på 100%!!!!!"

Poenget er at alle virker å være enige om at det å "være seg sjøl" er noe positivt. Noe vi skal strebe etter, til sjuende og sist det beste vi kan være. Men hva om den personen du er suger? Hva om du er skikkelig kjip, og egentlig vil være noen andre? Er det egentlig så negativt?

Examples are in order! Hvis man ikke har eksempel er det ingen som tar deg seriøst, har jeg lært.

Sett at du liker vold. Altså, la oss se for oss at du oppnår tilfredsstillelse ved å være voldelig, liksom. At du nyter det. At når du får lov til å slå noen, så sender hjernen din ut gledessignaler i kroppen. Du kan ikke noe for det, og du trenger ikke å være for vold, men det er utvilsomt den du er. Sett at du tenner seksuelt på barn. Det er ikke noe du kan noe for, det er bare den du er. Sett at du har angst for å snakke for forsamlinger, eller at du er feig. Det kan være deler av personligheten din som fra naturens side faller mest naturlig for deg på grunn av instinkt eller arvemateriale eller hvem-vet-hva. En del av hvem du er, men det trenger ikke å være noe du setter pris på.

Siden du er et bevisst menneske og har muligheten til å forbedre deg, og manipulere det utgangspunktet naturen har gitt deg, så kan du faktisk være et bedre menneske enn deg sjøl! Enn det!

Derfor er jeg uenig i hele "vær deg sjøl"-dogmet, og mye mer for "vær den du vil være". Hvis du har lyst til å være noe mer enn den kjipe personen naturen har bestemt at du skal være, så forandre deg sjøl til den du vil være, og se hvor mye bedre alt blir!

Myten om den nødvendige farsrollen

2010-05-12T10:30:00.002+02:00

Jeg har ikke barn, så jeg er ingen ekspert. Jeg har heller ikke planer om å produsere egne, men håper jeg en dag kan oppdra et kull med smårollinger. Likevel liker jeg å uttale meg om alt som om jeg hadde peiling, noe jeg har alle intensjoner om å gjøre nå også.

Utgangspunktet for dette vlogginnlegget er denne artikkelen, som sjølsagt er å finne hos Vårt Land. Jeg har mye fint å si om Vårt Land - det er en av avisene vi fikk fast hjem til oss i barndomshjemmet mitt, og der har jeg lest mye interessant, men det er typisk at det er i Vårt Land, som er det intellektualistiske kristenfolkets avis, man finner denne artikkelen.

Kort oppsummert: homofili er teit. Litt lengre oppsummert: uff og æsj, et mindretall av homofile skal få lov til å diktere litteraturen som barna våre skal utsettes for allerede i barnehagen, og disse nye bøkene med homofile foreldre kommer til å presentere barn for begrepet seksualitet alt for tidlig og gjøre dem usikre osv.

Dem om det. Personlig tror jeg barn introduseres for begrepet seksualitet i barnehagealder allerede uansett. Bare se på hvordan eventyrheltene (nesten alltid menn) ser på prinsessa og forelsker seg i henne momentant (les: blir steinkåt på henne)

MEN! At jeg er pro LGBT er ikke noe nytt, og er ikke hovedfokus for det jeg vil snakke om. Det jeg vil ta opp i artikkelen er hvordan forfatteren tar i bruk en gammel myte: nemlig at barn har behov for en mannsfigur når de vokser opp. Det virker som mange har den oppfattinga at barn har rett på å vokse opp med en mannlig og en kvinnelig forelder i hjemmet sitt, og at fravær av dette kan være skadelig for barnet.

Dette er sjølsagt tull. Det barn har rett og krav på er å vokse opp i trygge, kjærlige og lærerike omgivelser. Og at de ikke opplever stigma fra andre overfor hjemmesituasjonen sin. Så lenge de har dette på plass er det ingen grunn til å tro at hvem som er tilstede i barndommen, eller hvilket kjønn de har har noe å si.

Jeg kan ikke si at jeg var et barn som led av forsømmelse, men jeg hadde en far som var mye borte, i hvert fall de første ti årene av livet mitt (og mange vil hevde at disse er de avgjørende årene). Faren min var ikke den som var mest borte heller, jeg kjenner mange som har hatt mye mer fraværende fedre i barndommen, men som har vokst opp til å bli helt vanlige, helt ok folk. Hadde jeg derimot vært et problembarn; hadde jeg vært bøllete i skolen, vært en mobber eller ev. hatt psykiske problemer, hadde helt sikkert dette kunnet kommer opp som en "årsak". Noe som altså er tydeligvis helt urelatert, men siden vi har en slags kulturell forståelse av at "barn har behov for en farsfigur tilstede i barndommen", så tror vi at dette er relevant.

Hadde jeg vært en av de barna som kom skitne på skolen, skulka timer eller røykte på hjørnet i friminuttene ville folk sagt "ja, nettopp, ja. Faren hans var mye borte, vet du." Men siden jeg kommer fra den velstående middelklassen, er det ingen som reagerer. Fedre skal tross alt være mye borte. De skal jo jobbe hardt og finansiere husholdningen. Vi er på bedringens vei, særlig i Norge, men tendensen er dog fortsatt til stede at hvis det derimot er mor som er mye borte for å finansiere husholdningen, har man en lei tendens til å bryne på nesa. Uff og fysj, hun må passe på så hun ikke forsømmer ungene, barn har tross alt behov for en morsfigur.

Dessverre er det fortsatt slik at barn har behov for en mor. Ikke bare trenger vi en til å føde oss (vi trenger jo tross alt en far også til å sette i gang prosessen), men en viss periode av livet er vi fortsatt avhengige av å mates. Og alt tyder på at den sunneste og mest næringsrike maten får vi fra mor. Så til tross for at vi ikke trenger en "morsrolle" hele tida gjennom barndommen (jeg har stor tiltro til mannlige homofile foreldre som oppdragere), så er vi delvis (men dog ikke helt) avhengig av en mor.

Så "behovet for en far" er den siste skansen vi menn kan klamre oss til. Ved å ivareta denne illusjonen kan vil innbille oss at om et par år, når genetisk forskning har kommet så langt at man ikke lenger trenger mannlig sæd for å produsere barn, vil hele vår fortsatte eksistens, sett i et evolusjonsmessig syn, være irrelevant.

La meg bare legge til til slutt at jeg er helt for at fedre skal få lov til å være sammen med barna sine. Det er kjempeviktig. Jeg synes egentlig det er litt dårlig gjort mot menn av kvinner får lov til å tilbringe 9 måneder med barna før de i det hele tatt er født, også forventes det at menn ikek skal få mer enn 50% av foreldrepermisjonen! Det skal ganske mange måneder til for å knytte det samme båndet mellom far og barn som barnet har til mora si. Tull og tøys!

Men nødvendig? Nope. Så lenge ingen i barnehagen sier "du har ingen far. Det er rart. Hvorfor har du ingen far?" eller "du har to mødre. Alle vi andre har bare en mor. Du får ikke lov til å leke med oss", så tror jeg barn kan klare seg utmerka fint uten en farsfigur. Eller morsfigur, for den slags skyld.

Nei, nå er det nok

2010-05-08T21:34:00.002+02:00

Nei, nå er jeg lei!

Jeg er så lei av at Hollywood og underholdningsindustrien tar kvelertak på utviklinga og kreativiteten i amerikansk film (og serier). Jeg er så lei av at kampen mot pirater og behovet for kontroll over eget materiale overstiger amerikansk filmbransjes behov for å gjøre noen grunnleggende kreative grep. Jeg er så lei av at en så enorm industri, som kan skape så fantastisk kunst som amerikansk underholdningsindustri, ikke kommer til sitt fulle potensial, og at norsk filmindustri (og egentlig det meste annen filmindustri i verden), som kanskje kan ha mulighet til å utvide den kreative horisonten til vårt filmsyn, er så lutfattig og ute av stand til å produsere materiale på høyt nok nivå til å konkurrere med amerikansk.

Argh!

Det er da vel ikke min skyld at jeg kommer fra et lite sosialistisk land uten store investorer i filmindustrien? Hvorfor er det sånn at den underholdninga som vil snakke politisk, kulturelt og narrativt utfordrende til meg aldri vil kunne bli like bra som den tanketomme smørja Hollywood kverner ut? Det er så urettferdig!

Hvorfor er det sånn at de som har kontrollen på verdens mest interessante kunstindustri (etter min mening) styres av en gjeng urgamle, konservative, grådige kapitalister, som produserer tv for å tjene penger og gjør alt de kan for å ikke utfordre den amerikanske folkesjela på noen som helst måte?

Hvorfor krøples mulighetene internett har for spredning av film og tv, bare fordi gutta med gøye hatter, som i bunn og grunn har mer penger enn de trenger, ennå ikke har funnet en effektiv nok måte å tjene penger på det? Argh!

Det må da finnes en måte å få høykvalitets film og tv, som ikke bare har flotte bilder og talentfulle skuespillere, men som også har en skikkelig handling og et snev av utfordrende narrative grep, som streames på nettet uten DRM og finurlige rettighetsrøvende bindinger, som kan finansieres av brukernes opriktige ønske om å få med seg materialet uten behovet for reklame?

Det høres veldig ut som en ønskedrøm. Men jeg er helt sikker på at norsk filmindrustri kunne klart å gjøre noe. Med den riktige innsatsen og den riktige flaksen og de riktige folka tror jeg norsk film virkelig kunne ha fått til noe bra.

Om ikke norsk filmindustri får til å sette sammen noe, så skal jeg søren meg klare å finne den finansielle modellen som gjør deling på internett og friheten til å anvende massemedia som en sjøl vil lønnsomt. Det vil kanskje ta litt tid, men jeg er fast bestemt på å lage den filmen som beviser for tv-verden at kreativ frihet kan være lønnsomt, og dessuten skape et durabelig produkt! Det blir kanskje vanskelig, og jeg blir nok nødt til å senke kvalitetskrava, men hvor vanskelig kan det egentlig være? Hvem er med meg???

"Ånei, jeg skjønner meg ikke på jenter"

2010-04-14T15:21:00.002+02:00

Nå er jeg lei av at folk sier de ikke "skjønner seg på" folk av forskjellige vilkårlig inndelte grupper. "Jeg skjønner meg ikke på jenter", "jeg skjønner meg ikke på FrP-stemmere", "jeg skjønner meg ikke på Israels toppolitikere", "jeg skjønner meg ikke på Regjeringa" osv.

Egentlig, hvis du virkelig legger godviljen til, så skjønner du dem. Du er bare ikke villig til å godta premissene for å forstå dem.

Vanligvis er det veldig enkelt å skjønne handlingene til folk. Hvis du for eksempel velger å anta at folk er slemme og/eller dumme, så blir veldig mange ting mye mer forståelig enn om du absolutt skal anta at de er intelligente, velmenende og allvitende. Nå sier jeg ikke nødvendigvis at dette er å anbefale, og jeg praktiserer ikke sjøl dette tankesettet i betydelig grad. Jeg sier bare at det faktisk er fullt mulig å forstå det meste folk gjør, hvis man er villig til å endre forutsetningene sine for hvordan folk handler og hvilke motivasjoner de har.

Jeg tror mye av problemet hos folk som kommer med den slags uttalelser, er at de antar at folk har flere gode egenskaper enn de har, eller at de antar at hjernene til andre fungerer med eller mindre sånn som deres egen. Da er det sjølsagt veldig enkelt etterpå å finne en vilkårlig inndelt gruppe personen tilhører og generalisere utifra dette at man "ikke skjønner seg på jenter". Hvis du derimot tenker "æsj, jeg trodde jeg skjønte hvordan denne personen tenker, men nå som jeg har sett henne utføre X, så får jeg anta at hun faktisk er mindre intelligent enn jeg først antok, og at hun dessuten proriterer Corn Flakes over små katter. Interessant" - tadaa! Problem løst!

Copyright

2010-04-10T18:33:00.003+02:00

Hipp hurra! I dag er det 300 år siden The Statute of Anne, som var den tidligste moderne utgaven av åndsverksloven, og i den sammenhengen har man samla en del forståesegpåere til å skrive om temaet (blant dem wikipedias Jimmy Wales, og BoingBoings Cory Doctorow). Copyright er interessant materiale, og vi kommer helt sikkert til å høre mer om det framover, så hvis du ikke har gjort det ennå er det bare å begynne å lese seg opp på disse relativt løst-i-snippen-baserte innleggene i debatten.

http://www.counterpoint-online.org/copyright-1710-2010/

Har ikke lest alle sjøl ennå. Jeg har jobbedag, som sjølsagt sammenfalt med årets første skikkelige vårdag, thank you very much, men jeg har planer om å gjøre det etter hvert.

Kortskalle

2010-03-25T20:56:00.002+01:00

Jeg skal snart på påskeferie til slekta i Trondheim, men før jeg kommer så langt må jeg dele spørsmålet som plutselig slo ned i hodet mitt som et lyn fra klar himmel: hvordan spiller man kortskalle med kortstokk?

Jeg har sett bilder av og hørt rykter om at spillet også kan spilles med kortstokk (og ikke med den sedvanlige ansamlinga av mer eller mindre kjente navn). Man kan jo ikke akkurat stille så mange spørsmål at det gjør noe om et spillekort. Du har 52 alternativ, så det er bare å begynne å gjette egentlig. Etter at du har avgjort hvilken drakt det er på kortet ditt er det ikke mye mer du kan forholde deg til. Høres dødsens kjedelig ut. Eller er det andre regler og mer spennende måter å gjøre dette på? Kanskje kombinere det med alkohol for å gjøre opp for hvor mye mindre spennende det er en skikkelig kortskalle?

Havet, Døden og... ?

2010-03-22T10:25:00.002+01:00

I helga blei jeg nok en gang beskyldt for å ikke tro på kjærlighet. Det er ikke første gang, og trolig heller ikke siste gang jeg blir anklagd for dette, men i framtida vil jeg i det minste kunne referere til dette vlogginnlegget, så kan jeg spare stemmen min og sosialiseringstid, sånn at den kan benyttes til andre ting enn å gjenta meg sjøl.

Makan til tåpelig påstand! Det er få ting vi har så mye empiri på som kjærlighet. Det skjer gang på gang. Ellers er det vanskelig å tro på alle barna som fødes eller all kjærlighetspoesien som skrives, alle utroskapene, depresjonene ved ugjengjeldt kjærlighet eller sjølmordene med romantisk grunnlag. Kjærlighet må finnes, i hvert fall i en eller annen form. Det har vi rimelig godt statistisk grunnlag til å anta.

Jeg vil dessuten nevne at man i tidligere nevnte diskusjon brukte den samme tåpelige argumentasjonen som jeg også har blitt stilt overfor tidligere, og håper jeg kan ta livet av en gang for alle (ja særlig). "Jeg gleder meg til den dagen Andreas sjøl blir forelska og plutselig forkaster alle disse tåpelige meningene." Fordi jeg kan umulig ha fornuftige tanker om forelskelse hvis jeg sjøl har opplevd noe så unikt og spennende som du opplevde, mener du altså? Du mener altså at siden du ikke klarer å forholde deg fornuftig til dine egne primitive instinkt og følelser, så kan umulig noen andre gjøre det heller? Ikke bare er det rimelig svak argumentasjon å bruke egne følelser som grunnlag for meningene sine, men det er dessuten ganske arrogant å anta at en person mangler samme erfaringsgrunnlag som en sjøl, særlig når erfaringa det er snakk om er den kanskje vanligste og en av de mest essensielle følelsene i menneskets eksistens. Jo, jeg har vært forelska, og ja, jeg kjenner veldig godt til hvor sterke følelser kan være, men det endrer likevel ikke teorien bak det.

Men tilbake til diskusjonen om kjærlighet! For det kan jo være at man snakker om hvorvidt jeg tror på Kjærligheten(tm), slik den framstilles og omtales av folk flest, og da er jeg nok litt mer på gyngende grunn. Kjærlighet som følelse må eksistere. Den er godt empirisk begrunna, og dessuten har mennesker som føler kjærlighet en evolusjonsmessig fordel, siden dem som bryr seg om avkommet sitt og seksualpartnerne sine vil gi en innsats for deres overlevelse så vel som sin egen, og sannsynligheten for at ens gener føres videre stig da drastisk, til tross for at dette ikke nødvendigvis er ens motiv.

Men kjærligheten som en egen, alternativ form for fornuft, slik den ofte blant annet framstilles av Hollywood (tenk bare på alle dramatiske veiskiller der helten må avgjøre om hin skal tenke skal la "hjernen" eller "hjertet" bestemme), har jeg absolutt ingen tro på. Påstandene om at "kjærligheten ikke kan forklares" eller at "Fornuften ikke råder over hjertet" er Bullshit fra ende til annen, en konstruksjon som har oppstått fordi man ønsker å sette romantiske følelser i en særstilling, så man skal slippe å forsvare den overfor sin egen fornuft. Problemet er jo nettopp at mennesker som lider av forelskelse eller kjærlighet støtt og stadig gjør ufornuftige valg fordi på grunn av disse følelsene, og ved å late som det finnes en "hjertets logikk", slipper man å ta stilling til dette.

Følelser er bare tanker, og tanker kan kontrolleres. Hvis man helt kategorisk bryter ned de oppboblende følelsene av "jammen hun er så pen" og "han liker den samme musikken som meg", og mest sannsynligvis de underliggende "jeg savner noen å holde rundt" og "jeg er så ensom", og klarer å se dem kun som tanker som hjernen din genererer og ikke som nødvendige sannheter bare fordi du tenker dem, bør man kunne klare å se fornuftig og upåvirka på følelsene sine.

Kjærlighet er tross alt en av de mest grunnleggende og primitive formene for kognisjon vi mennesker har, og i en moderne verden bør man nesten kunne forvente at folk klarer å undertrykke denslags primitive følelser. Vi forventer tross alt at folk skal kunne klare å holde nede sine voldelige tendenser, sjøl når de blir sinte, til tross for at voldsomheten vår som art trolig har holdt oss i live i tusenvis av år, og aggresjonen vår er en primitiv følelse på nivå med kjærlighet. Hvorfor har vi så andre forventinger til den ene følelsen og ikke den andre?

Misforstå meg rett. Jeg sier ikke at vi ikke skal elske hverandre. Kjærlighet kan være svært konstruktiv, og en positiv kraft i verden, men man kan elske noen fornuftig, og la hjernen fungere når man tar valg, til tross for at dem man er glade i er involvert. For det meste er jo kjærligheten noe positivt, men ikke gi den en så opphøyd og gudommelig posisjon som den nyter i dag. Så kanskje jeg ikke tror på Kjærligheten(tm), men det betyr jo ikke at jeg ikke føler det samme som alle andre, og jeg er jo like lykkelig som alle andre, kanskje tilogmed lykkeligere. Og jeg tror på kjærligheten. Basta.

Kjønn og biologi

2010-03-21T16:30:00.002+01:00

Siden jeg er så hipp og mainstream av meg, og som noen påpeker; alltid litt for seint ute med å kommentere dagsaktuelle tema, skal jeg i dag kaste meg på bølgen og skrive litt om Harald Eias brannfakkelprogram "Hjernevask". Jeg kommer til å ta utgangspunkt i hva jeg som seer av programmet forstår, og kommer ikke til å ta særlig hensyn til at programmet er subjektivt klipt og kynisk planlagt. Det får så være. Alle populærvitenskapelige program er klipt og planlagt på en eller annen måte, og med mer eller mindre underliggende agenda.

En av de synspunktene jeg har som jeg personlig opplever som mest definerende for meg, er at jeg ser på meg sjøl som feminist, og mener at vi har langt igjen å gå, sjøl i Norge i 2010, før det er oppnådd full likestilling mellom kjønnene, og jeg er helt for drastiske grep for å endre kjønnsskillet, slik det finnes i dag. Kvinnekamp er en av de viktigste politiske sakene vi har i den moderne verden.

Likevel er det jo klart at det er biologiske forskjeller på menn og kvinner! Jeg blei rimelig overraska over Jørgen Lorentzen som sa på programmet at sett bort i fra muskelmasse og noen andre ytre trekk som genitalier, er kvinner og menn helt like. Til tross for at jeg ikke besitter noen form for utdanning innen hverken kjønnsforskning eller, kanskje viktigere i denne sammenhengen, biologi, er jeg villig til å si at det er pølsevev.

Begrunnelsen min? Menn og kvinner er i det store og det hele like, og de fysiske forskjellene som finnes mellom dem skyldes èn ting: hormoner, og da særlig testosteron, som menn har mye mer av enn kvinner. En hver person som har vært forelska veit hvor utrolig mektige hormoner kan være, og hvor stor forandring de kan utøve på oppførsel, tanker, apetitt, fokus og fornuft. Når de uskylige små hormonene kan ha en så stor forandring på folk, er det klart de også vil kunne sørge for ganske store forskjeller i personlighet mellom dem som har varierende mangde av det gitte hormonet, eller andre typer hormoner. Jeg sier sjølsagt ikke kategorisk at det må være forskjeller, men jeg sier bare at det virker rimelig forsvarlig og anta at menn og kvinner faktisk kan tenke og oppfatte veden forskjellig, rett og slett på grunn av hormoner.

Det mest interessante med Eias program er likevel hvordan det slår et hardt slag for likelønnspotten og andre tiltak for å utligne lønnsgapet mellom kvinner og menn. Argumentasjonen imot likelønnspott og denslags er jo at lønnsgapet ikke skyldes diskriminering, men trender som tilfeldigvis gjør at flere kvinner velger lavtlønnede yrker. Men hvis det stemmer, som Eia virker å antyde, at menn og kvinner gjør forskjellige karrierevalg på grunnlag av biologiske forskjeller i interesser, finnes det ikke lenger noen argument imot lønnsutjevning, for da straffes jo kvinnene (eventuelt belønnes mennene) på grunnlag av naturlige innstillinger i hjernen som de ikke kan noe for, og dette er i så fall direkte og uforsvarlig diskrimingering på grunnlag av kjønn aleine.

Long time no blog

2010-03-15T14:25:00.003+01:00

Vanligvis når jeg er opptatt med noe, som for eksempel når det nærmer seg eksamen, pleier det å synes i ei økning i vloggposter. Denne gangen har opptattheten hatt motsatt effekt, og jeg har vært så godt som inaktiv på vloggfronten siden nyttår. Det har særlig skyldtes mye å gjøre i forbindelse med forestillinga "Hvem er Ernest" på Chateau Neuf, som alt i alt har blitt et ganske storslagent stykke amatørteater.

Men litt fritid har man da hatt, og forrige helg brukte jeg og Hr. E (La oss bare kalle ham Hr. E, da jeg ikke har sjekka om han tillater at opplysning om ham kan anvendes fritt i denne vloggen, men jeg kan informere om at han har en svært påfallende kjegleform og ligner litt på en hobbit) søndagen på et lite Star Wars-maraton (dette fungerte også som oppvarming for Hr. E, som seinere i år også skal delta på Oslo Maraton. Redaksjonen ønsker ham lykke til).

Star Wars har, etter utgivelsen av prequel-trilogien, og godt hjulpet av geekster(geek + hipster)-moten bevegd seg inn i det som er allment akseptert av nerdehet, der den tilbringer tida sammen med Ringenes Herre, og kanskje snart også Hobbiten (hvis den filmen noen sinne blir ferdig). Derfor kan bevisste unge herremenn som meg sjøl, som ellers forsikrer meg om å aldri interessere meg for ting som ikke er godkjent av hovedstrømingene innenfor motkulturen (motstrøms mainstream, også kjent som Øvre Blindern-mote, Katta-chic eller vekselsstrøm), åpent og ærlig innrømme at han ser på og liker Star Wars (i motsetning til Star Trek eller Battlestar Galactica, som fortsatt må holdes hemmelig for å få lov til å henge med de kule kidsa i skolegården).

Men det var ikke det jeg skulle snakke om! Det jeg skulle snakke om var det som jeg innså irriterer meg ved den originale star wars-trilogien. Og det er noe så meta som hvordan filmen behandler Lukes dårlige avgjørelser. Alle med litt peiling på litteratur og film veit at hvis en figur i et litterært verk gjør noe dumt, så må det få en negativ konsekvens innad i fiksjonen, ellers gir ikke verket en klar beskjed om at det fordømmer disse handlingene. Denne normen står fremdeles ganske sterkt i Hollywood, og alle veit at hvis du gjør noe så moralsk feil som å ha sex i en grøsser, vil du være den første til å bli tatt av den gale morderen (med mindre du gjør noe så ufyselig som å være spilt av en svart skuespiller, da). Hvis verket ikke fordømmer moralsk tvilsomme handlinger, blir du tatt av lufta. Hvis heltene dine av og til tar livet av andre mennesker og handler på tvers av loven, må du sørge for at skurkene dine er enda værre (jfr. The Hands of Blue i Firefly, som tar livet av folk på en usedvanlig smertefull og grotesk måte, uten at dette har noen særlig forklaring innad i fiksjonen, men som må til for å få Mal og gjengen på Serenity til å virke som "snillingene", når de stjeler og smugler og skyter lovens lange arm uten særlig om og men).

I Star Wars tar Luke et tydelig dårlig valg. Han avslutter treninga si hos Yoda for å dra til Bespin, sånn at han kan hjelpe vennene sine, til tross for at han veit det er en felle satt opp av Darth Vader. Hvorfor er dette et dårlig valg? Fordi både Yoda og Obi-Wan sier det, sjølsagt. De er gamle, erfarne og dessuten jedier, noe som gjør at de per definisjon alltid har rett. Dessuten har Star Wars som en helhet en ganske tydelig moral: hvis du følger følelsene dine i stedet for intelligensen din, så tar Imperiet over galaksen og du blir Darth Vader. Anakin gjorde nemlig akkurat samme prioritering som Luke (følelser foran fornuft), og da gikk alt til helvete. Derfor burde også alt gått til helvete da Luke bestemte seg for å forlate Yoda og leike helt i stedet.

Jamen! Sier du kanskje, alt gikk jo til helvete! Han Solo blei frøset i karbonitt, C3PO blei ødelagt, Leia og Chewie kom seg knapt nok unna, og Luke mista ei hånd.

Jeg ser poenget ditt, kjære leser, men la meg skyte dem alle ned og vise deg at jeg har rett. Han Solo ville blitt frøset i karbonitt uansett. Vader trengte å sjekke om karbonittfrysern fungerte før han prøvde å fryse Luke, og nedfrysinga skjedde før Luke i det hele tatt kom. Det samme gjelder for C3PO, Leia og Chewie. Hendelsene som førte til at de bare så vidt kom seg unna var bare indirekte relatert til Luke (for å få ham til å komme til Cloud City). Hånda til Luke kunne vært et tegn på Luke på vei ned den gale stien (den fungerer som sådan på utmerka vis i neste film), men hadde hatt mer effekt hvis vi ikke allerde i slutten av filmen ser Luke få en helt ny, fully operational, syntetisk hånd som fungerer minst like bra som den gamle. Altså ingen straff der heller.

Hva får man derimot ut av at Luke drar til Cloud City? Han tilegner seg en essensiell bit med informasjon, som til slutt i trilogien blir helt avgjørende for å snu Darth Vader mot Keiseren og gjøre en slutt på Imperiet, så alt i alt får heltene mer ut av at Luke trosser jedimestrene og drar på en barnslig egotrip for å føle seg bedre i stedet for å oppnå kontroll over følelsene sine sånn at han kanskje kunne blitt en bedre jedi før Yoda døde. Alt i alt ikke helt nøye gjennomtenkt av George Lucas. Jeg er all for gråsoner og moralske nyanser i kunsten, men dette er alt for vinglepetter, når den forrige Skywalker som fulgte følelsene sine tross alt fikk så brutale konsekvenser, kunne tross alt noe gått galt for Luke også.

Pisspreik, sceneproduksjon og kapitalisme

2010-02-03T17:35:00.005+01:00

Som vi alle veit, så skal du, når du er i tvil, konsultere internett. Gjennom noen logiske irrganger og vinglete stier har jeg derfor kommet fram til at internett alltid har rett. Så, når hele 45 stykker vedgår at de ikke klarer seg uten pisspreikdronninga, må jo dette være en bedre blogg enn min, og jeg må kunne finne ut hvofor. Ifølge tilhengersida på facebook, er noe av det som gjør livet utenkelig uten pisspreikdronninga "kjoledrømming", noe jeg tolker litt mer generelt som moteblogging.

Dette tar jeg altså til meg og slår til med enda et drømmeklesplagg. Eller, mer korrekt er vel å si flere klesplagg. Har du sett noe så kult, eller?

Ellers har jeg sjølsagt tenkt å uttale meg om Amazon vs. Macmillan. Enhver med twitter eller som følger med på en eller annen semi-geek RSS-feed vil ha fått med seg hva som skjedde rett før helga, men for dem som ikke fikk det med. Her kommer en rask re-cap, framstilt som et verk for scenen:

DRAMATIS PERSONAE

Steve Jobs - ein industriherre

Macmillan - ein forleggar av bøker

Amazon.com - bokauksjonsvevstad

Koret - består av forfattarar, forbrukarar og samfunnet for øvrig

Steve Jobs

Verden! Eg gir dykk iPad! La ordvitsane regne!

Macmillan

Du store alpakka! eBokmarknaden vil endre seg drastisk med eit slikt produkt ute. Eg må handle raskt. Eg må kalle på Amazon.com, min våpendragar! Amazon.com!

Amazon.com

Gamle og unge, alle dykk som tilber Mammon i lag. Kven er eg? Eg er Amazon.com, vevstaden der alle kjøper bøker. Mi eBoklesar Kindle er den største aktøren på eBokmarknaden i desse dager.

Macmillan

Ikkje mykje lenger, gamle venn! Steve Jobs har lansert iPaden. Eg veit ikkje anna råd enn at du økjer prisen på alle eBøker eg gjev ut frå 10 dollar til 15 dollar

Amazon.com

Akk! Kva er dette for nytt? Ro deg ned, Macmillan, gamle venn. Vi trekk allereie ut uforhåndsmessig høy profitt frå salg av eBøker. Dei må jo korkje trykkast, skipast eller dekke løna til bokhandelpersonale.

Macmillan

Skipast?

Amazon.com

Eg er usikker på kva ein nynorsk omsetjing av "shipping" er!

Macmillan

Din tølpar! Eg krev at prisen verte sette opp. Elles kjem eg til å gjere ein avtale med Steve Jobs i staden!

Amazon.com

Då har du grove di eiga grav! Eg fjernar alle sal av både eBøker og papirutgåver som vert geve ut av deg! Korleis skal du nå selje bøkene dine, når dei ikkje kan kjøpast hos meg?

Macmillan

For skam! Men kva høyrer eg? Det er ein klagesong frå folket!

Koret

Dei to gigantanes interne strid har gitt eit utfall uønska av alle

Forfattarar

Vi får ikkje solgt bøkene våre. Noken av oss har gjeve ut bøker denne veka, og salgstala er deprimerandre lave for dei avgjerande første ukene våre i salg.

Forbrukarar

Vi vert nekta tilgong på kunsten vi elskar, av grunnar vi ikkje rår over

Samfunnet for øvrig

Det er vi som er taparane i denne tragedia

FIN

For meg er dette et godt eksempel på hvorfor kapitalisme som system aldri vil kunne fungere på en ønskelig måte. Når et selskap blir for stort har det for mye makt over samfunnet i sin helhet. Macmillan styrer store deler av bokindustrien i USA, og Amazon.com er USAs største vevbaserte formidler av bøker, og når disse to har en barnslig disputt, får det ringvirkninger langt utover kontorene til de respektive firmaene.

Samfunnet sitt hovedmål må, for å legitimere sin egen eksistens, være å skape et system som gjør at flest mulig ikke "taper" på det eksisterende systemet. Innenfor et hvert system skal det være, for å sitere kona til Lt. Daniels i The Wire, umulig å tape hvis du ikke vil spille. Hvis du blåser i hva de andre kidsa på skolen synes om deg, kan du kle deg så sprøtt du vil. Hvis du ikke har politiske ambisjoner kan du ha så syke holdninger du bare vil. Det er derfor mobbing er så fryktelig, fordi det presser deg til å "tape spillet" sjøl om du kanskje ikke har noe ønske om å delta.

En kan argumentere for at forfatteren har "meldt seg inn i spillet" ved å ha Macmillan som utgiver, eller i det hele tatt ved å ønske å gi ut bøkene sine, men kjøpere har ikke meldt seg inn i noe spill bare fordi de liker å kjøpe bøker.

Et bedre eksempel er kanskje finanskrisa. Måten de "verdiløse" huslånene forplanta seg gjennom hele det finansielle systemet på, basert på den feilaktige spådommen at profitten på boligmarkedet kom til å være stigende for all fremtid, resulterte i at vanlige folk, som aldri hadde vært involvert hverken i boligspekulasjon eller andre aspekter ved den finansielle bobla, mista jobben sin og livsgrunnlaget sitt. Et system hvor slikt kan skje kan aldri være forsvarlig å ivareta for et samfunn som ønsker individene det består av vel. Det frie markedet kan nok ha aspekter ved seg som er positive, men som vi har sett må det aldri bli helt fritt, uten mulighet for samfunnets folkevalgte å gripe inn og regulere. Det er uønskelig fra et etisk synspunkt (jfr. finanskrisa og arbeidsledighet) og for forbrukere (jfr. Amazon.com vs Macmillan)

Ny tenkis: Star Wars

2010-01-27T20:03:00.001+01:00

I dag skal jeg fortsette nedover den samme stien som forrige gang, og ta for meg nok en av de store tenkisene. Som dere skjønner, vil en snur med mye fritid bety mange lange tankerekker, men bær med meg, i den grad man kan bruke det som en akseptabel setning på norsk.

Dagens spørsmål er: hvorfor er egentlig den nye Star Wars-trilogien så mye dårligere enn den forrige? Dette spørsmålet satte seg egentlig i meg da jeg så et Star Wars-maraton her ei natt, og siden den gang har det sakte kværna bakerst i hodet mitt.

For egentlig, helt egentlig, burde jo den nye trilogien vært best. Den har alle forutsetningene for det. Jeg er klar over at mye av kritikken har vært nettopp CGI-masturbasjonen som en kan påstå finnes i filmene (altså i overført betydning. Det er ingen faktisk eller maskingenerert masturbasjon med i filmene), men det har jo aldri vært sånn at høy spesialeffektbudsjett per se betyr dårlig film. Snarere tvert imot har det ofte hjulpet filmer med ellers ganske lite å by på (jfr. Avatar) til å løftes opp på et akseptabelt, om ikke severdig nivå.

De gamle Star Wars-filmene derimot, var kanskje revolusjonerende i spesialeffekter i sin tid, men nå er sjøl de gjenoppussa versjonene med masse ekstra snadder fortsatt kraftig utdatert (for det er tross alt bare så mye du kan gjøre med effektene uten å lage en ny film (jfr. Han shot first)). Filmene har alt i alt et relativt cheesy preg over seg – likevel elsker jeg dem.

Og hvis du ser reint fortellermessig på det, har jo den nye trilogien et mye mer interessant utgangspunkt. De gamle filmene er tross alt standard eventyrmal: save the princess, save the world. Komplett med den moralsk vaklevorne Han Solo som egentlig er god på innsida, den unge gutten som tas vekk fra hjemmet sitt og siden redder verden, og sjølve inkarnasjonen av ondskap som blir snill til slutt gjennom kjærlighetens kraft. Det er en så gammel modell at den egentlig burde kjede oss, men i stedet treffer den rett i hjertet.

De nye trilogien, derimot, handler om hvordan den søte, uskyldige og snille Anakin Skywalker gradvis råtner fra innsida og blir universets slemmeste mann, og hvordan den korrupte Palpatine velter både jedi-ordenen og den demokratiske Republikken. Det er en interessant negativ rolleutvikling kombinert med den ellers alt for sjeldent bruke alt-går-til-helvete-modellen. Burde ikke dette blitt mye bedre film? Tilsier ikke alt at dette burde vært bedre underholdning?

Hva som slo feil er ikke lett og si. Opplysende kommentarr mottas med takk, men hittil har jeg følgende teori: mye av det må falle på Jar Jar Binks og Haydn Christiansen

Halv... tomt?

2010-01-24T15:07:00.003+01:00

God jul og godt nytt år alle sammen! Og velkommen til et nytt... hva sier du? Ikke et nytt desennium ennå, sier du? Ikke noe år 0 sier du? Nuvel, din flisespikker! La oss heller si velkommen til en ny tiårsperiode med samme siffer på plassen som symboliserer X*10^2 i tidsnotasjonssystemet vi bruker i vår kultur! Hurra!

Jeg har vært stille i nesten to måneder nå (neivel, det var en løgn. Jeg har jabba ustanselig i to måneder, men jeg har ikke skrevet noe nytt i vloggen), og det skyldes enkelt nok at jeg har hatt ferie og andre ting å gjøre en lesing, pugging og andre karakterbyggende aktiviteter som gjør en kunnskapsrik og bevisst. Og når jeg ikke mottar stimuli i form av intelligent formulerte tekster klarer jeg ikke å skrive mitt tanketomme snikksnakk her i denn vloggen heller. Men frykt ikke, leserskare! Jeg er tilbake!

Vi starter dette tiåret med et brak og angriper med en gang alt du trodde du visste var sant med en liten observasjon: det er ingen som sier at et glass er halvtomt. Ikke egentlig.

Jeg veit ikke hvor tidlig jeg første gang kom over faktoiden at det finnes to typer mennesker; de som sier et glass er halvtomt og de som sier at et glass er halvfullt. Jeg tror det er en av de tingene jeg "alltid har visst", fordi det blei fortalt gang på gang allerede fra før jeg har et klart etablert minne. Så det er litt som at jorda er rund og at det finnes bakterier. Det er bare sant. Rett og slett.

Men har du noen sinne hørt noen faktisk si at et glass er halvtomt? Nei? Ikke det? Nei, for jeg tror nemlig aldri jeg har møtt noen. Det kan godt være at jeg har møtt pessimister og folk som reint metaforisk alltid ser glasset som "halvtomt", men jeg tror aldri jeg har vært i den sistuasjonen at jeg har spurt "hei, hvilket av disse glassene er ditt?" og en spurte har svart "det halvtomme".

Jeg må derfor spørr meg sjøl: kan det hende at begrepet "halvtomt" aldri har eksistert i det norske vokabularet? Så vidt jeg ser det, er det to mulige løsninger. Enten så har man en gang i tida (jeg snakker om for type 100 til 50 år siden) brukt begrepet "halvtomt", og de to betegnelsene eksisterte side om side. Det var kanskje to typer mennesker: de som sa at glasset var halvfullt og de som sa at det var halvtomt. Men så ser jeg for meg at en humorist og retoriker av Oscar Wildesk vidd og innsikt gjorde et poeng av dette skillet i befolkninga, og fikk vekka en god del latter i de finere miljø ved å påpeke dette i tide og utide. En klisjé er tross alt bare noe som er så godt sagt at noen har gjentatt det.

Jeg ser videre for meg at folk gradvis har blitt klar over denne språklige særheten, og at følgende tankerekke har funnet sted i den kollektive bevisstheten til Det Norske Folk (tm): "Hm. Sannelig har han ikke rett. Noen sier halvfullt og noen sier halvtomt. Det er to betegnelser for samme tilstand, men den ene har en definitivt mer positiv klang til seg, og de som bruker den andre betegnelsen høres ut som pessimister. Jeg vil jo ikke være en pessimist. Jeg vil framstå som livsglad og positiv, følgelig må jeg passe på å si halvfullt når jeg snakker om vannbeholdninga i glass." Hvis alle tenker sånn, er det ikke mange generasjoner som skal til før begrepet "halvtomt" er helt ute av det norske vokabularet.

Den andre forklaringa kan være at man rett og slett aldri har sagt "halvtomt" på norsk, men at man har sagt det på f.eks. engelsk. De to språkene er tross alt såpass like, og engelsk har såpass stor innflytelse på norsk at om dette språklige skillet har eksistert på engelsk, og en engelsktaler med Oscar Wildesk vidd og innsikt har gjort denne bemerkinga på engelsk, skulle det sikkert ikke mye til før noen i Norge tenkte "hm, det var en god observasjon. Den stemmer kanskje ikke helt for norsk, men den er like fullt valid, og alle skjønner hva jeg mener om jeg presenterer den som min egen".

Uansett kan vi vel si med rimelig sikkerhet at hele anekdoten er feil. Det er ingen som sier at glasset er halvtomt. Ingen, sier jeg! Glasset er bare halvfullt!

Det hadde vært mye mer interessant med en anekdote om når glasset faktisk er halvfullt. Når jeg ser for meg et halvfullt glass, tenker jeg på et glass der femti prosent av volumet er tatt opp av væske, men dett er jo ikke egentlig et halvfullt glass. Et fullt glass er tross alt ikke et glass der 100 prosent av volumet er tatt opp. Når vi fyller i glass er det faktisk relativt uhøflig å fylle et glass så fullt at man ikke kan løfte det. Man skal jo ha en symbolsk mengde luft på toppen, sånn at man ikke må senke skuldrene ned til bordkanten og lepje i seg det øverste laget med væske. Så når man i den hyggelig sammenkomst sier "bare halvfullt glass, takk", tenker man faktisk ofte på noe som mer et 2/3 fullt glass, for du får jo mye mer væske enn halvparten av det du ville fått om du helte glasset "fullt". Am I right?

Tenk på den, du, og se om du får sove i natt, eller om ikke hele verdensforståelsen din nettopp har blitt snudd på hodet!

Ferie er ikke helt bra for en...

2009-12-14T13:43:00.001+01:00

... særlig ikke når det betyr at en kan surfe på verdensveven.

Jeg kom over verdens feteste klesplagg noen sinne. Med den kunne jeg for alltid vært the belle of the ball.

Drømme...

Dagens toppliste: Serier 2000-2009

2009-11-29T20:53:00.005+01:00

Filmer er vel og bra. Alle liker filmer, men var det noe 2000-taller virkelig viste oss, så var det at tv-serie-mediet (ikke heeeeelt sikker på om dette er den optimale skrivemåten) er et medium vi ennå ikke har utforska nok. Serier har alle muligheter til å eie filmer, og for å hedre dette kjører vi THE BEST OF SERIES 2000S!!! (denne gangen i en faktisk vurdert rekkefølge, OG starta fra bunnen til toppen (siden det er sånn man skal gjøre med topp-lister) )

10. Generation Kill (2008)
HBO-miniserien som viser akkurat hvor tåpelig krig kan være. Baser på ei bok som er basert på en sann historie. Se de første dagene med Amerikas invasjon av Irak. Mye fett som skjer, men serien er nok først og fremst en guttserie. Mye barske mannfolk med store våpen som liker å skyte på arabere. Også litt social commentary.
9. That 70's show (1998-2006)
Jaaaaajaja, jeg er fullstending klar over at programmet starta på 90-tallet. Likevel er det aller meste av materialet produsert på 2000-taller, så jeg føler det teller. Litt humor må man jo ha. Og blant sit-coms er nok dette programmet noe av det bedre du kan komme til å se. Alltid god stemning.
8. Hustle (2004-)
Smarte briter som lurer rike folk og tar pengene deres. Raske replikker, kule heist-film-aktige voiceover-sekvenser og støtt og stadig "aha"-øyeblikk. God underholdning for alle.
7. House M.D (2004-)
Materialet begynner å bli litt tynt, og episodene en smule forutsigbare, etter et par sesonger, men som konsept er serien slettes ikke dumt, men hele programmet bæres av den utrolig usjarmerende antihelten Dr. House, som til tross for at han alltid har rett, og støtt og stadig pirker borti dine egne illusjoner med sin (for det meste) vanntette argumentasjon, er en drittsekk av dimensjoner. Likevel er han verdt å se. Masse god humor for den som veit hva den skal se etter. Mange kule (dog rimelig urealistiske) legeoperasjoner.
6. Prison Break (2005-2009)
Dødskult, så litt kjedelig, og så dødskult igjen. Et sett med gode karakterer i et spennende miljø, som til å begynne med bare skal komme seg ut av fengsel, men etter hvert ender opp på et endeløst oppdrag med å ta knekken på en mektig organisasjon som står bak makta i USA. Så havner de i fengsel igjen. Og et er egentlig i fengsel de kule tinga skjer. Her er det bølgetoppene som gjelder, og de er KULE.
5. Family Guy (1999-2003, 2004-)
JADA! Jeg veit at det starta i '99, men FG er på mange måter sjølve trendsetteren for humor på 2000-tallet (rask, enkel, ulogisk og lada med popkulturelle referanser), og dessuten et bevis på at det noen ganger er mulig å få Fox til å sette igang avslutta serier (for de av oss som ikke har gitt opp håpet, se nr. 2). Family Guy blei avslutta i 2003, men etter høy pågang fra fæns, begynte de å vise igjen, og går nå sin seiersgang over hele verden. Plottet er velkjent: typisk amerikansk lavere middelklassefamilie med en dum far. Jada, det minner om Simpsons, men de tar det et steg lenger.
4. Carnivàle (2003-2005)
Nei, dette har ingenting med at det slutter på Vale å gjøre. Serien er kul. Til tider langdryg, men k-u-l. Pittoresk, episk, kul og magisk. Dette er serien for deg som liker gammeldags slæng, langstrakte ørkenscener, skjeggete damer og tunge bibelreferanser. Verdt å se.
3. LOST (2004-)
Jeg er fullstending klar over at serien fortsatt går, men ikke la deg lure til å se lenger enn litt ut i sesong 2. I det meste kan du se ut sesong 3, men hvis du da ikke har fått nok allerede, kommer du bare til å få en god opplevelse ødelagt. Men fy søren så bra den første sesongen var. Første sesong aleine kan kanskje konkurrere om en høyere plass på lista enn tredjeplass, fordi den var så sabla bra. Bra ensemble, bra stemning, kule problemstillinger og høy, høy kvalitet. Resten av serien er kul, men går litt mer i "magiske usynlige gude-menn"- og "tidsreise"- retningen. Ikke helt det som først fikk meg tent.
2. Firefly (2002-2003)
Blås i at det er en sci-fi/wester-crossover-serie, og at du trolig kniser over det snodige konseptet der du sitter. Denne serien vil jeg anbefale alle og enhver, og rager høyt der oppe i skyene blant de beste seriene noen sinne. Hva skjedde med serien, sier du? Nei, den blei tatt av lufta etter 15 episoder, noe som er en av de ondeste handlingene som er gjort mot den gjennomsnittlige tv-seer noen sinne. Underholdningsspekteret er stort, og hver eneste episode er en glede fra ende til annen. Fox vil aldri tilgis for å dumpe denne serien. Sjøl ikke spillefilmen Serenity gjør opp for tapet av denne serien.
1. The Wire (2002-2008)
Den beste serien noen sinne. Høy sitatvennlighet, en ufattelig realistisk skildring av en ufattelig kul verden, med et rollegalleri fra himmelen og en språkbruk som gir frysninger. Rett og slett AWESOME.

Topplister for et nytt tiår

2009-11-29T12:27:00.005+01:00

Her om dagen kom vi i snakk om noe jeg ikke har tenkt på: at vi nærmer oss slutten av et dessenium, og at vi derfor snart må begynne å avgjøre hva som var "typisk 2000-tallet", og hvilken bedre måte å gjøre det på enn "topp 10"-lister? Spørsmålet var mer spesifikt: hva var de 10 beste filmene som blei utgitt fra 2000 til 2009? Jeg er knapt en ekspert på film, og har langt fra sett så mange filmer som jeg skulle ønske jeg hadde sett, men likevel vil jeg prøve meg frampå og være så modig at jeg lister opp de 1o beste filmene (etter mitt subjektive standpunkt) som har kommet dette tiåret. Legg merke til at rangeringa er litt tilfeldig. Jeg tror egentlig ikke helt på den sjøl.

Såh. Her følger en nærmest rangert liste over de 10 beste filmene 2000-tallet ga oss. Legg dessuten merke til at jeg ikke gidder å "starte på bunnen", og avslutte med den beste. Jeg er så radikal og nytenkende, ass.

1. The Dark Knight (2008)
En så kul antagonist som dette har ikke eksistert på film siden Darth Vader. Filmen har generelt høy kvalitet og høy underholdningsverdi, men ingenting måler seg med Heath Ledgers tolkning av den psykotiske Joker, mannen som bare vil se verden brenne. Det ypperste innen "tegneserie gjort til film"-sjangeren.
2. Memento (2000)
Ukronologisk historiefortelling er vanskelig. Hver gang noen mestrer det blir det god film av det. Men Tarantinos ukronologiske filmer kan ikke sammenlignes med Memento, som fortelles baklengs, og klarer å gjennomføre det på en kul på som gir frysninger. Hvordan, sier du? Gjennom å følge mannen som har korttidshukommelsestap, og som ikke husker mer enn et par øyeblikk bakover i tid.
3. The Lord of the Rings: The Two Towers (2002)
LotR fortjener å være med på lista. Filmene fortjente kanskje ikke det drøsset av Oscarer de fikk,men de var noen sabla gode filmer, og makan til sjel lagt i alt arbeidet med en film har jeg ikke sett før eller etter. Hvilken av dem som er best er vanskelig å si, men det er ikke treern (aaaaaalt for lang), og siden ener'n må overkomme problemet med "too much exposition" på sine skarve tre timer, skal jeg være litt vågal og foreslå toer'n. Den er trolig den mest seervennlige for de ikke-innvidde, og byr på æksjen fra første sekund og mye, mye god verden.
4. Monsters Inc. (2000)
Tiåret hadde mange gode animasjonsfilmer, men sjøl om du kanskje tenker at Finding Nemo eller WALL-E burde være på lista, kom det en film før dem begge, som fanga hjertet mitt. Rett igjennom en typisk barnefilm over den samme lesta som en hop Disney-filmer, har denne filmem (som for øvrig ikke er en Disney-film) en sjarm, humor, varme og en grad av oppfinsomhet og fantasi som fortsatt fanger meg. Av de 3D-animerte barnefilmene dette tiåret blir dette en klar vinner.
5. Sin City (2005)
Nok en "tegneserie-gjort-film", og klarer å være beinhard, brutal og grisefet samtidig som den er arty-farty og annerledes fra de fleste andre tanketomme voldsfilmer som spys ut av Hollywood-maskineriet. En klassiker jeg aldri går lei av å se.
6. Eternal Sunshine of the Spotless Mind (2004)
Tiårets kanskje søteste film. Med en viss filosofisk dybde, for dem som skulle like denslags. Her får vi også den rotete kronologien som alltid gjør seg når det er gjort bra, samt gode skuespillerprestasjoner fra Jim Carrey, som vanligvis treffer spikeren på hodet de gangene han gjør noe annet enn sine typiske gummifjesroller.
7. Little Miss Sunshine (2006)
En både utrolig deprimerende, men samtidig utrolig deilig film å se. Epitomen av "dysfunksjonell familie"-dramaene vi alle elsker å se, ispedd en stor dose livstrøtt humor og generell forakt for det naive. Dette er feel-good-filmen der alt går galt.
8. Le Fabuleux Destin d'Amélie Poulain (2001)
En kul, kul fransk film, som en hver hipstervlogg bør nevne blant tiårets beste filmer - og jeg vil jo veldig gjerne ha en hipstervlogg. Handlinga er kanskje ikke filmens vinnende punkt, men heller en fortellermåte og et kamerabruk, samt en hel drøss av sjarmerende situasjoner som gjør den severdig.
9. The Phantom of the Opera (2004)
Musikalfilmatiseringa som er bedre enn den originale musikalen! Billedlig, dramatisk og framfor alt sexy, og med utrolig kul Andrew Lloyd-Webber-skreven musikk. Musikken er dramatisk, menneskene er pene, kostymene er overdådige og du synes synd på slemmingen. Perfekt underholdning i alle situasjoner. Er også ypperlig hvis du liker å synge med.
10. Et Kongerike for en Lama (2000)
Disneys beste produksjon noen sinne. Denne filmen er morsom. Den er dessuten en av de filmene som er artigere med den norske oversettelsen enn på originalspråket. Du trodde du kjente til hvordan Disney-filmer pleier å være, sier du? Vel, tenk igjen. I denne filmen tar de et steg i riktig retning når det kommer til humor. Filmen har høy sitatvennlighet, og går fra å være "å, jeg har aldri sett denne før"-morsom til å bli "denne har jeg sett så mange ganger at det blir morsomt i seg sjøl"-morsom. Best å se sammen med gamle venner som også har sett den en million ganger før.

GRARGH!

2009-11-24T14:20:00.003+01:00

Okei, jeg har nettopp sett følgende facebook-status:

"e skikkelig hjemmeskjær for tia :-D"

ARGH!!!! Nei! Feil! Feil!

Riktignok er den raske språkutviklinga fra palatale til alveolare frikativer (det som gjør at kjede og skjede plutselig har blitt homonyme), men når folk begynner å skrive det sånn, da føler jeg at jeg må si ifra!

GNGH!

Andras går og vasker øynene sine med plumbo

Hasj, sprit og religion - et langt innlegg

2009-11-24T10:54:00.003+01:00

Hasj er rimelig interessante saker. Nå snakker jeg ikke utifra et konsumersynspunkt, men utifra et filosofisk, juridisk og etisk synspunkt. Hasj er rimelig interessant fordi det er ulovlig. Personlig er jeg ikke ekspert på rusmidler, hverken medisinsk eller kjemisk, men jeg leser jo litt, og har plukka opp en og annen ting om det, men har ingen garanti for at det er mer sant enn de andre tingene jeg leser om (menneskeskapt global oppvarming osv)

Det som er rart, er jo at hasj er ulovlig. Til alle dere som trakk dere vekk i avsky over at jeg beskreiv det som "rart", trekk dere nærmere skjermen igjen, og les litt lenger, i hvert fall så jeg får forklart hva jeg legger i det. Jeg har lest fra flere uavhengige hold at hasj og cannabis-produkter generelt i mye større grad kan sammenlignes med alkohol og tobakk i farlighetsgrad, enn med sterkere narkotiske stoff. Hvordan det er farlig varier sjølsagt. Hasj skal visstnok ikke være fysisk avhengighetsdannende på samme måte som alkohol og nikotin (men, som alt annet kan det være psykisk avhenighetsdannende - men det er jo sjokolade og sjopping også), men mens det ikke angriper levra som alkohol eller lungene som tobakk, innehar det en mye større fare for psykiske lidelser. Altså farlig - annerledes farlig, men ikke farligere per se enn tobakk og alkohol.

Videre har blant annet Noam Chomsky (som ikke bare er språkforsker, men også er anarkist og bedreviter - what's not to like?) angrepet påstanden om at hasj er et "entrance-drug", noe som har eksistert i den kollektive bevisstheten i mange tiår, men som det visstnok ikke finnes noen som helst form for vitenskapelig belegg for. Det kan man jo også se på tallene i Norge - offisielle tall sier at over en million norske mennesker har prøvd cannabis, men tallet på narkomane er mye, mye lavere enn som så (jeg har ikke et håndfast tall, men hadde en femtedel av befolkinga vært narkomane hadde nok landet gått betraktelig med på ræva). Altså kan det virke som at hasj heller ikke er en entrance-drug. Men hva er det da? Hvorfor er det da ulovlig, og ikke f.eks. alkohol?

Og det har sjølsagt med historie å gjøre. Vi mennesker er ikke utprega logiske skapninger, og vi har en tendens til å godta ting som er en del av historien og kulturen vår i mye større grad enn det som ikke er det - til tross for at det er mye farligere, mer skadelig og ondere enn andre ting. Se på tyrefekting i Spania. Vi snakker timevis med show, hvor det eneste poenget er å langsomt torturere en illsint okse til den dør. Den store finalen kommer når de avliver den. Og dette ser tusenvis av spanjoler på. Hadde dette vært en tradisjon innvandrere fra Midtøsten eller Afrika hadde tatt med seg til Spania i det 20. århundre hadde det aldri blitt tillatt. Det hadde blitt en ulovlig undergrunnsaktivitet som politiet hadde satt inn midler for å stoppe og forhindre. For let's face it: makan til jævelskap skal du leite lenge etter.

Det samme gjelder dessverre for rusmidler. Vi har en lang, lang tradisjon for tilbereding og konsum av rusmidler i Europa. Konsum av alkohol har dessuten vært forbundet med fest, moro og religiøse ritualer (både blot og nattverd) i årtusener, og det er en innbakt del av kulturen vår at alkohol = fest. I norge har vi dessuten hatt en viss tradisjon for fleinsopp, men den virker å fha falt litt ut av smak etter vikingtida. Det vi derimot ikke har hatt tradisjon for, er kultivering og konsum av cannabis, eller for den slags skyld opium.

Opium var jo en stor "hit" i Storbritannia på 1800-talet, men fikk aldri muligheten til å sette seg på samme måte som alkohol, fordi det kom så seint til vesten at man hadde begynt å legge merke til baksidene ved det hele. Man merka sjølsagt baksidene ved alkohol også, men den var en så selvfølgelig del av inntaket til folk, at det ikke kom på tale å forby eller regulere bruken av den.

Så du hva som skjedde der? Det var en forskjellsbehandling av to problem, ikke på grunnlag av forskjell i farlighet, men på grunn av deres plass i kulturen. Vår kultur = bra, imporert kultur = ikke fullt så bra. Det samme gjelder hasj. Det er mye enklere å forby noe som er "nytt og spennende, men farlig" enn noe som er "bare negativt, men vi har alltid gjort det, så det er vår rett å fortsette å gjøre det".

Her forlater jeg hovedtemaet og går ut på en liten diskurs - hvis du er lei av å lese og bare vil hoppe til konklusjonen, kan du gjøre det. Hopp ned til der det står The Cake is a Lie

Javel. Så stakkar narkotika er et offer for kulturdiskriminering. Betyr det at jeg all about fritt salg av hasj? Nei. Jeg mener at de som argumenterer for at hasj bør være lovlig på grunnlag av at det er lovlig med alkohol og tobakk har hele argumentet bak fram. Det er klart for meg at det vi burde gjøre, er totalforby alkohol og tobakk også.

Det er jo klart at når noe bare bringer med seg negative effekter som avhengighet, skrumplever, fylleslagsmål, fyllevoldtekt (den definitivt vanligste formen for voldtekt, dog den aller minst anmeldte), skilsmisser, barn som vokser opp uten å kjenne foreldrene sine osv, ikke har noen som helst plass i vårt moderne samfunn.

Og når det gjelder de såkalte "positive effektene" ved alkohol - så finnes disse effektene kun som et resultat av de negative effektene av samme stoff. Ja, flott at dere føler at dere er mye bedre kjent nå som dere har vært på fylla sammen, men problemstillinga hadde vært ikkeeksisterende hvis man ikke først hadde gjort det feilaktige konklusjonen at man ikke kjenner noen godt før man har vært på fylla med dem.

Ånei, det er så vanskelig å få kontakt med edru folk. Bare i Norge, min venn, bare i Norge. Hvorfor? Fordi vi i Norge innbilder oss at det er en forskjell på å være åpen og sosial som berusa enn som edru. Ellers i verden klarer folk å være like hyggelige mot fremmede i edru tilstand som vi klarer når vi har drukket alkohol. Dette tyder på at alkoholen ikke fjerner sperrene, den har skapt dem til å begynne med.

Og her kommer religion inn i bildet. Mange jeg kjenner med lite kjærlighet og respekt for religion argumenterer for hvor tåpelig det er at religion skal ha en plass i samfunnet, når det er bevist at det bringer mange negative sider med seg (tvangsekteskap, påtvungen moral, tro på store supermonster som ikke finnes), og at de positive sidene kunne kommet uten religion (man må ikke være religiøs for å drive veldedighet, man kan få sjelero uten troa på evig liv, man kan synge glade gospelsanger uten å glede seg over Jesus osv), og likevel får lov til å diktere moderne samfunn fordi de har en slik rotfesta plass i kulturen og historien. Religion er uangripelig bare på grunn av sin historiske posisjon.

Dette gjelder, i hvert fall i Norge, i mye større grad for alkohol. Det er svært mye enklere å være ateist enn avholdsmann. Og jeg håper dere ser hvor lik posisjon alkohol har i samfunnet som religion har, om kanskje ikke lenger i Norge, så i det minste i en hel rekke andre land. Likevel argumenterer man for legalisering av hasj fordi alkohol er tillatt.

The Cake is a Lie

Men når alt kommer til alt, så innser jeg at holdninga mi trolig ikke kommer til å vinne fram. Til tross for at forskning viser at økt tilgang øker misbruk, og at man etter den argumentasjonen har hjemmel for å ulovliggjøre alle rusmiddel, har man faktisk prøvd å forby alkohol på 20-tallet. Og det funka ikke, nettopp fordi så mange fortsatte å produsere, smugle og bruke det, at for mange offentlige ressurser blei kasta bort på denne "krigen mot alkohol".

Og når alt kommer til alt, så er jeg en fæn av at offentlige ressurser ikke skal kastes bort på en krig man ikke kan vinne (ups, kanskje jeg ga bort synet mitt på Afghanistan der), og ser derfor at ressursene som i dag kastes bort på å forhindre folk i å ta seg ei bønne heller kan gå med på å bekjempe fattigdom i den tredje verden eller løse klimakrisa (eller sende folk til månen, hvis du kicker mer på denslags), når tilsvarende midler er i omløp, tilogmed solgt på statlige monopol. Jeg er sjølsagt for en streng regulering fra statlig side, med tilsvarende avgifter som på alkohol og andre ulumskheter, men jeg kan også se når slaget er tapt. Folket har talt. Nå, la dem rulle seg en tjall, så kan vi begynne å fokusere på viktigere ting.

Eksamen i mårra!

2009-11-22T14:36:00.004+01:00

I mårra skal jeg avslutte 20 studiepoengs verdt med studier på en skoleeksamen a 4 timer. Dagene går fort. Derfor bruker jeg tida mi på å lese tekster i boka, og noen ganger kommer jeg over setninger som får meg til å fnise. Ikke fordi innholdet er så utrolig spenstig i seg sjøl, men... nei, det er bare noe med dem som gjør meg litt glad. Tror det må ha med det rike indre sjelelivet mitt å gjøre. Kanskje det er den klart pedagogiske måten tekster i grunnleggende lærebøker er lagt opp på.

God og snill som jeg er, deler jeg sjølsagt disse morsomme quotsa med dere, mine venner.

لا، ولله، الكحول ممنوع في بلدنا
- Nei, ved Gud, alkohol er forbudt i vårt land

في الحقيق، يا دكتور، انا مريضة
- I sannhet, O doktor, jeg er syk

الاجور منخفضة والبقشيش خبز الخادم
- Lønnen er lav, og tips er tjenerens levebrød

Der lærte dere sannelig noen nyttige fraser også, slik at hvis dere plutselig skulle befinne dere i et arabiskspråklig land har dere hvertfall disse frasene for hånda. Og dem kommer man langt med!

Datalagringsdirektivet

2009-11-21T10:36:00.002+01:00

Hvor lenge har det vært snakk om datalagringsdirektivet nå? En evighet? To? Jeg synes liksom aldri de blir enige om når de skal ta en beslutning om den saken. Og nå står debatten på som aldri før. Jeg liker særlig hvordan debatten om datalagringsdirektivet har vist hvor utrolig arbitrær venstre/høyre-skalaen i politikk er, og hvordan den for en gangs skyld har fått politikere til å argumentere for sine individuelle holdninger heller enn å holde seg til partiets rettningslinjer (lite spark i retning Det Kongelige Norske Arbeiderparti her, som fortsatt krever full lydighet fra sine medlemmer.

(Argh! Nå hadde jeg en situasjon der jeg var nødt til å slå opp "obedience" i ordboka, fordi jeg ikke for mitt bare liv kunne komme på hva det er på norsk. Tospråkelighet. I gotz it.)

Anyway. Personlig klarer jeg faktisk ikke å forstå hvorfor motstanden mot datalagringsdirektivet er så enorm. Sjøl sier jeg "kjør på, overvåk meg!" Jeg har ingen problemer med at datatrafikken min lagres og oppbevares. Det trenger ikke å slettes etter 2 år heller for min skyld. Hvis Norge AS har nok lagringsplass til å lagre all datatrafikken min gjennom et helt liv skal de få lov til det. Null stress.

Jeg kommer aldri til å forstå hvordan "retten til et privatliv" skal være et godt argument for noe som helst. Privatliv er fint, men mitt privatliv kan gjerne innskrenkes litt hvis det betyr at flere kriminelle blir fanga. Jeg kan gjerne ha overvåkingskamera på hvert et hjørne i Oslos gater. Jeg stiller gjerne opp og får en GPS-brikke planta i fotsåla mi, sånn at politiet til en hver tid kan sjekke hvor jeg er eller har vært. Ikke bare sånn at de kan få bekreftlese på om jeg er en mistenkt i en eller annen sak, men også så de kan avkrefte muligheten for at jeg kan ha vært til stede, sånn at falske anklager blir vanskeligere.

Jeg tror rett og slett livet mitt er så uinteressant at ingen ansatt i overvåkningstjenesten vil få noe som helst glede av å spionere på meg. Og om de mot all formodning skulle ha lyst til å spionere, så har jeg ikke noe imot det, så lenge de ikke bryter inn i livet mitt. Argumentet med "rett til privatliv" høres for meg mistenkelig mye ut som "rett til å forsere fartsgrenser, snylte på skatten, kaste søppel i naturen og naske i butikken". Hvis man argumenterer for at man har sider av livet sitt som man ikke vil ha overvåka av en nøytral og uinteressert instans som staten, så synes jeg det høres fishy ut.

Jeg husker ei facebookgruppe som protesterte mot datalagringsdirektivet en gang i tida mens det fortsatt var nytt og spennende. Der var slagordet at "Overvåking går greit, for jeg har ingenting å skjule" var ei naiv holdning. Kan noen forklare meg på hvilken måte dette er naivt? Jeg har ingenting å skjule for Storebror, og skulle jeg få noe jeg på død og liv ville skjule, så hadde det kanskje vært best at det blei avslørt.

Merk: jeg sier ikke at overvåking per se alltid er positivt. Jeg sier at overvåking foretatt i Norge, underlagt norske regler ikke vil være videre skadelig. Politiet må gjennom ganske mye byråkrati før de kan tjuvlytte på ei telefonlinje. Det er ikke noe man bare kan gjøre. Man må ha fullmakter oppad stolper og nedad vegger for å foreta noen som helst form for ransaking eller etterretning. Og de norske lovgiverne er folkevalgte. Vi har ikke et undertrykkende regme som forfølger religiøse, etniske, seksuelle eller politiske minoriteter. I land som Iran og Nord-Korea er overvåking en fryktelig form for kontroll, men i et land hvor innbyggerne har rimelig direkte kontroll over lovgivinga, er det ikke et stort problem.

Tegneserier

2009-11-20T20:09:00.002+01:00

Okei, så leser jeg ikke så mye Marvel - jeg er en større tilhenger av de gode gamle DC-gutta, Batman og Superman og den gjengen, men jeg likte X-Men, og har fått med meg unødvendig mye av produksjonsutviklinga til Hulk 2-filmen. I 2010 skal en ny Marvel-serie komme på film, nemlig "Thor" som bygger på, du gjettet riktig, norrøn mytologi.

Poenget er ikke om filmen blir bra eller ikke, men at en ny skuespiller nettopp har blitt offisielt avdekka. Idris Elba (som spilte Stringer Bell i The Wire) skal spille Heimdall - jeg veit ikke så mye om serien, men i mytologien er han generelt en rimelig bæd vakttype, trolig sønnen til Odin, og skal bli sistemann som dør under Ragnarokk. Ironisk nok er han dessuten beskrevet som "den hviteste av æsene" (Idris Elba er svart). Reaksjonene på verdensveven har hittil vært "HÆ!? Skal Heimdall spilles av en svart kis!?" Mens jeg for min del har fokus på noe helt annet.

En annen skuespiller som skal være med er nemlig Natalie Portman. Min store ungdomsforelskelse, som jeg fortsatt nærer følelser for langt sterkere enn det som er sosialt akseptert for noen man aldri har møtt - og en ganske klar vinner i "hvem er vakrest i Hollywood"-konkurransen for min del. Her er poenget: Idris Elba og Natalie Portman i samme film. Se for dere om de begynner å deite. Her snakker vi mine to kanskje favorittskuespillere. Hvis de hadde blitt et par hadde verden blitt lys og vakker og fantastisk for en stund. Jeg krysser fingrene. Også håper jeg at filmen ikke suger. Fat chance

Skrivefeil og antisemittisme

2009-11-18T18:09:00.003+01:00

Som dere kanskje har lagt merke til, så har jeg fra tid til annen luftet et og annet synspunkt i vloggen min som kunne gjort meg upopulær i enkelte pro-Israel-miljøer, hvis jeg hadde løpt opp til mikrofonen på et kaffemøte og resitert det jeg har skrevet, mens jeg viste en powerpointpresentasjon av vlogginnleggene mine på storskjerm.

Uansett. Hvem hadde ikke blitt sint om jeg hadde gjort det?

Men nå har jeg lest litt på hjemmesida til Al-Jazeera (på engelsk, riktignok, jeg er ikke kommet helt dit at jeg leser den arabisk ennå), og nok en gang handler det om Israel. Det handler alltid om Israel i Al-Jazeera. Det er til å spy av. Det kan umulig ha vært skrevet så mye om det tredje riket i Europa under krigen (så dere den subtile sammenligninga eller? Sneakiness - I haz it). Det er til å spy av. Men det jeg festet mine øyne ved var denne kommentaren på den ene saken. Enjoy:

The majority of the ISRAELI citizens ARE NOTHING BUT A BUNCH OF MURDERERS LOOTERS LIARS DECEIVERS AND PLUNDERERS, that keep on killing scores of innocent palestinians without remorse, showing they do not know what justice means. Even though juicy were persecuted and killed in europe by the germans russians spanish etc now they are taking revenge on the wrong people that had nothing todo with the hollow cast, showing time and again that they not respect even their whole lie book , no eye for an eye, but a tooth for an eye, killing one hundreds palestinians for every israeli leech that is rightfully killed due to the occupation of palestine thats been going on for almost sixty years. DOWN WITH ISRAEL AND ITS RACE EAST EVE ILL LOOTING PLUNDERING AND DECEIVING CITIZENS, THAT DENIGRATE ITS OWN JUICY BROTHERS JUST BECAUSE THEY ARE NOT FROM EUROPEAN ORIGIN. SHAME ON YOU PAR A SITES LIARS LEECHES

Legg merke til de vakre generaliseringene, som blant annet går på rase. Altså, noen ganger synes jeg pro-Israel-grupperinga er litt raske med å finne fram antisemittstempelet (og de som får det må alltid bære det lett synlig på brystet), men denne karen skal de få ta og gjøre hva de vil med, altså. Makan. Kan ikke argumentere sånn der, vettu. Og han var langt fra den eneste. Er ikke rart de som er imot okkupasjonen ikke blir tatt seriøst når det bare er disse gutta som uttaler seg for den sida av saken. Slapp av, liksom.

Håper for øvrig dere legger merke til noe jeg syntes var litt fiffig. I alle kommentarene på Al-Jazeera skifter de ut ordene i en del tilfeller, antageligvis for å unngå nettsporing (det er litt sånn som Gibberisj (må ikke forveksles med Yiddisk) eller Polari - det hemmelige språket til de homofile back in the day). Hvem som overvåker dem kn jeg bare gjette på, men det er helt gjennomgående at ordene som skiftes ut er "faresignal"-ord, som står på lista over det jeg ville søkt på også, hvis jeg skulle finne ut om noe farlig sto på i kommentarfeltet i en Aj-jazeera-artikkel.

Her er ei lita liste over noen ord jeg har funnet:

Jews - juice
Holocaust - hollow cast
Islam - iss ill am
islamist - iss ill am iss
violence - violins
Saddam - Sad Man
Arab - a rub

dette kan jo være klassiske skrivefeil, sier du. Ja, men det er helt gjennomgående. Internt i innlegg skrives ordene på samme måte hver eneste gang. Det er ikke typisk for typos. Dessuten er det ikke tilfeldig spredning av skrivefeil heller. Ellers (rimelig) koherente innlegg er krydra med akkurat disse skrivefeilene.

Så kommer altså spørsmålet: hvorfor gjør de det? Er det Al-Jazeera som har en streng policy på at alle kommentarerer med klart politisk innhold, eller som tipper i retninga av pro-et-eller-annet skal slettes? Er de redde for "den Israelske lobbyen"? CIA? Styresmaktene i sitt eget land? Hva er greia?

Jeg blogger mye for tida!

2009-11-13T16:29:00.004+01:00

Ja, jeg gjør det!

En skulle nesten tro at vloggen min har blitt den nye twitteren min, så ofte som jeg oppdaterer den. En kan nesten si at jeg driver med megatwittring. Har jeg funnet opp et nytt ord?

Uansett. Jeg fortsetter bare dagens trend med å være morsom og underholdende (noen har ymta frampå om at det er denslags man skal være i en hverdagsvlogg anno 2009), og vil defor bare informere om at jeg endelig har hengt opp korktavla jeg kjøpte den helga jeg flytta til Oslo (endelig). Det er noe usikkert om den faktisk kommer til å holde seg på veggen, da jeg bare har festa den med skoletyggis (det er ikke lov til å spikre/skru inn i veggene her på studentbyen, og jeg er jo en sucker for regler), men dere (mine tusenvis av lesere) får følge med i åndeløs spenning!

Men da skal jeg altså forsøke å være interaktiv og innvolvere dere vlogglesere i vloggen min og spørre HVA SKAL JEG HA PÅ DEN?

Hittil har jeg hengt opp et postkort jeg fikk i går (takk Emilie) og passfoto jeg tok av meg sjøl i dag (sånn at jeg ikke forlegger dem - det er dyrt å ta passfoto ass), men HVA ANNET? Det arabiske alfabetet mitt, timeplanen min og IPA-kartet mitt har jeg festa hendig rett over skrivebordet mitt, så jeg er mer interessert i lett fritidsrelaterte, humoristiske eller andre must-have artikler. Kjør debatt!

PS. Jeg hadde lyst på en sånn svær brei korktavle på hjul som de har i The Wire og sånn, men de hadde ikke det på IKEA. Også er jeg litt usikker på om den ville fått plass på hybelen min.

(Oppdatering fra mens vloggen blei lagt opp: tavla fallt i gulvet, og har nå blitt forsterka med gaffateip. Snart blir jeg nødt til å gjøre noe som faktisk fungerer)

Verdensvevens kanskje fiffigste korpus

2009-11-13T13:03:00.003+01:00

Dagens vloggpost skal være både spennende, morsom og underholdende, og kanskje også en liten tankevekker. Dette står i sterk kontrast til vanligve vlogginnlegg, der jeg gjør alt jeg kan for å være kjedelig, pedantisk og vrang. Dette kan bli gøy!

Jeg skal introdusere den nye spalten min!

Jada, jeg veit hva dere tenker, det sa brura også. Neida. Ikke egentlig. Men uansett. Dagens spalte tar utgangspunkt i et lite kjent vev-fenomen jeg blei gjort klar over i dag. Denne lista, som oppdateres daglig, hvor nye ord og uttrykk som ikke allerede finnes i korpuset (altså ikke har oppstått i ei avis de siste ti årene) automatisk legges opp på verdensveven, og kan nytes av den jevne mann og kvinne. Dette fører sjølsagt til at det blir mange snodige ordkombinasjoner, noen arkaiske uttrykk og en del skriveleifer, men den byr også på et par skikkelige godbiter.

Her er altså konseptet for den nye spalten (eller føljetongen, kanskje?): Andreas introduserer nye ord som er rykende ferske fra dagens aviser. Prøver å komme på hva det kan bety, og presenterer deretter løsninga på sitt eget spørsmål. Litt som en barneskolelærer, altså. Aight. VI prøver.

Aksjeslag
Jeg må innrømme at ordet kanskje ikke er det mest originale i verden, men det pirra fantasien min nettopp fordi det både kan være snakk om slag av typen knyttneve-mot-ansikt-au-det-gjorde-vondt-slag, eller blodtilførselen-til-en-plass-i-hjernen-stoppa-grfffpphhhhlrghsssikle-slag, samt slag i formen "sjøslag" og det moderne uttrykket som fonetisk ligner med på "slæg", om å være en dankdrivende slask.

Så hva kan vinneren være? Er det noen som har vært ute og drylt til gamle koner på gata med aksjene sine? Real blind hvitsnippsvold? Eller er det et større slag på børsen, med katapulter og trebucheter og stormende horder av kavaleri som har blitt dekka i nyhetsbilde? Er det hele aksjekursen som angina på venstre hjernehalvdel og derfor har mista all form for strukturell tenkemulighet? Eller er det bare Røkke som endelig har bestemt seg for å lene seg bakover, sparke av seg skoene så de flyr opp på hylla og bestemme seg for å være litt aksjeslag?

Ånei. Bt.no skriver at "Selskapet er eid av kapitalisten John Malone, en høyreorientert mediemagnat som fikk 1,4 millioner dollar i bot av Justisdepartementet for ulovlig aksjeslag i sommer."

Skuffende. Her er det trolig snakk om ulovlig aksjesalg. Mitt aller første ord, også er det bare en skriveleif. All denne tankevirksomheten til ingen nytte. Jeg føler meg lurt. Med mindre John Malone faktisk har vært ute med aksjene sine og slått ned intetanende offer med dem (noe som vel aldri kan betegnes som noe annet enn ulovlig) har jeg neppe vært den første til å si "du veit det ordet du bruker hele tida? Jeg var den første som blogga om det. True story"

Og DER var "klæm en trønder"-da'n over for min del...

2009-11-12T21:47:00.002+01:00

... og jeg har ikke fått en eneste klem... (joda, jeg fikk en, men den var helt urelatert)

dårligste. facebook-event. EVER!

In other news: Andreas får ikke til å feike tårer sjøl når han prøver skikkelig, skikkelig hardt. Derfor kan dere heller kose dere med denne linken, kjære lesere

Usikker

2009-11-11T17:46:00.003+01:00

Jeg er ikke så usikker av meg. De av dere som har tenkt "Argh, Andreas, du tar jo feil!" de gangene jeg har stupt ut med en påstand med stor bravado uten hverken kildehenvisninger eller et godt poeng, kjenner nok til at jeg ikke lar meg stoppe av tanker som "hva kommer de andre til å tenke om meg når de oppdager at jeg ikke har tatt dette pop-vitenskapelige vissvasset med den metaforiske klypa med salt?". Noen av dere veit kanskje også at jeg ikke lar meg stoppe av tanker som "hva kommer de andre til å tenke om meg når de oppdager at jeg faktisk har kjørt en kildesjekk på hvorvidt det jeg påstår nå er sant eller ikke". Ikke usikker, altså.

Men likevel er det en ting som gjør meg usikker for tida: å gå på do.

Ikke le! Det er mange som blir usikre av å gå på do! Det at menn sliter med å ta seg av privatsaker i det offentlige er visst et større problem enn man tror, og min fars (noe utdaterte) erfaring som lege i forsvaret er at de fleste som fikk legegodkjent fritak fra denslags på det glade nittitallet fikk det fordi de sleit med å dusje sammen med andre menn. Og jeg kan vel med en gang innrømme at jeg ikke har kjørt en grundig kildesjekk på den påstanden.

Men det er ikke den nervøse blæra mi som gjør meg usikker på toalettet. Det problemet har jeg løst for lenge siden ved å styre unna pissoarene på offentlige toalett, og heller kapre en bås sjøl om jeg bare skal "nr. 1" - hva er det da som gjør meg usikker, spør du kanskje. Kan det være alle de skråsikre tingene en kan lese på veggene?

For de gutta er sannelig ikke usikre, de som krydrer doveggene med dårlige vitser, dasslitteratur, reigiøse overbevisninger og (i overraskende stor grad) nazistisk propaganda. Disse gutta er ikke usikre. De er skråsikre. En skal være rimelig sikker i sin sak når en tusjer opp overbevisninga si til skue for gud og hvermann. Eller kanskje de rett og slett også er usikre. Dassveggen er tross alt forløperen til vevforumene, og en kommer fortsatt i blant over lengre usaklige diskusjoner, trolling og tilogmed (på Sophus Bugges hus) en lolcat på dassveggene på Blindern. Anonymiteten dassveggen bærer med seg kan tross alt gjøre hvem som helst til en raving lunatic. Så kanskje de bare er usikre. De har tross alt også valgt bås.

Men nei, det er heller ikke dassveggtæggernes hverken skrå- eller usikkerhet som gjør meg usikker. Det er døra inn til dassen. Den gjør meg usikker. Hver eneste gang.

Her jeg sitter nå, hjemme på hybelen, i sikkerhet for alt, ser jeg det helt klart for mitt indre øye at døra skal mot meg når jeg går på do. Men hver gang, hver eneste gang, jeg tar den skjebnesvangre turen ned i kjelleren på Sophus Bugge for å gjøre what a man's gotta do, ser jeg døra og tenker "nei vent, nå husker jeg feil. Jeg ser jo helt tydelig at døra skal fra meg." For sånn ser den ut, denne døra. Og siden jeg veit at jeg har tatt feil før, tenker jeg med meg sjøl "Ja, det er klart. Døra skal fra meg", og slik ender det hver eneste gang i at den flytende gangen min får en brå stopp i det jeg trykker ned dørhåndtaket men ikke får opp døra.

Og derfor er jeg usikker. Hver eneste gang jeg går på do er jeg usikker på om jeg kommer til å huske hvilken vei den skal denne gangen. Usikker på om jeg klarer å komme meg inn på do i en flytende bevegelse heller i en klønete stakkato. Usikker.

Why do you hate Israel?

2009-11-09T10:39:00.002+01:00

Argh!

Jeg blir sint noen ganger. Det kan jeg gladelig innrømme, men det er få ting som gjør meg så sint som folk som prøver å sette seg sjøl i en offerposisjon for å avfeie all kritikk mot dem. Vet dere hvem som er ekstra flinke til det? Israel. For makan til oppførsel!

Jeg refererer sjølsagt til at NTNU-styret skal behandle et forslag om kulturell og akademisk boikott av Israel. Jeg må jo først si at jeg er i det store og det hele veldig skeptisk til boikott som virkemiddel i seg sjøl, og at Midtøstenkonflikten, som de fleste andre saker, har to sider, men i og med USA sin gjennomgående ensdige støtte til Israel i denne saken, må noen andre steppe opp og ta litt ansvar. Bra folkens! Forslaget har også ført til et lite samfunnsvitenskapelig initiativ, noe vi ser alt for sjelden fra den NTH-masturberende ledelsen ved universitetet, nemlig ei forelesingsrekke om konflikten som bygger på forskningsbasert kunnskap. Alt i alt, flott jobba, NTNU!

Men så kommer Israel inn i bildet. Jeg har ikke blogga om Golstein-rapporten, rett og slett fordi jeg er så oppgitt over hele situasjonen at jeg ikke helt veit hva jeg skal si, men jeg synes altså at styresmaktene i Israel oppfører seg som bortskjemte små barn som har lært seg at hvis man bare hyler høyt nok, vil alle de andre gjøre som de vil til slutt. Det at et militært terrorregime skal få lov til å føle seg tråkka på tærne av at en politisk nøytral kunnskapsorganisasjon vurderer å boikotte dem, når de står bak umotivert bruk av hvitt fosfor, nedslaktinger i fangeleirer, å avskjære sivilbefolkning fra levebrødet sitt og diskriminering på grunnlag av etnisitet, synes jeg er relativt latterlig. Særlig når rektor Thorbjørn Digernes uttaler seg såpass diplomatisk (les: feigt) som han gjør, og sier rett ut at han ikke en gang støttet boikotten sjøl!

Verst er likevel dommen fra Simon Weistental-senteret, som i et brev til statsministeren sier at "viruset med antisemittisme i norske medier, fagoforeninger og regjeringssirkler infiserer nå også det akademiske miljøet". La meg bare ha sagt det en gang for alle: som norsk er det få andre ting som gjør meg så fornærma som påstander om at antisemittisme er vanlig i Norge. Av alle norske mennesker jeg kjenner, har jeg aldri møtt noen som har en tydelig antisemittiske holdning, jeg ser ingen tegn på det hverken i sosialt liv, i medier eller i utdanningssystemet. Derimot har jeg ved flere anledninger hørt norske mennesker uttrykke skam over måten de norske jødene blei svikta av den norske befolkninga under krigen. Så det så.

Dette har ingenting med rasisme å gjøre. Det er et feigt vern som en voldsstat gjemmer seg bak for å få debatten til å drifte i en annen retning en der den egentlig skal. Den israelske staten står bak mangfoldige brudd på menneskerettighetene og verdenssamfunnet har et ansvar for å gjøre noe med det.

Dagens lille trall

2009-11-07T12:50:00.003+01:00

Jeg er sikkert ikke den eneste som etter ex.fac. i språk har tenkt "åkei, greit. Jeg veit hvor stemmebåndene er, og hvordan de fungerer, men hvordan ser de egentlig ut? Og hvordan ligger de over luftrører? Hvordan ser det ut når de lager stemthet?" Vel, det finnes en hel masse vitenskapelige artikler som kan gi deg disse svarene. Men det finnes også en artig youtube-video. Og jeg tror vi alle veit hvilken som faller i smak på denne bloggen.

Enjoy!

De arabisk tallene

2009-11-06T17:50:00.003+01:00

Noen som tok vitsen, eller? Haha! Nei...? Tallene vi bruker i Norge kalles de arabiske tallene. På samme måte som alfabetet vårt kalles det latinske alfabet. Hvorfor? Trolig fordi tallene kommer fra araberne. Det er nok ikke kun et spark i mørket. Likevel bruker ikke araberne de arabiske tallene. Jammen, hva bruker de, da? Jo, de bruker de indiske tallene. Hvorvidt inderne bruker de norrøne rune-tallene veit jeg ennå ikke, men kjipt for dem, for da har de mista 0.

Anyway, her kommer the much anticipated "Andreas har en lang og sint monolog over det arabiske tallsystemet". Og den skal bli lang. Og sint. For dette er teite saker.

Arabisk er på mange måter et språk som er nesten for godt til å være sant. Det er, langt på vei, veldig logisk. Ikke bare er skrifa rimelig fonetisk (det er et nøye samsvar mellom skrift og uttale (men det er heller ikke helt sant, og den er ikke like fonetisk som f.eks rumensk)), oppbygginga er i det hele også rimelig logisk. De fleste ord har en stamme på tre konsonanter, for eksempel "D R S", som er knytta til et semantisk område (i dette tilfellet læring). Etter faste mønster og avledinger, får vi da en rekke ord som er knytta til det samme semantiske området ("muDaRRiS" er en lærer, "DaRS" er et fag "DaRSa" er et emne, "maDRaSa" er en skole, "DaRaSa" er verbet "å lære" perfekt, og "yaDRuSu" er "å lære" i imperfekt). Det som er genialt med dette systemet er at så lenge du veit hvilke mønster som betyr hva, kan du gjette hva et ord betyr bare ved å kjenne rotkonsonantene (ikke at dette ordet ikke kan være feil, eller bety noe litt annet enn du håpte på).

Men så kommer altså tallene. Et språk som er so flott som arabisk må jo sjølsagt ha en bakside. Og det har de. Tallene. For jeg mener Djizes! Hvor skal jeg begynne?

1 og 2 er adjektiv. De bøyes i samsvar med ordet de står som attributt til, og er generelt greie å ha med å gjøre. 1 og 2 er mine venner. Men de brukes heller nesten aldri, for arabisk har både entall og dualis, noe som betyr at du aldri trenger å bruke ordene for å forklare hvor mange det er. 1 og 2 har jeg ikk særlig imot. Men så kommer problemet. Resten av tallene er substantiv, og oppfører seg ikke som 1 og 2 i det hele tatt. Neida.

For tallene 3-10, er tallet det første leddet i en genitivskonstruksjon, med det talte som andre ledd, noe som betyr at "3 glass" blir noe sånn som "glassets 3" direkte oversatt til norsk. Det som telles får kasusen genitiv, og blir dessuten, av en eller annen grunn, ubestemt flertall. Uansett. 3-10 har dessuten noe teit som heter "polaritet med det talte", som gjør at tallet får motsatt kjønn av det det teller. Så hvis du teller kofferter, som er hunkjønn, vil tallordet (som også er et substantiv) være hankjønn.

11-19, derimot, er ikke polare med det talte, bortsett fra 12, som av en eller annen merkelig grunn er polart. Med disse tallene havner det talte dessuten i akkusativ entall (ingen føring for bestemthet). Akkusativ entall tar også tallene 20-99, men med tall som slutter på 1 og 2 er det samsvar i kjønn, mens i tall som slutter med 3-9 er det polaritet. Ordene uttales dessuten sånn som vi uttalte norske tall før 1954 (de sier altså "ett tusen femhundre og fire-og-femti" osv), bortsett fra hele tiere som uttales som om de var ubrutt flertall av entallsformen. Jepp, nå begynner det å surre for meg også.

Dessuten er hele hundrere, tusener, millioner og milliarder, egne ord som ikke er avleda fra noe annet tall, og de behandles også som leddet i en genitivskonstruksjon (altså på samme måte som 3-10), bare at det talte kommer i genitiv entall heller enn flertall. Når du kommer over hundre, vil dessuten tallet ha polaritet med det talte avhengig av om det tallet som kommer sist i uttalen av ordet har polaritet eller ikke. Og husk at de flipper om på tierne og enerne.

Alt dette gjelder med mindre konstruksjonen er bestemt, da kommer tallet etter det talte, og det talte får flertall uansett. Nevnte jeg forresten at ingen arabisktalere faktisk bruker dette tallsystemet i dagligtalen? Det finnes en håndfull forskjellige dialektalske tallsystem innad i den arabiske verden, så å lære dette er egentlig bortkasta tid, men det må kunnes!

Blargh... det danske snes-systemet blir logisk og enkelt i forhold!

Kuriositeter

2009-11-04T11:28:00.002+01:00

På ei forside av Klassekampen her om dagen var det bilde av Obama med overskrifta "Og så var det tre". Saken refererte til at det nå bare var tre land som stod igjen med USA i en eller annen utenrikssak. Spørsmålet er om artikkelforfatteren visste at linja kommer fra diktet "ten little niggers" (da BUL skulle spille stykket med samme navnet endra vi tittelen), og dette tegner på dårlig smak eller ikke.

Videre vil jeg bare nevne at jeg ikke orker å vente til 1. desember med å spise julesjokolade lenger. Det er ikke lenger en ideologisk kamp jeg orker å engasjere meg i (jeg mener, kom igjen, folk sulter i verden), og da velger jeg heller å meske meg med julesnadder så tidlig som mulig. Julestemninga mi ødelegges ikke av julesjokolade i butikken i november, og jeg føler at butikkjedene har nærma seg et kompromiss ved å ikke selge julesnop før nærmere november (de begynte jo 1. oktober for noen år siden), og da vil ikke jeg, som representant for forbrukerne, være dårligere, og nærmer meg da kompromisset i motsatt retning, ved å kjøpe snopet litt tidligere. Ingen liker en dogmatiker. Dessuten skal jeg ikke være i Norge rundt juletider, så da tar jeg jula litt på forskudd, for å gjøre opp, på en måte.

Dessuten har jeg planer om å skrive et lite innlegg om tallsystemet i standardarabisk - det er nemlig det verste jeg har vært med på i et språk som ellers er veldig logisk og enkelt bygd opp. Det danske snes-systemet kan bare ta seg en bolle. Oppdatering kommer.

Ja, også har jeg forelesing snart, så jeg bør kanskje ikke sitte og skrive vlogg, og heller vokalisere ferdig teksten jeg har i lekse...

Naturlig revisited

2009-11-01T21:58:00.003+01:00

Jeg har tidligere vlogga om hvordan jeg ikke liker "naturlig" som argument for noe som helst. Da forklarte jeg hvorfor jeg synes det å argumentere for at noe er "naturlig" rett og slett er tåpelig. I dag skal jeg ta det en smule lenger, og gå inn på det jeg anser som de filosofiske implikasjonene av tesa mi om at naturlig=dårlig.

For siden naturen jobber imot oss, og det på ingen måte skal behandles som et korrektiv vi skal rette oss etter, må jo det også bety at jeg ikke synes det å gjøre det som er naturlig for oss er godt nok. Right? Jeg er klar over at den slags argumentasjon kan føre til ting som "kanskje det er naturlig for homofile å bli tiltrukket av sitt eget kjønn, men det er ikke en god nok unnskyldning, og siden sammekjønna seksuell omgang er feil, må vi kunne forvente at homofile ikke praktiserer denslags styggedom". Men som dere kanskje legger merke til, har dette et argumentet en komponent i seg som jeg ikke er enig i, nemlig: sammekjønna seksuell omgang er feil.

Og for meg er det faktisk det som gjør den store forskjellen for "det er naturlig for mennesker å sikre seg og sin egen families lykke på bekostning av andres". For jeg mener nemlig at den siste tankegangen er "feil" (legg merke til gåseøyne. Jeg mener nemlig at det er det jeg definerer som moralsk feil, men jeg er klar over at konseptet med moral trenger sin egen vloggpost), og nettopp derfor skal vi forvente at folk klarer å heve seg over dette "naturlige innstinktet", og i stedet gjøre det vi i fellesskap har definert som "rett", eventuelt det som all forskning viser faktisk er bedre for samfunnet, både økonomisk og egalitært.

Eksempelet mitt: rusmidler! Jeg har nemlig hørt snakk om vitenskapelige artikler som hevder at det er "naturlig for mennesket å søke rus". Legg merke til at jeg ikke har undersøkt dette videre, og bare tar det på god vilje. Så for the sake of argument, la oss anta at det er riktig.

Vel, som du kanskje gjetta, så synes jeg det er et bullshit-argument. Sjøl om vi sier at denne trangen til å ruse seg er en naturlig trang, så kan vi fortsatt ikke unnskylde at folk skaper samfunnsproblemer ved å ruse seg. Rusmidler er nemlig en av de ytterst få tingene som absolutt ikke på noen måte skaper noe positivt i samfunnet i det hele tatt. Det eneste som ligner, er avgiftene som settes på lovlige rusmidler, men jeg kan med rimelig sikkerhet si at inntektene ikke kommer i nærheten av utgiftene staten bruker på rehabilitering, rådgiving og alle de statlige instansene som går med til å hjelpe de pårørende til en rusavhengig. Dattera til en alkoholikerfar vil trolig slite på skolen, kanskje få andre problemer, og staten må bruke byråkrati og ressurser til å fange opp disse ofrene i sikkerhetsnettet sitt. Hadde det vært umulig for Gamlefar å bli alkoholiker til å begynne med, kunne utrolig store summer gått andre steder. Og la oss ikke glemme at hver person som blir ulykkelig på grunnlag av hvilken situasjon man blir født inn i, er et slag mot likestilling.

Det er til en viss grad naturlig for mennesker å være voldelige. Å bruke vold for å forsvare oss mot det vi oppfatter som farer, eller for å sikre vår egen overlevelse er et trekk som har gjort oss overlevelsesdyktige, og derfor er det klart at det er naturlig å være voldelig. Likevel forventer vi at voldsutøvere skal kunne bøtelegges. Vi forventer at folk skal kunne klare å undertrykke de voldelige tendensene sine, og forholde seg til hverandre på en fredelig måte, til tross for at det er unaturlig for oss. Disse utgåtte gamle kroppene er tross alt fortsatt apekatter som løper rundt, og hjernene våre er ikke mer avansert enn at sjølmordsratene stiger om vinteren fordi folk blir deppa av mørket. Vi er dyr med dyriske instinker, og likevel forventer vi at vi skal klare å oppføre oss som noe mer. Og jeg er helt med på den tankegangen, men likevel synes jeg folk slipper unna med utrolig mye skit, fordi vi ikke klarer å legge det dyriske, det "naturlige", bak oss.

Ååååååååh!!!

2009-10-29T16:36:00.003+01:00

< whine >

Selvfølgelig har jeg et førsteutkast til mappeeksamen i morfologi å levere inn til i mårra! Selvfølgelig har jeg kommet til å lese halvparten av den nye Wheel of Time-boka, og selvfølgelig har jeg ikke lyst til å gjøre noe annet enn å lese den ferdig. Men nei!

Åååååååååh! Æ vil læs! Æ vil itt skriv.

Blargh...

< /whine >

Ny hårklipp

2009-10-27T23:14:00.002+01:00

For de av dere som husker hvilke festlige innslag et besøk hos frisøren kan ha for meg, vil jeg bare informere om at jeg har tatt nok en showdown med min egen sjøltillit (jeg har altså nok en gang vært hos frisøren). Denne gangen fikk jeg ikke kranserebatt - det hadde vel vært litt upassende, siden jeg allerede fikk læringrabatt, men jeg fikk være med på at en mer erfaren frisør forklarte lærlingen hvordan man kan klippe folk med høye viker (sånne som meg) sånn at det ser ut som om jeg ikke har så høye viker (konseptet gikk ut på å flytte hele håret mitt litt opp på hodet, og la det være igjen potensielt hentehår der det begynte å bli tynt). Jaja, det var billig, hvertfall...

Pavlovs... barn?

2009-10-18T09:19:00.002+02:00

La meg aller først ta en rask oppsumering om hva jeg tenker om det å få barn (jada, jeg veit at jeg bare er tjue år og sikkert ikke har grunnlag for å uttale meg i det hele tatt fordi jeg ikke har kjent den biologiske klokka tikke osv, og at jeg fortsatt er ung, idealistisk og urealistisk, men aaaaanyway!): Slik jeg ser det, ligger et av de store problemene i verden i at vi har alt for mange barn i verden som har en alt for dårlig oppvekst. På grunn av sjukdom, død, krig, flukt osv, har vi alt for mange barn som mangler foreldre.

Samtidig har vi, i vår del av verden, alt for mange foreldre som ikke kan få barn. Par som venter lenge til begge partene er ferdig utdanna og vel etablert, kan oppleve at de sliter med å få barn etterpå uten hjelp. Dessuten har vi nå, i Norge i hvert fall, et økende antall sammekjønna ekteskap som ikke bare kan produsere barn på standardmåten. Er det bare jeg som ser hvordan dette problemet logisk nok burde kunne blitt løst veldig enkelt?

Likevel er det alt for få som adopterer. Tilogmed blant de som sliter med å få barn, er adopsjon gjerne siste utvei, og de som ønsker seg barn er fortsatt langt i mindretall i forhold til alle barna som mangler foreldre. Derfor har jeg tatt det standpunktet at jeg i hvert fall ikke skal fortsette å overbefolke kloden vår, men heller prøve å lette trykket litt fra et av områdene i verden der befolkningsveksta er størst. Jeg har altså ingen planer om å reprodusere meg - jeg regner med at genene mine ikke er store greiene å føre videre uansett, da de for det meste består av groteskt lange bein, tidlig hårtap og stor fare for diverse typer kreft.

Likevel har jeg de siste ukene gått og kjent litt på en fantasi om å ha et eget lite menneske jeg kan følge fra dag 1 - men da jeg innså hva motivene mine var, kom jeg fram til at det kanskje var like greit at jeg holder meg unna å lage barn. For motivasjonen for verpelysten var ikke den tradisjonelle "ristinga i eggstokkene" (hva blir det for menn? Gnissing i sædederne?), men heller en fantasi om alle de spennende eksperimentene jeg kunne utført hvis jeg hadde hatt en helt egen liten beibi.

Ja, jeg tenker ikke sånne Dr. Mengele-type eksperimenter, jeg tenker mer på alle de eksperimentene om for eksempel språktilegnelse jeg kunne utført hvis jeg fulgte et lite dyr av arten menneske helt fra starten, og dokumenterte all innputt og utputt. Jeg kunne for eksempel kontrollert hvilke ord og uttrykk som blei brukt i nærheten av tassen. Se for deg å undersøke om barn klarer å oppleve følelser like sterkt hvis de aldri noen sinne hører ord for følelser i omgivelsene sine! Eller undersøke hvordan det å gå i barnehage kontra det å være hjemme med hjemmeværene foreldre påvirker språktilegnelsen til barn! Jeg kjenner det rister i irrgangene i hjernen min bare ved tanken. Tenk alt jeg kunne gjort me et par eneggede tvillinger!

Men ja... som sagt, kanskje ikke helt sunt for ungen. Kanskje et lite skritt for menneskeheten i vitenskapelig retning, men ikke utenkelig at det ville blitt et stort skritt inn i psykiatrien for lille Flolle (ja, de heter sikkert Flolle i framtida)

Jeg er forfulgt

2009-10-17T10:28:00.002+02:00

Jeg trodde at å rømme fra fødebyen skulle være nok. Stikke av. Komme meg unna. Endelig skulle jeg slippe unna de sabla kjipe, pretensiøse, meningstomme, halvhjertede og wtf-baserte aforismene til mannen som skjuler seg bak det kriminelle aliaset "Hauk" - men nei! Tror dere ikke søren syte meg han har begynt å skrive for Klassekampen? Sjøl femti mil unna klarer han fortsatt å terrorisere meg!

Dagens ord: knitre

2009-10-14T16:08:00.002+02:00

Ja, er det ikke fint?

Jeg tror "knitre" må være et av de finere ordene vi har i det norske språket. Ikke fordi det er så utrolig flott i seg sjøl (ikke som "cellar door" på engelsk), men på grunn av alle de flotte tingene som knitrer. Jeg tror, hands down, at "knitre" er et positivt ladd ord i alle sammengenger.

Det knitrer i tørt løv på klare og kalde høstdager når man går lange turer bare for å se på fargene. Det knitrer fra bålet når folk samles tett rundt det og holder seg varme og forteller historier. Det knitrer i kram snø når små barn i alt for store bobledresser labber bortover med ei gammel kjelke på slep. Det knitrer i avispapiret når gamle bestefedre tar seg en lur etter middagen. Det knitrer i Sørlandschipsposen når man har filmkveld. Det knitrer når man slår på gamle lyspærer (men aldri når man slår dem av). Det knitrer når man skriver raskt på laptop.

Hvordan kom jeg på dette? Jeg kunne ikke for mitt bare liv komme på hvordan jeg ville oversatt "knitre" til engelsk (ordboka foreslår crackle, et mye mindre positivt ord), og så var tankeprosessen i gang.

Tnåååååå

2009-10-06T21:00:00.004+02:00

(Før vi begynner: innlegg nr. 100! Yay!)

Uansett...

Har du noen gang lest ei bok og bare tenkt 'wow, dette hadde vært dritbra som film'? Ifølge min mor har jeg et såkalt 'rikt indre sjeleliv' (som er noe annet enn å høre stemmer i hodet og tro på ting som ikke finnes, thank you very much), og har derfor alltid fått veldig klare bilder inni hodet mitt når jeg leser bøker. Så mye, faktisk, at da noen en gang fortalte meg at 'Du veit at Mazrim Taim og Demandred (begge figurer i Wheel og Time-serien til Robert Jordan) er samme fyr, sant?' så sa jeg, 'åja, sjølsagt! De ligner jo!' (la meg nok en gang referere til det jeg sa tidligere: ikke gal). Nå viste det seg sjølsagt at Mazrim Taim og Demandred ikke var den samme, Robert Jordan avkrefta det ved flere anledninger, men eksempelet er fortsatt gyldig.

Uansett. I dag fikk jeg for første gang nytte av denne egenskapen på et helt nytt nivå. Jeg har nemlig for første gang visualisert handlinga i en vitenskapelig artikkel. Det er snakk om en lingvistisk artikkel fra søttitallet (en av disse da de fortsatt dreiv med nyvinnger og brøyt ny mark på det lingvistiske feltet), der noen hadde intervjua en del barn i alderen tre til seks-isj, og blant annet hadde fått dem til å legge til avledingsmorfemer på betydningsløse ord på egen hånd, for å bevise at mennesker ikke bare pugger en hel masse ord og lærer oss å sette dem i kontekst, men at vi også har en svær indre grammatikk som vi anvender også til nye ord.

Eksempelet gikk noe sånn som 'this is a worp. Oh there is another one! There are two of them. They are two ______' hvorpå barnet forhåpentligvis fyller inn 'worps'.

Veldig interessant. Veldig kult å se hvor barn blir flinkere etter hvert som de blir eldre, og hvor barna er like dårlige på tross av alderforskjeller. Men Artikkelforfatterene tillot seg også å legge til en del tilleggsinformasjon ved barnas oppførsel når de besvarte oppgavene, og det var her det begynte å bli morsomt.

Mitt rike indre sjeleliv koste seg ved bemerkinga om at flere av barna, når de fikk et vanskelig eksempel, sa "that's a hard one", og tenkte intenst før de svarte. Jeg humra også da noen av barna svarte at en mann som 'does zibbing for a living' (hint: riktig svar er zibber), 'is an acrobat', men de beste gullkornene kom da de skulle forklare hvorfor sammensatte ord het det de het (for å se om de var bevisst at de var sammensatte ord og ikke bare et enslig ord).

Hvorfor heter det Thanksgiving, spør du kanskje? Joda, ifølge 67 % av disse smårollingene er svaret: "it's because you eat lots of turkey".

Sånne svar er ikke uventa - de aner ikke hvorfor det heter thanksgiving, så de svarer bare hva man gjør på thanksgiving, men morsommere blir det når barna er klar over at de håndterer sammensatte ord, men har satt sammen helt personlige forklaringer på hvorfor det er sammensatt sånn:

"Breakfast is called breakfast because you have to eat it fast when you rush to school"
"Friday is a day when you have fried fish"
"Thanksgiving is called that because people give things to one another" (her har artikkelforfatterene foreslått at barnet kanskje trodde det het 'Thingsgiving')

Og min absolutte favoritt:

"A handkerchief is a thing you hold in your hand when you go 'kerchoo'"
(og det beste med dette var at forklaringa også blei gitt av et medlem av kontrollgruppa, voksne mennesker med college-utdanning)

Se for deg disse forklaringene sagt på stotrende engelsk av søte små barn, og kos deg med bildene du får i hodet!

A Memory of Light

2009-09-27T17:48:00.003+02:00

Stemmer, folkens! For de som ikke visste det ennå, kommer det ei ny Wheel og Time-bok i slutten av oktober (27. for å være helt presis), og jeg GLEDER MEG!

Jada, jeg er helt klar over hvor teit det er å kalle The Gathering Storm (boka som kommer i oktober) første av tre deler av bok tolv. Jeg tror egentlig Brandon Sanderson (som skriver boka) skjønner det sjøl også, men Robert Jordan (som har vært forfatteren av serien så langt, men som døde i 2007) var helt bastant på at det ikke skulle bli med enn tolv bøker. Nå ser det ut som at det blir 14! Yummy. Jeg klager ikke.

Anyway - da RJ døde var det utrolig mange ubesvarte spørsmål i bokserien, og heldigvis var han en rev på å dokumentere detaljer (han hadde en GB med skriftlig materiale kun på hvert av landene i verdenen sin), så alle svarene ligger nok blant notatene hans. Altså må vi bare håpe på at BS klarer å skrive rimelige like kult som RJ.

Men én av de mange spørsmålene som fortsatt henger er 'wtf kommer til å skje med Rand!?'. Rand er verkets hovedperson og er, som Leigh Butler kort oppsummerer det, Ninja-Jesus. Riktig. Han er den enkle bondesønnen hvis skjebne det er å bekjempe Shai'tan (Satan) under Tarmon Gai'don (det siste slaget). Det som suger er at alle er livredde for han, at han holder på å bli gal, og at hele verden holder på å kollapse rundt ham i krig mot hverandre. Heldigvis er han sirka årtusenets sterkeste spellcaster, helt kickass i sverdkamp, har en sjuk evne til å inspirere kampvilje i folk, og har dessuten en 3000 år gammel ekstra personlighet med masse innsideinformasjon på lager.

Men har han egentlig det? Siden de siste bøkene nærmer seg, skal jeg bruke denne anledninga til å dele min teori om 'wtf kommer til å skje med Rand!?' før det er for seint og ingen tror meg når jeg sier 'jeg skjønte det hele tida', sånn som alle gjør når jeg sier at jeg hadde slutten på Harry Potter-bøkene 'all figured out'.

Her er greia: Lews Therin Telamon (den andre personligheten til Rand) er ikke ekte! I begynnelsen tenkte Rand at han holdt på å bli gal når tankene til Lews Therin dukka opp i hodet hans - og jeg tror det er nettopp det som holder på å skje. Lews Therin er utelukkende en effekt av galskapen hans. Rikignok er det en magisk galskap, og det er derfor han får noen av Lews Therins 'minner' til tider (ja, disse er korrekte), men han er fortsatt galskapen hans.

Men hva med Synet til Min? spør du kanskje. Hun så jo at Rand og en annen mann rørte hverandre og blei til èn, noe Rand tolka som at Lews Therin ikke var en produkt av galskap. Men det er her jeg sier au contraire! For som vi har sett i de siste bøkene, har Rand begynt å se Moridin (den gjenfødte superbædingen Ishamael (Betrayer of Hope)) for seg, og føle følelsene hans og sånn. Hm, rart. Lews Therin sier dessuten noe sånn som 'vi to deler kropp, også er det han tredje, da', noe Rand ikke skjønner noe av, og unnskylder med at Lews Therin er gal. Jeg sier at det er Moridin Rand berører og blir ett med. De kommer gradvis til å bli to sjeler som deler to kropper, noe som kommer til å kulminere i at Moridin prøver å 'ta over' kroppen til Rand, som i god gammeldags high-fantasy possession. Og så får Rand endelig bruk for trikset han lærte heeeeeelt i begynnelsen av bok 2: "Sheathing the sword". Det betyr egentlig bare å stikke sverdet ditt i deg sjøl for å ta livet av deg. Litt sånn som seppuku.

Poenget er at Rand aldri har hatt bruk for dette trikset før, og det ville vært rart om Jordan skulle intordusert begrepet hvis han aldri skulle bruke det. Altså ser vi her helt Harry Potter-greia om igjen: helten blir nødt til å la seg sjøl dø for å knærte slemmingen. Hvor skjer dette? På The Rocks of Shayul Guhl, sjølsagt, sånn at profetien kan oppfylles.

Men ja, så Rand dør, da? Nei, for akkurat som i Harry Potter-bøkene, så har helten et ess opp i ermet. Jeg tror Rand dreper Moridin i sin egen kropp, og tar over kroppen til Moridin. På den måten kan han få alle til å tro at han er død, sånn at han kan snike seg unna og leve happily ever after med de tre (3!) elskerinnene sine. Jepp. Dette forklarer for øvrig også hvordan Rand kan se ut som en tigger med bind for øynene, som et annet Syn forutsier, (Moridins eksessive bruke av the True Power kommer sikkert til å gjøre kroppen hans blind eller noe). Så hurra, profetien oppfylles, uten at noen av heltene våre trenger å dø. Robert Jorden hata å drepe viktige folk.

En annen ting: Mat kommer til å gi opp et øye til 'finnene for å redde Moiraine i the Tower of Ghenjei. Lett

Om eksteskap og hvorfor LGBT-samfunnet i Norge kjempa for feil sak

2009-09-26T10:41:00.004+02:00

I serien "Andreas hater alt som er fint, sikkert og tradisjonelt", skal vi i dag kjøre en liten monolog om ekteskap. Hvorfor? Fordi Andreas hater alt som er fint, sikkert og tradisjonelt. Hvorfor? Fordi han er en trist og ensom liten skapning med for mye hat og alt for få som tar ham seriøst til å bare kunne snakke halv-nonchalant om det, og derfor er nødt til å skrive sinte og lange vlogginnlegg om det. Og fordi sinte og lange vlogginnlegg er den eneste typen vlogginnlegg som er verdt å lese (litt sånn som truseinnlegg, bare at du ikke leser dem, og at de ikke skal være hverken sinte eller lange)

La meg først få si at jeg syntes det var på høy tid at homofile par endelig har lov til å gifte seg. Det rykka litt til i hjerterota 1. januar da jeg tenkte at 'hei, nå er vi et skritt videre mot et mindre diskriminerende Norge'. Likevel synes jeg at LGBT-samfunnet (Lesbian, Gay, Bi- and Transsexual) valgte feil kampsak. Jeg skjønner ikke hvorfor i alle dager de absolutt skal ha så lyst til å gifte seg. Kampsaken burde heller gå på at folk bør kunne oppnå de samme økonomiske og juridiske rettighetene, samt muligheten til å adoptere barn, uten å gifte seg. Grunnen til dette er at jeg opplever ekteskap som totalt unødvendig og, på grunn av sin historie, grunnleggende kvinnediskriminerende.

Jeg innser at det å snakke om et kvinnediskriminerende ekteskap kan virke litt søkt når det er snakke om sammekjønnsekteskap (hvilken av de to kvinnene i et lesbisk ekteskap skal være den undertrykte, og hvordan kan et homofilt ekteskap ha det minste element av kvinneundertrykkelse?), men jeg snakker her om det tradisjonelle mann/kvinne-ekteskapet. LGBT-samfunnet kunne ha brukt dette skrittet i riktig retning til å hjelpe på vei en annen undertrykt gruppe: kvinnene (som jo sirka femti prosent av LGBT-miljøet er uansett).

Men hvorfor er jeg så kritisk til ekteskapet? Vel, for å begrunne argumentet mitt skal jeg gå et stykke bakover i tid, og argumentere utifra en tenkt naturtilstand (sånn som Hobbes, vet dere). La oss se for oss mennesker på et tidlig stadium, da vi egentlig akkurat hadde slutta å være apekatter (eller noe tilsvarende), og kanskje så vidt begynt å slå hverandre i hodet med bein, og så kaste disse beina triumferende opp i lufta. Samfunn og sosiale normer finnes ikke ennå, men vi er mennesker, og har derfor også mennesklig intelligens, følelser og logikk.

Nå er vi en gang dyr, og derfor har vi en del instinker, som for eksempel går ut på å ta vare på avkommet vårt, og sørge for at de har det bedre enn alle andre sitt avkom (dette er også grunnen til det tåpelige fenomenet arv, som jeg har diskutert tidligere). Her kommer likevel problemet: mens kvinner kan være helt hundre prosent sikre på at de er mor til sitt eget barn, må egentlig bare mannen ta hennes ord på at han er faren. Siden vi ikke har lyst til å løpe rundt og ta vare på andres barn, og ikke har en medfødt måte å 'føle' hvem som er våre egne barn og ikke, løser urmennesket problemet ved å innføre en ordning der man ikke kan løpe rundt og lage barn med hvem som helst. Før man kan ligge med hverandre, må man være gift, og man kan bare være gift med en person av gangen - på den måten kan mannen være sikker på at han oppdrar sitt eget avkom og ikke postmannens (så lenge alle følger reglene, sjølsagt). Og tadaa! Vi har vår aller første seksualmoral.

Så langt så vel, egentlig. Ingenting kvinnediskriminerende i dette. Egentlig bare en ordning for å gi stakkar menn en viss sikkerhet på at reproduseringsdriftene deres blir tilfredsstilt. Men vi er ikke ferdig ennå.

For sjøl om dette kanskje kan ha vært den originale tanken, så trenger det ikke å gå mange generasjoner før en skikk med en god baktanke endrer seg til å bli en skikk av undertrykkende art. På et eller annet tidspunkt er den gjengse holdninga blitt at livmora faktisk tilhører mannen. At han kjøper ei livmor for å reprodusere seg, og får med et menneske på kjøpet, så og si. Ei livmor har blitt en vare, og dermed blir også mennesket livmora er en del av en vare.

Hvordan kan jeg påstå at slike holdninger har eksistert? Vel, her er det bare å se til tradisjon. Mer spesifikt: lese Bibelen (Scripture, motherfucker, do you read it?), som i dette tilfellet faktiser fungerer ypperlig som historisk kilde (fordi den reflekterer holdninger i samtida. Reglene for voldtekt er ganske enkle: hvis en mann kommer over ei dame på en øde landevei og voldtar henne, så skal han straffes med mindre han gifter seg med henne (2M 22:16-17).

Hæ? Hvordan kan en far gå med på å gifte bort dattera si til overgrepsmannen hennes? Sjøl om han har privilegiet til å bestemme hvem hun skal gifte seg med, så vil han vel henne ikke noe ondt? Svaret er enkelt, så lenge man tolker dette i kvinnediskriminerende retning. En kvinne er en manns eiendom, og for en far ikke annet enn utgifter. Hun må mates, hun må ha klær, og hun må ha et sted å sove. Hun er buskap som skal ales opp til å produsere barn, men da må hun også selges til noen som vil ha henne. Og en mann vil bare ha en kvinne hvis han er sikker på at barnet han får med henne er sitt eget. Det kan han bare være hvis denne jenta er jomfru (ikke egentlig, men ikke glem at vi snakker om for som kanskje levde flere tusen år fvt, og ikke hadde helt lært seg å telle til ni ennå).

Derfor er overgrepsofferets fars beste mulighet å selge den lille jenta si til overgriperen, som i hvert fall har hatt lyst på henne en gang, så hvorfor ikke flere ganger? Kanskje han tilogmed allerede har et lite barn på vei?

Vi må sjølsagt ikke glemme at vi mennesker fortsatt er dyr med drifter, og at vi derfor blir kåte og vil ha sex med hverandre sjøl om vi ikke nødvendigvis vil ha barn. Dette gjelder også for kvinner, og det er derfor dette systemet er ekstra kvinneundertrykkende, fordi kvinner som ikke gjør annet enn å følge sine reproduksjonsinnstinker og ligger med en mann hun har lyst på (jeg sier ikke at all sex før vår tidsregning var ufrivillig fra kvinnens side), straffes for dette etterpå under en arbitrær lov av et menneskeskapt samfunn.

Og dette systemet går ikke bare igjen i vår judeo-kristne tradisjon, som hele vår europeiske kultur bygger på, lignende regler finnes innenfor Islam også (litt usikker på hvor disse reglene er, men jeg er rimelig sikker på at de ikke står i Koranen).

Videre kan vi se på hvordan ekteskapet utføres. Det er bare å se på moderne ekteskapssermonier for å se de helt tydelige parallellene til en sermoniell overtakelse av en vare. Brudens far (den tidligere eieren) fører varen (bruden) fram, så vitnene (familien) kan se den. Den offisielle utsendinger (presten) godkjenner varen som inntakt og i god stand, og stadfester hvilke rettigheter og plikter den nye eieren (ektemannen) har, samt minner om hvilke funksjoner varen skal utføre.

For å gå tilbake til vår gode venn den historiske kilden Bibelen, så gjentas det flere steder at hvis en mann dør barnløs, så skal broren hans gifte seg med kona (5M 25:5 og Matt 22:24), and what more: den første sønnen de får skal være 'den avdødes sønn' og være arving, sånn at (Gud forby) ikke kona eller noen døtre skal bli nødt til å arve. Dette viser oss nok en gang at ei dame ikke er mer enn en bruksgjenstand ment utelukkende for å avle fram sønner. Og ekteskapet er eiendomskontrakten for hele prosessen.

I disse dager har vi heldigvis ikke dette synet lenger (til tross for at det finnes skremmende mange etterlevninger av denne holdninga både i Norge og hele resten av verden), og derfor har ekteskapet, slik jeg ser det, utspilt sin rolle. For i dag trenger vi det ikke lenger for å avgjøre farskap. Vi har prevansjonsmidler, sånn at vi med rimelig sikkerhet kan unngå uønska graviditet, og om ulykken skulle være ute har vi dessuten abort - en human måte å la et barn slippe å vokse opp med foreldre som ikke egentlig ville ha det. Dessuten har vi teknologi til å foreta farskapstester om det skulle være nødvendig. Ekteskapet som forsikringsmekaniske er rett og slett helt unødvendig, og derfor bare en rest fra ei mørk fortid av kvinneundertrykkelse. Et fragment som hjelper til med å holde et egalitært kvinnesyn tilbake.

Derfor burde ikke kampen stått om hvorvidt homofile par burde få lov til å gifte seg eller ikke. Det burde ha handle om at giftemålet i dag har latterlig mange goder som andre par også burde kunne tilegne seg ved å skrive under en juridiske kontrakt (jeg innser at det egentlig er denne funksjonen ekteskapet har i dag, men det er fortsatt ekteskap i navnet) og som ville gitt samme økonomiske og juridiske muligheter, uten at man ved avslutta samarbeid var nødt til å gå rundt og være skilt - en merkelapp du aldri blir kvitt med mindre du gifter deg på nytt.

Valg 2009

2009-09-14T10:14:00.003+02:00

oioioi så spennende!

I dag er det valg, og hvordan dette landet skal drives de neste fire årene avgjøres i løpet av denne dagen. Riktignok har jeg allerede stemt for sirka to uker siden (og jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg stemte 'riktig'), men det er fortsatt en stor dag.

Hvis vi skal forholde oss til analysene som har kommet fortløpende (ikke at jeg noensinne har trodd noe særlig på sånne analyser som skal forutsi valget på forhånd, men de traff jo faktisk spikeren på hodet i USA, så jeg har fått litt mer tiltro til dem), så er vel ikke egentlig valget så spennende. Stortinget kommer til å bestå av sirka en tredel DNA og sirka en tredel FrP, og den siste tredelen er fordelt på alle de andre partiene som har et par prosent hver. Hvem som havnet i regjering er jo litt avgjørende, men jeg trøster meg med at i parlamentariske Norge vil ikke en koalisjon som inneholder FrP klare å kjøre landet på dunken på 100 dager så lenge resten av stortingspartiene klarer å skjerpe seg nok til å stemme mot alt de prøver på.

Det er uansett stort for meg å for første gang være med å bestemme hvem som skal styre landet. Da jeg sto i stemmebåsen og satte en liten hake inni boksen ved siden av partiet jeg stemte på, kunne jeg ikke unngå å oversømmes av en herlig men skremmende følelse av at jeg akkurat nå deltok i den viktigste avgjørelsen jeg hittil i livet mitt hadde vært med å ta del i. Det var en ganske lamslående følelse, og jeg håper ikke jeg kommer til å angre i framtida, men det vil bare tida vise

Kjønn og framtidsfiksjon

2009-09-13T20:27:00.002+02:00

Her er en ting jeg stusser litt ved når det kommer til Science fiction (for reasons of time and space heretter omtalt som SF) - hvorfor har alle romvesen de samme kjønnsorganene?

Det var egentlig Rajeesh i Big Bang theory som først gjorde meg klar over problemstillinga ("You never heard an attractive space lady tell captain Kirk 'get your thing out of my nose'"). Poenget med replikken var nok 'hvorfor skal ikke romvesen ha kjønnsorganene sine på andre steder på kroppen?'. Hvis en art levende vesen blir utvikla på en helt annen planet uten noen som helst form for slektskap til jorda, hva er da sannsynligheten til at de, som oss, bærer reproduksjonsorganene sine mellom beina? Til en viss grad kan en vel si at mellom beina er en evolusjonsmessig fordel (delvis omgitt av av beskyttelse, men likevel med god lufting, videre er funksjonaliteten optimal når begge kjønn har utstyret på sirka samme plass og kan anvende disse uten store problemer når det skal være ønskelig), likevel er det vel til en viss grad en evolusjonsmessig tilfeldighet?

Hvorfor kan ikke for eksempel kjønnsorganene være inni munnen? Siden vi snakker om romvesen her, kan de jo ha munnene sine plassert på magen, og ha åtte bein og gå som en edderkopp (men siden vi vil møte dem i heftig intergalaktisk strid gir vi dem tomler, sånn at de kan ha nådd gripe-fatt-i-ting-og-feste-dem-sammen-stadiet), også kan munnene (som de også spiser med) være svære, og inni dem kan de ha små kjønnsorganer som de bruker når de parrer seg.

Det kan sjølsagt virke litt tvilsomt at en SF-forfatter (eller en vlogg-forfatter for den saks skyld) skulle viet så mye tid til å bestemme plasseringa av kjønnsorganet til romvesnene i verket sitt. Men mitt filosofiske spørsmål trenger dypere - heller enn plasseringa av kjønnsorgan, hvorfor i det hele tatt anta at romvesnene har kjønnsorgan som ligner på våre i det hele tatt? Eller at de i det hele tatt har samme inndeling av kjønn som oss? (Descartes ville vært stolt av denne tankerekka)

La oss bruke Star Trek som eksempel: til tross for at Captain Kirk, Picard, Janeway og Archer suser rundt i verdensrommet og oppdager nye verdener der ingen mann har vært før, har innbyggerne en lei tendens til å være delt inn i menn og kvinner (det er en helt annen diskusjon at disse har en tendens til å ha nesten identisk ytre anatomi som mennesker, men det skal tross alt være mulig å lage seriene også, og en del av disse ble lagd leeeeeenge før CGI var spesielt vanlig på tv). Hva er sannsynligheten for at helt adskilte evolusjonsprosesser i forskjellige deler av universet, tidlig skal ta den samme avgjørende retninga, slik at artene på alle disse klodene stort sett er delt inn i to biologiske kjønn?

Se på denne replikken fra Babylon 5: Londo (en Centauri) påpeker til G'Kar (en Narn) at 'among all the wonders of the univers, are noe females the sweetest?', og G'Kar sier seg enig. Disse to (som ellers er uenig om det meste) kommer fra to forskjellige planeter, og har ikke vært del av den samme evolusjonsprosessen over hodet. De teler trolig ikke et eneste fellestrekk i DNA-struktur. Likevel er begge artene delt inn i to kjønn: mann og kvinne. Også identiske med kjønnene blant menneskene (som også finnes i dette universet).

Det virker snodig at en sjanger som SF, som tross alt i hundre år har blitt gransket med argusøyne av sine lesere (for la oss innrømme det, SF-lesere er generelt kranglevorne nerder som har en tendens til å sjekke opp hva i bøkene de leser som er mulig/umulig og trolig/usannsynlig) har så lite fokus på dette. Riktignok veit jeg om SF-verk med ukjønnede/tvekjønnede arter, men dette er også det eneste unntaket jeg veit om, og det spiller på todelinga av kjønn sine premisser. Noen skapninger på jorda formerer seg ukjønna, men likevel er det en evolusjonsmessig fordel å ha kjønn. Likevel: hvorfor kan det ikke finnes arter med tre kjønn? Eller åtte kjønn? Og hvorfor ikke arter der 'kjønnet' med 'aktive' og 'aggressive' egenskaper knyttet til seg har et 'passivt' kjønnsorgan? Eller der kjønner med et 'passivt' kjønnsorgan ikke er kjønnet som føder barn? (Jeg innser at disse to spørsmålene er tilknytta og egentlig i bunn og grunn er det samme spørsmålet, men skitt la gå)

Nei, når jeg hiver meg på SF-bølgen, skal hvertfall ikke de rare romvesenene fra rare steder være inndelt i 'menn' og 'kvinner' - gi meg ei rableblokk og ei kulepenn, så skal jeg brainstorme noen bra konsepter, skal dere se!

Obamarama

2009-09-11T19:34:00.003+02:00

Javel, riktignok er typen en verdikonservativ, kapitalismejukkende og bakstrebersk tjener av den sionistiske lobbyen, men president Obama er søren meg den beste verdikonservative, kapitalismejukkende og bakstreberske tjeneren av den sionistiske lobbyen USA har gitt makta til på lenge. Etter å ha sett talen han ga til kongressen på onsdag på Youtube må jeg bare gjenta noe jeg kanskje har nevnt tidligere: mannen gir meg troa på at USA kan komme opp på et akseptabelt humanitært nivå i løpet av levetida mi.

Som en kommentator på youtube sa; hvis han gjør jobben sin like godt som han framfører talene sine, så har han vunnet meg. Jeg vil for øverig også rette oppmerksomheten mot en annen kommentar på youtube:

"The only other guy that got this much clapping despite this much incompetence (he hasn't actually solved any problems he has promised to yet, including Guantanamo bay), is Adolf Hitler and Stalin." (mine uthevinger)

Jeg lar bruken av konjuksjonen 'and' tale for seg sjøl. Fyren har kanskje rett i Obamas track record for løfteoppfylling (det har jeg faktisk ikke undersøkt godt nok), men jeg vil likevel påpeke at mer enn begge disse to gutta til sammen, fikk kanskje formann Mao enda mer applaus (førstemann som slutta å klappe blei jo skutt når han holdt taler), men hr. Kommentator har mer på hjertet:

"Videos like this will go down in history as the epitome of man's madness as he plunges from the cliffs into an ocean of pain and poverty. I really wish people studied history. "

For dem av oss som har lest litt historie er det en bitteliten hendelse for sirka søtti år siden, som forhåpentligvis fortsatt trumfer valget av Obama som president på akkurat denne fronten. (oi, Godwins lov, forresten)

Så til tross for at Obama antageligvis aldri ville blitt gitt noe makt i det norske valget på mandag (husk å stemme!), har han likevel sine gode sider. Men husk!
Obama er imot at helseforsikringsforslaget hans skal dekke aborter, så dette må fattige amerikanske kvinner som ikke fikk god nok seksualundervisning på skolen (og som antakeligvis også blei undervist i kreasjonisme på skolen) fortsatt betale fra egen lomme. USA har langt igjen å gå både med likestilling av kjønn, likestilling av rettigheter for rike og fattige (ei grense som fortsatt i stor grad også er et raseskille) og ordentlig undervisning på skolen.

Å jeg er så lykkelig

2009-09-05T18:16:00.002+02:00

Denne situasjonen utspilte seg nettopp på Rema 1000 på Sognsvann studentby:
En ung studine lente seg fram og spurte lavt kassadama hvor kondomene var. Kasadama konstaterer at det er tomt, hvorpå hun snur seg å bælmer 'OLAV! Vi er tom for...' før hun plutselig innser hva som foregår.

Jeg er så glad for at sånne situasjoner faktisk hender på ordentlig.

Publikumsmobbing

2009-08-21T10:33:00.003+02:00

Som nybakt student i Tigerstaden var jeg her om dagen tilstede under politisk debatt i Det Norske Studentersamfunds storsal på Chateau Neuf. Hele ni forskjellige parti var representert, og tilstelningas største trekkplaster var at Jonas Gahr-Støre var til stede.

Jeg tror representantene fra Studentersamfundet var veldig fornøyd med seg sjøl. De var ville og utradisjonelle ved å legge opp debatten uten innlegg men heller gå rett på replikkveksling, og de lot partirepresentantene plassere seg etter hvor partiet sto på en skala fra 'veldig for' til 'veldig imot' fra venstre mot høyre, og de ga klare beskjeder til publikum om at man skulle si 'fy!' hvis partiene prøvde å dra fram tidligere avgjørelser parti hadde foretatt, for å forhindre meningsløs drittkasting.

Jeg var veldig fornøyd med den siste regelen. Jeg er drit lei av å være på debatter hvor høyresida bruker det at SV stemte mot fargeTV som argument. Sjølsagt har representanter for partiet gjort dårlige valg tidligere. Men det er jo ikke de holdningene partiet stiller til valg på i dag. Ingen tør å bruke det argumentet at DNA avlyttet sine egne medlemmer til langt ut i etterkrigstida, for eksempel, og parti som Høyre og Venstre, som har eksistert siden tida før kvinner i det hele tatt hadde stemmerett må sjølsagt ha noen svin på skogen i holdninger som har eksistert innad i partiet på den tida, men det er jo klart at de ikke stiller til valg på det verdisynet i dag.

Dessverre blei ikke reglene overholdt, i stor grad på grunn av et umodent publikum, men også i stor grad fordi de ansvarlige ikke gjorde jobben sin med å være nøytrale. Den politiske venstresida blei helt klart favorisert på alle måter i denne debatten. Hvis SV, Rødt eller DNA hadde en replikk de ville komme med, blei plutselig talerlista forandra (jeg forstår at det er vanskelig å holde oversikt over hvem som skal si hva i en stor debatt med mange spørsmål og tema som spretter veggimellom, men her var det helt tydelig favorisering av de nevnte partiene). Det var også tydelig at representanten fra Miljøpartiet de Grønne var invitert bare som en politisk unnskyldning til å invitere lilleputtpartiet Rødt, for hun fikk aldri ordet, til tross for stadig å holde hånda i været, og uttalelsene hennes blei mer eller mindre ikke fulgt opp.

Videre utvikla debatten seg til å bli som alle politiske debatter jeg noen sinne har vært til stede på: rein drittkasting mot FrP. Det er svært tydelig at de andre partiene, når de ikke har egne sterke argument å komme med, eller tilstrekkelig kan forsvare politikken sin, vender seg til nødløsinga som alltid fungerer: påpeke hvor usammenhengene, ulogisk, uøkonomisk og inhuman politikken til FrP er. FrP gjør det jo enkelt for dem, men jeg kunne likevel tenke meg å være tilstede ved en debatt der partirepresentanten faktisk får uttale seg uten å bli avbrutt, nedprioritert på talelista eller bua til stillhet av publikum.

For makan til umodent publikum! Buing var det nok av, og da nærmest utelukkende i sammenheng med uttalelser fra FrP. Jeg forstår at man kan være uenig i argumentene, men det blei spesifikt sagt på forhånd at man ikke skulle bue (fy til arrangørene som ikke klarte å gjennomføre dette).

Dessuten fungere 'Fy!'-systemet heller dårlig. Mens det joma 'fy!' gjennom hele storsalen om FrP eller Høyre glapp i retorikken sin og kom til å nevne tidligere tabber fra den Rød-Grønne regjeringa, var det ingen som sa noe som helst da de Rød-Grønne svarte med samme mynt. Jeg prøvde meg med et spakt 'fy' et par ganger når SV eller DNA forsøkte å skryte sin egen innsats de siste fire årene opp i skyene (det var klart definert av regelverket at man ikke skulle henvise til tidligere bestemmelser), men jeg var søren meg den eneste som reagerte på dette.

Applausen satt ellers løst når Jonas åpnet munnen, eller hvis SV eller Rødt sa noe. Høyre hadde sin klare tilhengerskare blant publikum, mens man rett og slett valgte å ikke klappe til FrP. Denne typen protest har jeg ikke noe imot (sjøl om jeg mener litt høflig klapping når partirepresentanten klarer å sette sammen en delvis koherent setning er på sin plass), men jeg blei ganske sur da FrP-representanten på et tidspunkt fikk null respons på et framlegg (av typen 'vi trenger ditt, også trenger vi datt, også må vi sørger for at det skjer nå!') og Venstres representant like etterpå gjentok argumentet ord for ord og fikk stor applaus fra salen. Kanskje skyldes dette at FrP var representert ved en kvinne og Venstre med en mann, og at dette hører hjemme i kategorien for kjønnsdiskriminering og ikke partidiskriminering, men jeg velger likevel å ta det med.

At det går ann! Jeg er glad jeg har forhåndsstemt, ellers hadde det vært like før FrP fikk seg en sympatistemme. Sånn kan man ikke holde på i en seriøs politisk debatt.

Kongo

2009-08-16T08:50:00.003+02:00

Og i dagens utgave av 'blogg til folket' skal vi snakke om ting som skjer ute i den store vide verden. Rettere sagt skal vi latterliggjøre et lite gjennomtenkt utsagn fra en oppgitt far som er en halv verden unna sin drapstiltalte sønn med vår hånlige retorikk.

Nå som jeg har flytte for meg sjøl hører jeg nemlig mer på radio enn jeg gjorde før (grunnen er enkel, det står en radio på kjøkkenet, og den er det bare å skru på hver gang jeg lager mat. Jeg lager mer mat enn før nå som jeg ikke får tilgang på føde med mindre jeg lager den sjøl, derfor tilbringer jeg mer tid på kjøkkenet). Her om dagen var det den første dagen med rettsaken mot de to norske gutta i Kongo. Har ikke helt satt meg inn i saken, så jeg har ingen planer om å avsløre 'whodunnit', men jeg festa meg ved et intervju med den ene norske guttens far.

Han sa nemlig at 'Norge kan ikke være kjent med å gi millioner i pengestøtte til Kongo så lenge det sitter to uskyldig dømte nordmenn i fengsel der nede på livstid'. Jeg kan skjønne argumentet - de har et dårlig rettssystem, og vi gir represalier for å vise Kongo at de kan ikke holde på sånn, men hvis du vrir litt på argumentet, så ser du at det han egentlig sier er 'hvis Norge (eller et hvilket som helst land) er misfornøyd med den rettslige prosessen i et u-land som får pengestøtte, bør Norge bruke tilbaketrekking av pengestøtta som utpressingsmiddel mot staten for å påvirke rettsoppgjøret'.

Dette åpner for en hel rekke brudd på etiske prinsipper. Blant annet skilling av rettssystem fra lovgivende og lovutøvende instans. Skal Norge legge press på staten, så staten skal blande seg inn i rettssystemet for å få beholde pengestøtte? Høres litt ut som FrP sitt valgløfte om at 'hvis vi kommer i regjering skal vi sende Mullah Krekar ut av landet' - for regjeringa kan da ikke begynne å blande seg bort i rettslige avgjørelser og overstyre dem, kan de vel? Blir ikke det uetisk?

Helium

2009-08-04T16:36:00.004+02:00

Nå skal jeg dele noe jeg har holdt inni meg veldig lenge:

Raseriet jeg følte i russetida da jeg blei tildelt et grunnstoff mens jeg satt i kantina. Vi hadde det hyggelig og nøyt litt sosialt samvær som man gjerne gjør i stor grad i disse dagene i begynnelsen av mai, da noen begynte å snakke om kjemi. Vi var mange til stede som hadde 3KJ, og så begynte noen å fordele grunnstoff. (av typen 'du er oksygen, du er hydrogen, du plutonium' - sikkert veldig søtt og sjarmerende)

Og jeg blei helium. 'Ja, du er helium. Det passer til deg.'

Men jeg ville ikke være helium.

Hva er egentlig kult med helium? Det er veldig lett, også er det en edelgass - så når helium er i nærheten så skjer det egentlig ingenting, for helium reagerer liksom ikke i det hele tatt med noe som helst. Kult å være helium.

Og jeg har en mistanke om at utvelgingsprosessen var helt tilfeldig, og at utdeleren i teorien kunne tildelt meg hvilket som helst grunnstoff vedkommende husket navnet på og ikke allerede hadde tildelt noen andre, og hvis det var tilfelle kunne jeg mye heller tenke meg å være karbon.

Karbon er jo et kjempetøft grunnstoff. Det er det morsomme grunnstoffet som er med på hva som helst. Det reagerer kanskje ikke dramatisk og med spennende lys og sånn (jeg kunne godt tenkt meg å være et alkalimetall, men jeg vil ikke være urealistisk), men har svært mange bruksområder, og er et generelt kult stoff, og hvis du gir det en skikkelig, skikkelig klem, så blir det diamant - og hvor kult er ikke det?

Men neida, jeg måtte være helium. Yay, liksom. Kult for meg.

Friskhetsmerket

2009-08-03T19:54:00.004+02:00

Etter å ha lest mer om Høyres 'skolemerke' (god gammeldags 'stjerne i boka' til de skoleflinke elevene) har jeg kommet fram til en annen politisk sak partiet bør prøve å få igjennom - 'friskhetsmerket'.

Konseptet er veldig enkelt. Helsevesenet sliter med at mange er sjuke. Derfor foreslår jeg at vi lager en ordning der de friskeste får et merke, en slags stjerne i boka, fordi de er så flinke og holder seg friske. De syke vil derfor føle seg inspirert til å bli friske igjen, sånn at de også kan få denne gjeve utmerkelsen. De friske vil dessuten gjøre alt i sin makt for å holde seg friske, sånn at de kan fortsette å få disse flotte friskhetsmerkene. Konkurransen vel derfor holde det generelle sjukefraværet nede, og Norge vil få flere årsverk ut av pengene som investeres.

Når jeg tenker meg om, kan dette konseptet dessuten fungere for eldreomsorgen. Vi har tross alt for mange eldre her i landet (og siden min tidligere idé om den tradisjonelle 'death by firing squad' for alle over pensjonsalder) derfor kan vi løse problemet ved å dele ut 'unghetsmerker' til alle som holder seg så unge at de er arbeidsdyktige og uten pleiebehov. Behovet for pensjonsalderen vil opphøre, siden denne sunne konkurransen vil inspirere alle til å prøve så hardt å holde seg unge at man kan pensjonere seg når man slutter å motta unghetsmerker, og fortsatt vil beløpet som brukes på utbetaling av pensjon gå ned! Hurra!

'Skolemerket'

2009-07-30T14:56:00.002+02:00

I det siste har jeg lest en del om 'skolemerket' som noen Høyre-politikere har foreslått på vloggen "Grenser for politikk" - forfatteren er veldig opptatt av dette, og presiserer gang på gang hvordan konkurranse i skolen vil være positivt og stimulerende for hele klassemiljøet. Personlig er jeg, som jeg har nevnt tidligere i min egen vlogg, veldig ambvivalent til de to 'motpolene' i skolepolitikk: 'topping av laget' eller 'likhetsskolen'.

Men for meg, så kommer det alltid i bunn og grunn ned til noe veldig enkelt: hvorfor skal vi belønne de flinke? De flinke har allerede fått en belønning - de er flinke. Hvis du er så heldig at du er født med et godt hode, da har du vunnet det store lotteriet. Noen er født med en hjerne som gir dem mulighet til å komme dit de vil, mens andre har begrensinger, og vil ikke kunne nå like langt. Hvorfor skal norske skole kastes bort på å gi premier og belønninger til dem som kommer til å kunne velge den jobben de har mest lyst på? Hvorfor skal de som seinere har muligheten til å få de gode jobbene også få alle godene på skolen? Det er av denne grunnen jeg synes sånn amerikansk system med premie for den med best karakterer, eller stavekonkurranser eller belønning for best resultat på matteprøven er helt bak mål.

Bør ikke norsk skole heller prøve å få det beste ut av begrensa barna? So what hvis flinkisene ikke føler seg 'stimulert nok i skolehverdagen', eller om de ikke får 'utnytta sitt fulle potensiale' - de er allerede flinke, og har derfor per definisjon fått en premie. Hva er da vitsen med å gi dem flere premier?

Og jeg vil heller ikke si at dette er å straffe de flinke - jeg vil ikke gå aktivt inn for å ta fra dem goder i skolesystemet, men de trenger heller ikke å få noe ekstra. Hvorfor gi goder til de som allerede er priviligerte? La oss heller bruke ressurser på de som er litt svake på skolen. De som vi rett og slett ikke kan la seile sin egen sjø

Harry Potter og Halvblodsprinsen

2009-07-24T10:55:00.003+02:00

Sommer og sommerferie er én ting, men når disse ledsages av en ny HP-film, så går tankene mine tilbake til de sommerene da sommer og sommerferie kunne ledsages av ei ny HP-bok, og DA var livet vakkert. Filmene gir meg nok ikke helt den samme effekten, men de fungerer som en slags gradvis avrusing til den nært forestående tida når sommer og sommerferie ikke kommer til å ledsages av ny HP-noe-som-helst.

Og jeg er storfornøyd med den nyeste filmen, Harry Potter og Halvblodsprinsen. Det virker som om filmfolka endelig har klart å finne formularet jeg personlig har venta på siden jeg hørte rykter om at de skulle lage HP-filmer: å overføre den gode historien uten å kutte ut kritiske detaljer, men likevel klare å beholde de magiske øyeblikkene J. K. Rowling er så god på.

Sjølsagt savner filmen utrolig mye av det jeg likte i boka. Den er et raskt sveip gjennom noen av hovedplotlinjene i boka, men -og her kommer det som frelser boka i mine øyne- den klarer å bevare små øyeblikk, skildre personlighet, og gi inntrykk av å være en helhetlig historie som kan stå på egen hånd. Dette er trolig den første filmen du kan se enkeltstående uten å først se alle de foregående filmene og fortsatt skjønne litt (altså diamentralsk forskjellig fra den forrige filmen, som riktignok var den første av HP-filmene som kunne kalles en bra film, men som var helt avhengig av at du hadde sett de andre fire filmene for å gi mening)

Riktignok syntes jeg faktisk tenårings-sippe-øyeblikket midt i filmen var tristere enn slutten, men jeg mener regissøren hadde gjort en god jobb med å prøve å gjøre den triste slutten rettferdighet (og da var det essensielt at han ikke hadde begått tabben å filme Daniel Radcliffe som forsøker å gråte på kommando - mannen eier ikke skuespillertalent og ødela helt døden til Cedric i firer'n). Jeg var veldig bekymra for hvordan den slutten skulle bli på forhånd, men de klarte å hale den i land.

Alt i alt: svært fornøyd med siste HP-film. Se den. Det er faktisk verdt det. Ellers kan du sjølsagt lese hvilken som helst av HP-bøkene. Tar kanskje litt lenger tid, men de er enda mer verdt det

I blant må man ofre noe

2009-07-16T13:19:00.004+02:00

Til tider får jeg litt skjenn fordi jeg anser meg sjøl som kristen. Det er sikkert en del som synes det høres ut som en litt snodig problemstilling, men i mine miljø er det faktisk ganske uvanlig å helt ærlig bekjenne seg sjøl til ei gudstro. Jeg har skrevet litt om det før, og jeg har i det store og det hele et ganske avslappa forhold til Helligdommer, Bøker og Andre Viktige Ting(tm).

Personlig ser jeg ikke noe problem i gudstro. Jeg har ikke noe problem med å velge å anta at det finnes noe som er større enn meg og som jeg ikke kan forklare og aldri vil få noe konkret bevis på. Jeg er også helt på det reine med at alle forsøk på å bevise Guds eksistens eller noe i den dur er relativt banale, ulogiske og relativt barnslige i argumentasjonsstruktur og lignende. Derfor gjør jeg heller ikke noe forsøk på å bevise eller forsvare. Jeg kan ikke forklare hvorfor det føles riktig for meg.

Jeg er svært fornøyd med at jeg kan ha en privat oppfatning om etikk og verden som jeg uansett ikke kan gjøre noe for å bevise eller motbevise vitenskapelig, og synes det er flott at andre mennesker har den samme muligheten, og har stor respekt for deres behov for det.

Likevel innser jeg at religion kanskje har utspilt sin rolle. Det har fungert i årtusener som en måte å holde samfunn sammen, styrke grupper ved å gi en felles ideologisk og kulturell bakgrunn, og samtidig distansere fremmede. Det har også fungert som en måte å skape effektivt lederskap ved å gjøre kritikk av lederskapet til blasfemi, og å utstyre folk flest med klare retningslinjer for hva som er rett å galt, så disse slipper å fundere over denslags. Dette er helt klart ting som har vært svært positivt for menneskesamfunn slik de fungerte for tusen til to tusen år siden og tidligere, men i dag er ikke dette nødvendig lenger.

I dag virker det som at religion, i den grad det gjør en forskjell i samfunnet, er med på å holde fast ved gamle, grusomme tradisjoner, styrke hat og fordommer mellom grupper, og holde tilbake utvikling. Richard Dawkins kom med noe jeg anser som et godt poeng. Vi har ingenting med å bli fornærma over at folk kritiserer verdenssynet vårt. Vi kan ikke bare nekte å svare på kritikk av religionen vår fordi vi er fornærma. Det vi bør bli fornærma av (her bruker Dawkins the engelske ordet 'offended') er at barn ikke får en skikkelig utdanning, jomfruhinnerekonstruksjonsoprasjoner, kjønnslemlesting og steining - alt dette blir utført med religion som begrunnelse.

Det er mange ting jeg synes er flott, men som jeg likevel ville være villig til å ofre hvis dets eksistens blokkerer positiv utvikling. Jeg synes gamle engelske steinhus ved elva, med store hager er vakre å se på. Likevel ville jeg ikke ha noe problem med å rive dem ned og bygge store stygge boligblokker, hvis dette kunne skaffa bolig til de hjemløse. Jeg synes norske fosser er pene å se på, men synes likevel vi heller bør legge dem i rør, hvis det betyr at vi kan produsere energi som ikke tar livet av planeten vår. Og min kanskje mest FrP-vendte holdning av dem alle: jeg er kulturengasjert, og jeg elsker å gå på og spille teater, men jeg kutter gjerne i bistanden til den norske kulturen, hvis pengene heller kan brukes på å jevne ut forskjeller mellom fattig og rik. Kultur er flott (nei, det er fantastisk), men så lenge det er en luksusgode som ikke kommer hele samfunnet like fullt til gode, så er det ikke et mål i og for seg å ta vare på det. Men dette skal få et vlogginnlegg seinere.

I blant må man ofre noe, og sjøl om jeg personlig synes Gud er en bra kar, så ser jeg at summen av goder for samfunnet er større ved en totalt sekularisering. Jeg snakker sjølsagt ikke om utryddelse av religiøse, men jeg tror at den sekulariseringa som skjer i det vestlige samfunnet i dag faktisk er til det bedre. Vi kan aldri helt få folk til å slutte å tro hva de vil i sine innerste tanker, men et samfunn totalt distansert fra religion vil trolig i mye mindre grad tillate overføring av negative tradisjoner gjennom generasjonene. Rett og slett fordi det ikke finnes en øverste myndighet som kan trumfe igjennom disse tradisjonene til tross for hvor åpenlyst uetisk de virker i et moderne samfunn.

At döda en automobil

2009-06-14T22:39:00.002+02:00

Wow...

Etter premieren på fredag føler jeg meg litt tom. Forestillinga er i gang, og lever nå sitt eget liv. Til tross for at jeg egentlig har vært minimalt involvert i sjølve den kunstneriske utforminga av stykket (sliter fortsatt med å svare på spørsmålet 'men hva er det egentlig du gjør som produsent?'), har jeg et farsforhold til det ferdige produktet, og kjenner meg alt i alt utrolig takknemlig til den lille beibiens tre mødre (min med-produsent, instruktør og musikalsk ansvarlig), alle som har hjulpet til under veis, og sjølsagt de fantastiske skuespillerne.

Så hvordan feira jeg at forestillinga endelig hadde kommet i mål? Jeg dro på hyttetur. Satte meg i Den Lille Sorte og kjørte av sted tidlig, tidlig lørdag morgen for å rekke ei ferge som gikk 10.40. På grunn av en mild forsovelse kom jeg litt seint av gårde og hadde egentlig bare tida og veien. Jeg rakk ferga. Men da var bilen død.

Helt seriøst. Den ville ikke starte. Fergepersonalet hjalp meg til å få bilen på og av ferga, men måtte fram med bilstarter tre ganger. Og i dag, da jeg skulle hjem igjen, ville fortsatt ikke bilen starte. Det er definitivt noe galt med batteriet. Med hjelp fra dungadsvennlige reisekamerater, som med et smil om munnen sa seg villige til å puffe bil med fører opp en alt for bratt bakke (som bare tok en bil i bredden), kom jeg fram til fergeleie, og derfra gjaldt det bare å holde bilen i live hele veien fra ferga og hjem. Toyota på Lade har nå fått tilsendt et par bilnøkler og forespørsel om å fikse den svarte Yarisen som står parkert utenfor. Neste gang sykler jeg...

Åi dævern

2009-06-05T00:23:00.003+02:00

Jeg har ikke blogga siden mai!

Og nå er det juni!

Forvent mer når maset rundt Munkholmen har lagt seg, og husk å se Aladdin på tårnet på Munkholmen, denne sommeren fra 12. juni til 3. juli

(det blir bra)

Sitat fra hverdagen

2009-05-29T15:31:00.004+02:00

Siden livet mitt er så innholdsrikt og meningsfylt, og jeg samtidig er et godt menneske med en vakker sjel som ønsker mine medmennesker det beste (og fordi jeg taper lesere til Bønnas Eventyrkrok) har jeg bestemt meg for å dele litt av hverdagen min med dere. Denne samtalen fant sted utenfor Sjappa (også kjent som Nardo Centeret) mellom to eldre menn. De var begge i farta, og hadde ikke snakka med hverandre før dette.

Mann 1: Ja
Mann 2: Ja
Mann 1: Så du e ut å går, ja
Mann 2: Ja, må jo næsten det, da
Mann 1: Hae no
Mann 2: Ja hae

Som en ivrig student av lingvistikk slo det meg at denne samtalen er, fra ende til anden, semantisk tom. De uttrykker ingenting. Sier ingenting. De kunne likesågodt ha godt forbi hverandre og gitt hverandre et anerkjennende nikk.

Sin egen lykkes smed

2009-05-28T10:23:00.003+02:00

Jeg har stor respekt for kunstnere. Jeg har enda større respekt for kunstnere som bruker den muligheten de har til å nå ut til folk til å fremme en sak eller et politisk ståsted. Engasjement er viktig.

Likevel er det trist at Christian Ingebrigtsen bruker fløyelsrøsten sin til å hylle FrP i sin nye ballade 'Fremtiden i dag' - men for all del. Jeg respekterer engasjement, og skal ikke på noen som helst måte refse A1-Christian for hvilket parti han velger å bruke kunstnergasjen sin på å støtte. En kunstnergasje det trolig raskt blir slutt på om FrP kommer til makta.

Det jeg egentlig vil ta tak i er én enkel setning i teksten - 'jeg tror (...) at hver og en er sin egen lykkes smed'. (Når dette sitatet gjentas i teksten, bør du se for deg at det blir sagt med en syrlig og sarkastisk tulle-stemme)

Hvem er det egentlig som fortsatt, med hånd på hjerte helt ærlig kan mene at de tror at folk er sin egen lykkes smed? Det er jo det totale bullshit. Hvor du kommer fra, hvordan du blei oppdratt, hvilket miljø du har vokst opp i, hvilke tilbud du har fått tilgang på, hvordan du ser ut, hvilke evner du har, genene dine... alle disse faktorene er utenfor din kontroll, og har en så stor påvirkning på hvem du ender opp som at 'det du høster' i det store og det hele er et resultat av flaks heller enn hva og hvordan du sår.

Hva folk mener om innvandring, skatt, eutanasi og kultur skal jeg ikke blande meg borti, men når du velger å dra fram som moral i sangen din at 'vi alle er vår egen lykkes smed' da blir inntrykket mitt av deg forandra til et naivt lite spedbarn. Det å tro at 'vi er vår egen lykkes smed' er en latterlig oppfatning de rike, lykkelige, talentfulle og intelligente har skapt seg for å fortelle seg sjøl at de faktisk fortjener å være det stedet de er i dag. Sjøl den dagen alle mennesker stiller likt økonomisk og tilbudsmessig fra fødselen av, vil det fortsatt være helt borti natta å tro at 'vi er vår egen lykkes smed'. Genetikken vår er fortsatt forskjellig, og mens noen kan være født med anlegg til å bli gode talere, være karismatiske og pene, eller med interesse for kunnskap, vil andre være født med anlegg som gjør det vanskelig for dem å komme i samme posisjoner.

Sjøl 'rags to riches'-historier som 'Slumdog Millionaire' og 'Forrest Gump' viser oss jo bare at det som må til for å 'bli noe' her i verden er en stor posjon flaks. Så kan vi etterpå forelle oss sjøl at 'vi er vår egen lykkes smed'. Nordmenn som tror at de på noen som helst måte har vært med på å påvirke det faktum at de er vokst opp i en rike oljenasjon som ikke har blitt plaga av krig eller store sjukdommer på lenge har virkelig ingenting med å hverken komponere musikk om hvordan de er 'sin egen lykkes smed' eller for den saks skyld stemme ved noe valg.

Brev til Trondheims bilister

2009-05-28T00:05:00.004+02:00

Kjære Trondheims bilister,

i en nylig reportasje i Adressa blei det trukket fram flere uheldige sammenstøt mellom oss syklister og dere bilister i den siste tida. Det blei påstått at usikkerhet rundt vikepliktsreglene var årsaken til at utfallet var så leit i disse situasjonene, så tidsskriftet så det som sin borgerplikt å informere oss alle om hvordan reglene virkelig er.

Vi syklende har vikeplikt for dere biler sjøl ved fotoverganger. Bil har først vikeplikt i det vi har gått av vår stolte velosiped.

Bare i de to dagene etter artikkelen var på trykk har jeg allerede merka en endring i byens førere av automobiler. Riktignok kom ikke dette som et sjokk på mange av oss syklende - vi har da kjent til reglene, og vi tror egentlig at dere kjenner dem også. Men det har vært dette elementet av usikkerhet som har gjort at mange en bil har bremsa ned og latt en syklist som er så godt i siget passere over fotgjengerovergangen om han er aldri så mye sittende på sykkelen.

Men nå er dere altså helt sikre. Dere har rett. Og allerede merker jeg hvordan dere setter foten på gassen og med sjølsikre smil suser av gårde så vi må stoppe opp og gå av sykkelen. Dere har tross alt all rett til det.

Men det er nå jeg synes dere tenker litt for kortsiktig. For riktignok har dere rett til å kjøre, men det betyr jo ikke at dere må gjøre det sånn. I øyeblikket kan det virke tidbesparende å håndheve retten sin til å kjøre på så lenge vi ikke har gått av sykkelen, men nå ber jeg dere alle sammen om å se på det store bildet.

Generelt krever det mye kortere tid for dere å sakke ned litt på farten så vi kan suse over veien uten å stoppe. For hvis vi først kommer oss av sykkelen, så må dere jo stoppe uansett, og sjøl om dere i enkelte tilfeller er tjent med å kjøre i stedet for å sakke ned farten, tjener trafikkbildet som helhet på at vi syklende med sjølsikkerhet kan suse over veien, mens dere bare sakker farten. Det tar mye lenger tid for oss syklister å gjennomgå overgangen til fotgjenger, for så å lunte over veien i gangfart.

Derfor, kjære bilister, hadde det vært fint om vi kunne fortsette å samarbeide i framtida, så trafikkbildet som en helhet flyter bedre

m.v.h
- en ivrig syklist

LOST - en oppsummering

2009-05-22T22:21:00.003+02:00

Når man egentlig skal skrive på hjemmeeksamen i semantikk er det veldig mye som plutselig kan distrahere deg. Derfor skal jeg endelig gjøre det jeg lenge har planlagt - for the benefit of my dear readers. Jeg skal gi en rask oppsummering av de fem sesongene som har gått hittil av LOST. De fleste har falt av, eller aldri egentlig fulgt med, men et faktum står: det var en sjukt bra serie en gang i tida. Hva skjedde? lurer du kanskje på, vel etter denne oppsummeringa vil du innse hvorfor folk ikke lenger følger med.

Sesong 1 - sirka 48 dager med godt mellommenneskelig drama med mystiske undertoner
Wæ! Vi har kræsja på ei øde øy, men det går sikkert bra. Til å begynne med er vi bare glade for å ha overlevd, og vi har jo snille Jack som tar ansvar for at alle har det bra, Sayid som er soldat og kan fikse radiokontakt med omverden, og Locke som i mellomtida jakter på mat. Riktignok liker ikke alle sammen trynet på hverandre. Jin liker ikke at Michael er kompis med kona hans, Michael liker ikke at sønnen hans Walt skal løpe rundt og hene med Locke hele tida, Jack liker ikke at alle forventer at han skal ta avgjørelser, og absolutt ingen liker trynet på Sawyer.

Men hei! Det er noe stort og skummelt ute i jungelen som river ned trær, spiste drepte piloten og lager skumle lyder. Også er det ingen som finner oss, og vi får ikke kontakt med noen, til tross for Sayids leet skillz med teknologi. Også møtte vi en skummel isbjørn i skogen (hæ? En isbjørn, sa du?) Og verst av alt - det er andre folk på øya.

Nei, ikke den halvtussete franske dama som har bodd på øya i 16 år, hun er ålreit nok. Det er heller folka til skumle Ethan som er problemet. Han sto ikke på passasjerlista, kidnappa Claire og prøvde å henge Charlie fra et tre (med type løkke rundt halsen). Claire stikker av til slutt, og når Ethan kommer tilbake for å hente henne, skyter de ham.

Som om det ikke var rart nok finner Locke og Boone en mystisk luke i jungelen, og i stedet for å fortelle om den til noen prøver de å åpne den. Det ender med at Boone dør fordi Locke ikke har lyst til å fortelle de andre om hva de holder på med. Til slutt løser de problemet med å hente dynamitt fra det engelske seilskipet fra 1800-tallet som på magisk vis har havna midt på øya. I mellomtida har Michael vært produktiv og bygd ei flåte. Walt brant ned den første (men det er det bare Locke som veit), men han bygde en ny en. De drar fra øya i håp om å finne hjelp, men finner i stedet slemme folk (folka til Ethan) som stjeler Walt og brenner flåta deres.

Ellers blir Hurley forfulgt av noen magiske tall, Locke har på magisk vis blitt frisk fra lammelse i livet og ned (han satt i rullestol før flykræsjet), Charlie sliter med narkotikaavhengighet på ei øy uten så mye som en valmue å ruse seg på, Claire føder en beibi (som hun egentlig hadde tenkt å adoptere bort), og Kate er egentlig en morder på rømmen.

Sesong 2 - henger du fortsatt med?
Hurra! Vi sprenger opp den mystiske luka og nedi den finner vi... en kis??? En kis som sitter i en bunker og skriver inn en rekke tall (de magiske tallene til Hurley - tilfeldig? Neppe!) på en datamaskin hvert 108. minutt for å 'redde verden' (elns, han er ikke egentlig helt sikker på hva han driver med) - og før de veit ordet av det stikker han av!

I mellomtida driver Sawyer, Jin og Michael, som var på flåta, i land på øya (hm, mystisk) og møter andre folk som har overlevd fra halepartiet på flyet. De har også hatt uheldige sammenstøt med folka til Ethan, og blei infiltrert av en kis som egentlig virka rimelig ålreit. De bestemmer seg for å dra mot vennene sine på stranda. De kommer tilbake, men den noe sosialt utilstrekkelige Ana Lucia skyter Shannon fordi hun tror hun er av 'De Andre', noe som gjør Sayid litt lei seg, for han likte Shannon.

Michael stikker av for å finne Walt. Han tar med seg våpen, for det var masse våpen i bunkeren. Og masse mat. Så Hurley er redd for å legge på seg igjen. Jack og Locke følger etter Michael og møter den skjeggete mannen som stjal Walt, som sier at øya egentlig tilhører 'dem' (litt uspesifisert akkurat hvem de er, men vi kaller dem 'De Andre'). Jack og Ana Lucia bestemmer seg for å bygge en hær med alle de nye våpnene de fant.

Ut av det blå dukker gærne franskedama Roussau opp, hun har fanga en fyr i nettet sitt, og han sier han har landa på øya med en varmtluftsballong som han brukte til å reise jorda rundt med. Heltene våre synes historien hans virker litt suspekt, så de låser ham inn i bunkeren, banker ham opp og torturerer ham. Riktig. Oink oink. Fine matvarer fra 70-tallet til tross, vi er jo på ei øde øy!

Michael kommer tilbake og plæffer ned Ana Lucia og Libby og setter fri Henry Gale (som den mystiske nykommeren kaller seg). Vi har akkurat rukket å finne ut at han var en av De Andre, og så kommer Michael og ødelegger hele greia! Han gjør det fordi han vil ha tilbake Walt, da. Også klarer han å lure de andre til å tro at Henry stakk av sjøl og skøyt de andre, også får han med seg Kate, Jack, Sawyer og Hurley (de sto på ei hemmelig liste han fikk fra De Andre) og tar dem med seg inn i jungelen.

Så kommer Desmond (kisen i bunkeren) tilbake. Han hadde en seilbåt han ikke fortalte noen om, prøvde å stikke av, men klarte det ikke. Så han kom tilbake. Hm. Det må være noe magisk med denne øya) Locke og Desmond bestemmer seg for å ikke trykke på den magiske knappen (som de sjølsagt har trykka pliktoppfyllende på hvert 108. minutt siden Desmond stakk - hva ville du gjort om en gal skotte sa du måtte trykke på knappen for å redde verden for så å stikke av?) De venter til nedtellinga går ned til null, Desmond friker ut og løper ned i kjelleren og stikker inn 'the fail-safe key'. Oi wow, så hendig at det tilfeldigvis eksisterte en 'fail-safe key' som ingen visste om. Hendig plot-device når improviserende manusforfattere har skrevet seg inn i et hjørne. Bunkeren sprenger og himmelen blir lilla.

De Andre har en liten havn, hvor Henry Gale, som egentlig er sjefen, lar Michael møte Walt og få en båt (MERK: Det er veldig viktig at du holder deg på en spesifikk kurs vekk fra øya). Hurley blir sendt tilbake til gjengen for å si hva han har sett, mens Kate, Jack og Sawyer blir tatt til fange.

Ellers har øya vært bebodd av en gjeng gærne vitenskapsfolk på 70-tallet kalt The DHARMA-initiative, som bygde masse bunkere på øya, med en hel masse forskjellige spennende funksjoner. Er De Andre gjenværende DHARMA-folk? Sun finner ut at hun er gravid, men Jin er jo egentlig steril... rart.

Sesong 3 - kanskje litt underlig hittil, men det har jo ikke tatt helt av?
Åjo. Nå tar det av. For gjett hva? De Andre har en liten forstad midt på øya hvor de bor i skikkelige hus med kjøleskap, ventilasjonsanlegg og innlagt vann. Også holder de Jack, Kate og Sawyer fange. The artist formerly known as Henry Gale heter egentlig Benjamin Linus og er en skikkelig ekling. Han vil at Jack skal operere kreften han har i ryggraden, og han holder Kate og Sawyer fanga i bur som før blei brukt for isbjørner (forklarer isbjørnen i sesong 1). Inspirert av det dyriske miljøet kaster Kate og Sawyer klærne og har skikkelig røff ånei-vi-kommer-til-å-dø-sex. Jack, som digger Kate, går med på å operere Ben for å redde Sawyer og henne.

Tilbake blant vennene våre på stranda drar Locke for å finne Mr. Eko, som dessverre blir jult opp av det skumle monsteret (som viser seg å være en stor magisk sky med svart røyk - SKUFFA!) og drept. Desmond løper naken rundt i skogen og har begynt å se framtida, så han oppdager at Charlie kommer til å dø. Kjipt for Charlie, som har begynt å get it on med Claire.

Jack blir lovt utpass fra øya med u-båten til Ben sammen med den barmfagre blondinen Juliet som en periode var fangevokteren hans. Men Kate kommer tilbake med Locke og Sayid for å redde ham. Liten strek i regninga. Jack vil heller bort fra øya. De blir alle fanga, men Locke sprenger u-båten til Ben. Ingen er spesielt glade for det, for da er de stuck på øya. Ikke kult.

Siden den lille byen deres ikke er så hemmelig lenger bestemmer Ben at De Andre må dra videre, men de lar Kate, Juliet, Sayid og Jack være igjen. De tar med seg Locke, som digger den magiske øya og vil være med i De Andre, fordi de er en slags fænklubb av øya. Gjengen vår blir gjenforent med vennene sine, men ingen andre enn Jack synes noe særlig om Juliet, som har vært en av De Andre i tre år.

Mange av De Andre synes Locke er spennende, og Ben utfordrer ham til å ta livet av faren sin, som på magisk vis har dukka opp på øya (merk: denne faren forlot mora før Locke blei født, dukka så opp for å svindle fra Locke ei lunge, og til slutt puffa han Locke ut av et høyblokksvindu så han blei lam fra livet og ned), men Locke klarer det ikke, så han får Sawyer til å gjøre det i stedet - for gjett hva! Faren til Locke stjal pengene til foreldrene til Sawyer så faren hans skøyt mora hans og seg sjøl, noe som sendte Sawyer på et tretti-års hevntokt.

Ei dame lander med fallskjerm på øya og forteller at hun har en hel masse venner på en båt ute på havet som hun bare på kontakte med satelittelefonen sin. Dette sammenfaller flott med at De Andre skal angripe leiren for å stjele alle damene. Jack og Roussau har henta masse dynamitt, og nå har de tenkt å sprenge De Andre tilbake til 70-tallet. Samtidig tar Jack med seg alle sammen opp til Radiotårnet (ja oi, det står visst et radiotårn på øya med en limitless supply med strøm. Praktisk) for å bruke satelittelefonen. De Andre får juling, og Locke dukker opp, med seg har han Ben, som også får juling. Locke tror de på båten er slemminger som er kommet for å drepe dem alle, så han dreper den stakkars engelske jenta som kom i fallskjerm. Jack blir sint og kontakter båten likevel.

Ellers blir flashbacksene (som ellers har vært så prominente i serien) i siste episode bytta ut med en flashforward som viser at Jack og Kate har kommet seg av øya, og at Jack har blitt deprimert, alkoholiker og pillemisbruker, og vil veldig gjerne tilbake til øya.

Ben tar dessuten med Locke til ei mystisk hytte hvor han skal få møte Jakob, den hittil unevnte, og tilsynelatende usynlige lederen for De Andre. Det blir ikke noe av, for Locke kan ikke se ham.

Glemte jeg å si at Desomond til slutt får rett, og Charlie dør like etter at han rekker å fortelle Desmond at 'joda, det var kanskje ikke en så god idé å kontakte de folka på den båten likevel'

Sesong 4 - I forrige sesong begynte det hele å bli litt rart - nå tar det bare av
Joda, en gjeng kom seg av øya. Jack, Kate, Sayid, Sun, Hurley og Aaron (beibien som Claire fikk) har kommet seg vekk, men hvorfor ljuger de? De forteller jo ikke om den magiske øya eller om alle som døde eller noe. Og hvor er alle de andre? Ja, også er tydeligvis Ben kommet seg av øya også, men han er i Tunisia av en eller annen grunn.

Tilbake i seriens 'nåtid' kommer noen folk med et helikopter på øya, og noen av folka våre blir flydd ut. Hele sesong varer i det hele i åtte dager, og er rimelig forvirrende. Masse fram og tilbake. Locke vil egentlig at alle skal være igjen på øya, og Jack vil møte båtfolka. De deler seg i to leirer, og Locke tar med en gjeng tilbake til liksombyen til De Andre. Han tar med seg Ben som fange. Det er mye fram og tilbake, og ingen veit egentlig hva som skjer. Sayd og Desmons drar ut til båten, noe som ender med at Desomond begynner å reise ufrivillig i tid, og de oppdager at båten er sendt for å finne og drepe Ben.

Til slutt drar en gjeng slemme militærmenn inn på øya for å drepe Ben, hvor de får tid til å drepe dattera hans (egentlig dattera til gærne-Roussau). Jack innser at det kanskje var en dårlig idé å kalle på de båtfolka, men den snille helikopterpiloten redder noen av dem av øya når de slemme militærfolka kommer. Claire forsvinner plutselig i skogen og lar Aaron være igjen. Sawyer hopper av helikopteret for å redde Kate, men når de kommer til båten er det en bombe der. Locke møter faren til Jack (som har vært død ganske lenge) i hytta til Jakob. Alt er generelt forvirrende.

Michael er ombord på båten. Det var ei bombe (haha) og sammen med Jin prøver han fryse ned bomben. De klarer å fryse den lenge nok til at 'The Oceanic Six', helikopterpiloten og Desmond får kommet seg av båten. Så sprenger båten med Jin og Michael om bord. Kjipt.

Ben tar med seg Locke til tidsreise-stasjonen til DHARMA-gjengen hvor han sprenger en vegg og finner et magisk hjul, han forteller Locke at han må gå og finne De Andre, for nå skal han være leder. Ben skyver på det store hjulet og øya forsvinner. Pop.

De åtte som kom seg unna møter kjæresten til Desmond som er ute og kjører med båt, og bestemmer seg for å dikte opp en historie for at ikke Charles Widmoore skal finne vennene deres. Han er den superrike og mektige faren til Penny (dama til Desmond) som sendte folk for å drepe Ben og er fanatisk interessert i øya)

Sesong 5 - katastrofen blir et faktum
Joda, Ben har flytta øya. Så nå flyter den rundt i tid/rom uten et fast holdepunkt, noe som gjør at de som er på øya blir tidsreisende. Eller, noen av dem, hvertfall. De Andre er tydeligvis litt for forent med øya elns, så de hopper ikke i tid. Juliet, derimot, som lenge var en av De Andre, hopper i tid sammen med Sawyer og co. De er litt rundt om kring, ser seg sjøl de første uke de var på øya og sånn, støtet på De Andre (som tydeligvis var der før DHARMA-initiativet, og Richard Alpert er akkurat like ung nå som han var da Locke møtte ham i 2005) og en gjeng amerikanske soldater med en hydrogenbombe på 50-tallet, før Locke endelig får dreid det magiske hjulet igjen, så øya stopper å hoppe i tid. Bare synd at vennene våre nå sitter fast på 70-tallet, og må henge med DHARMA-folka.

Locke dukka også opp i Tunisia da han flytta øya, der møter han Charles Widmoore, som er generelt grei og sier det er Ben som er skummel. Locke gjør alt han kan for å få med vennene sine tilbake til øya fordi han er overbevist om at bare det kan redde øya for tidshopping (lite veit han at øya allerede har slutta å hoppe i tid) The Oceanic Six har hatt tre år på seg til å komme over øya, og vil egentlig ikke tilbake. Men Ben og ei mystisk dame som het Mrs. Hawking (egentlig mora til Daniel, en litt snodig fysiker som kom på båten) klarer å lure nesten alle til å dra tilbake. Alle setter seg på et fly som på magisk vis kræsjer på samme vis på samme øy. Det har visst noe med å 'gjenskape' det forrige kræsjet å gjøre. Ja, og forresten. Ben drepte Locke, så han er død, men det gjør ikke noe, for han blir levende igjen når de kræsjer på øya.

Men dette er litt rart - Kate, Hurley, Jack og Sayid havner på magisk vis på 70-tallet, mens Locke, Ben og Sun og resten av flyet med passasjerer kræsjer i 2008. Rart. Uansett. Jack, Kate, Hurley og Sayid møter vennene sine som nå har bodd tre år på 70-tallet (og Juliet og Sawyer har blitt sjærester woo!) og lager allslags furore. Sayid skyter 11 år gamle Ben som bor med DHARMA-folka og forårsaker derfor at han blir en øy-fanatisk sosiopat ved at Kate får dårlig samvittighet og tar ham med ut i jungelen til den evigunge Richard Alpert og De Andre.

De møter unge Charles Widmore og Mrs. Hawking, og når Daniel kommer tilbake prøver de å endre historieforløpet ved å slippe h-bomben fra femtitallet ned i bakken der de veit DHARMA bygger stasjonen med 108-minuttsuret. Masse rart skjer, men til slutt detonerer de bomben i 1977 - nesten 30 år før de egentlig skal kræsjlandet på øya.

I 2008 viser det seg at den gjenoppståtte Locke, som har funnet De Andre og fått Richard Alpert (fortsatt like ung!) til å ta ham med til Jakob, egentlig er Jakobs hittil uidentifiserte fiende som er ute etter å drepe Jakob. I en mengde flashbacks ser vi at Jakob og fienden hans har bodd på øya siden før den kjempestore statuen blei ødelagt, og at fienden er ute etter et 'loophole' for å få drepe Jakob. Jakob har oppsøkt flere av de originale kræsjlanderne mens de var unge, og berør dem. Hittil er det ukjent nøyaktig hvorfor. Det slutter hvertfall med fienden-inkarnert-som-Locke får Ben til å drepe Jakob. Sjukt.

Ellers har De Andre tydeligvis levd på øya siden før femtitallet, tatt knertern på DHARMA-gjengen og flytta inn i de fine husene deres. Charles Widmore var lederen deres, men blei bannlyst av Richard Alpert, og Ben tok over, men alle venta egentlig på Locke som i 1954 (tre år før han blei født) kom innom og så 'hei folkens, Jakob har sagt at jeg er lederen deres!'

Hjemmeeksamen i semantikk

2009-05-22T19:01:00.004+02:00

I disse dager er det semantikk som gjelder. Hjemmeeksamen. Innlevering tirsdag klokka 14.00 (i to utprinta eksemplarer - hva har skjedd med de digitale mediene, lever jeg i steinalderen?)

Vedlagt eksamen lå det noen velvalgte kopierte sider fra ei bok som foreleseren synes vi bør referere til. Boka heter 'towards a cognitive semantics' av Leonard Talmy. Talmy er et typisk namedropping-navn i semantikk. Et av de som dukker opp stadig vekk, og som gjerne kan lese noen artikler av 'for lulz' (og med lulz mener jeg bedre karakter) Det ingen fortalte meg er at Leonard også har en rimelig frisk sans for humor. En sans for humor som skinner lett igjennom i boka hans.

EKSEMPEL!

Lenny snakker om et språk der de har en hel rekke morsomme morfemer som går igjen i en rekke ord. Se for eksempel for deg at alle verb som beskreiv runde ting begynte med b, og at alle verb som beskrev ting som skyldtes at du ufrivillig falt slutta på -ykk eller noe i den duren. Sånn er det faktisk i språket Atsugewi.

Dette er jo i og for seg greit, det er når Talmy skal begynne å ta eksempel fra språket at moroa begynner. For eksempel hviser han hvordan affiksering av verber viser hva slags form det er på objektet, og bare du skulle være i tvil om hva slags ting som kan ha denne formen, gir han også noen eksempel

affiks:
-swal-

betydning:
'for a limp linear object suspended by one end'

eksempel:
a shirt on a clothesline, a hanging dead rabbit, a flaccid penis (min utheving (om du skjønner hva jeg mener))

affiks:
-staq-

betydning:
'for runny icky material'

eksempel:
mud, manure, rotten tomatoes, guts, chewed gum

og det er nå han virkelig tar av. For nå begynner han å gi eksempel fra språket (husk, for at eksempel skal kunne brukes i lingvistiske artikler, må noen faktisk ha ytret dette i en naturlig kontekst)

'wuhstaqika' - 'guts are lying on the ground

'wcastaqicta' - 'the guts blew into the creek'

'swcustaqcis' - 'I prodded the guts into the fire with a stick'

sjuke, sjuke lingvister...

Assosiasjonsleik - Freud ville vært stolt

2009-05-18T17:47:00.003+02:00

Eksamensnerver - nervøs eks-mens - en monstrøs sekk - søkt, mo nese - tøsete nett - tøvete sett - tørket stett - størknet fett - fetnet snerk - snekkerverk - verkstedsmekk - smekker valstek - velsmakende kveite - kvitveismerknader - naglevekkelsesmersmak - spak meggeglasur - sur algemagnet - tent glutensak

17. mai-tale fra en Snur

2009-05-17T00:50:00.005+02:00

Gratulerer med grunnloven, alle sammen. I dag feirer vi at noen konservative og nasjonalistiske tørrpinner (som ikke gidda å vente på delegasjonen fra Nord-Norge) skreiv under på et lite stykke papir som stadfesta at statsoverhodet skulle bestemmes ved blodsbånd og at jødene ikke hadde tilgang til Norge. Hurra.

Ateister og sekularister skal med stolthet i hjertet vaie med stoffbiter med et kristenkors som dominerende motiv, og med hånda på hjertet skal vi alle sammen synge om hvor stolte vi er over å tilfeldigvis være skvist ut på den samme jordlappen - som om historien hadde sett annerledes ut ikke hadde trengt å være det samme landet i det hele tatt. Det er klart for en hel dag med nasjonalmasturbasjon som skriker Norwegen, Norwegen über alles.

Og verst av alt. Korpsmusikk. Da jeg var liten gutt blei jeg alltid fortalt av foreldrene mine at i helvete blei det spilt korpsmusikk, og følgelig har jeg holdt meg i skinnet.

Hvorfor grunnlovsdagen feires mer enn Arbeidernes dag her til lands har jeg aldri skjønt. Den norske arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet har betydd så mye mer for Norge i dag enn det faktum at vi løsreiv oss fra Danmark for like etter å falle under Sverige. Det hadde ikke gjort meg noe å være svensk i dag, om det norske politiske bildet hadde sett likt ut. Så lenge jeg hadde sluppet å bruke svensk til annet enn koseprat, sjølsagt. Makan til useriøst språk.

Mora mi sier at hun på 17. mai feirer at Norge trolig er det beste landet for kvinner å bo i. Det kan jeg skjønne. Jeg tror helt ærlig at vi er fremragende på akkurat dette feltet. Vi har langt igjen å gå når det kommer til likestilling, men i forhold til de fleste andre land her i verden ligger vi godt an. Jeg kan respektere denne tankegangen, men jeg synes fortsatt vi kunne markert dette med et skikkelig tog og greier åttende mars. Den feiringa er fortsatt litt halvhjerta.

En kan sjølsagt heller ikke unngå å nevne Alexander Rybakk, som nettopp dro i land seieren for Norge. Denne gutten har jeg så godt som ingenting til felles med, utenom at vi tilfeldigvis har pass utstedt i samme land - en tilfeldighet som kunne glimra med sitt fravær gitt en hel drøss forskjellige scenario.

'Vi har vunnet' sa Synnøve Svabø. Jeg har ikke vunnet en dritt. Ikke Synnøve heller for den slags skyld. Jeg brukte ikke et øre på å stemme på Alexander, sjøl om han etter min personlige mening faktisk var det beste innslaget på MGP. For all del, jeg heia under poenggivinga, og jeg sang med da Alexander spilte under rulleteksten. Men jeg hadde jo allerede bestemt meg for å heie på ham. Jeg kunne like så godt ha bestemt meg for å heie på Moldova eller Ukraina - jeg hadde bare gått skuffa hjem.

I en hver annen situasjon her i livet vil argumentet 'jammen vi er fra samme land' ikke være god nok grunn til å holde med noen. Prøv å bække en norsk politiker i en internasjonal diskusjon med den begrunnelsen - det har liksom ikke samme susen. Når funka det å ha som begrunnelse under en rettsak i Haag at 'jeg tror han kisen har rett fordi han også er norsk'. Æsj nei.

Jeg har en mistanke om at norske mennesker flest kommer til å være rimelig utålelige i morgen, og at et yppig nyhetsteam fra et eller annet land kan gjøre en knallsak ut av å ta en tur innom norske gater i mårra og lage en reportasje om 'Norge feirer seier i Eurovision' - hehehe, jeg godter meg ved tanken.

Noen tror kanskje at jeg er så kritisk til 17. mai fordi jeg ikke liker bunader. Jeg håper jeg har gitt noen eksempler på andre grunner i denne teksten. Sjølsagt hjelper bunadene også. På en vakker maidag skjønner jeg ikke for mitt bare liv at landets jenter ikke heller vil gå i pene klær heller enn å skvise seg inn i disse latterlige ullstakkene med juggel og dilldall som stjeler alt som finnes av skjønnhet og utjevner hver minste kvinnelige fasong. Jeg kan ikke like bunader, jeg klarer det virkelig ikke, men det er ikke hovedgrunnen til at jeg misliker 17. mai. En dag i året med bunad skal jeg klare uten videre anstrengelse. God grunnlovsfeiring. Hipp hurra osv!

topp 5

2009-05-16T11:37:00.003+02:00

Dere har sikkert sett dem. De forpester news-feeden din på facebook for tida. Living Social sine topp 5-lister, som det virker som om ALLE setter sammen, og på de mest obskure og latterlige tema. Og det er ikke bare at folk lager ei topp 5-liste. De lager jo en million topp 5-lister.

Jeg har ikke laget noen ennå, og det til tross for at jeg har Living Social-application på facebook (et vidunderlig paradoks i seg sjøl), og noen kan kanskje gjøre den forhasta antagelsen at det er fordi jeg synes de listene er litt teite - men au contraire! (pardon my French) det skyldes rett og slett at jeg ikke har funnet de listene jeg har lyst til å lage ennå. Derfor bruker jeg i stedet vloggen min til å dele med dere der ute mine 'topp 5'.

Topp 5 internettord
- IRL (min absolutte favoritt. Sjølsagt må det finnes en forkortelser for noe så hverdagslig som 'der virkelige liv')
- IDD (for 'indeed', det er virkelig mulig å være både stiff upper lip-gamer)
- pwn (den originale feilstavelsen. Mye kulere enn 'teh' og '!!1'
- ASL (en av de første tingene jeg lærte, sjøl om jeg aldri fikk forklart hvordan 'alder, sted, kjønn' blei forkorta med L i stedet for K)
- LOL (sjølsagt. Da jeg begynte å frekventere verdensveven var denne frasen allerede så innøvd at det tok meg lang tid å forstå hva den egentlig betydde. Jeg trodde lenge 'lol' var et koseord man brukte om noe man syntes var søtt)

Topp 5 irriterende begrep fra dagligtalen
- 'holdt jeg på å si' (du holdt ikke på å si det, du sa det)
- lissom (bare på liksom?)
- bæiken (østlendinger som snakker om nydelig, nydelig beiken, også kaller de det 'bæiken' *hutre*)
- postalveolar frikativ (Sjøkken i stedet for kjøkken osv)
- trøndere som sier 'kvinna' om damer i flertall

Topp 5 meningsløse motefenomen
Dette er altså motefenomen jeg synes er teite, ikke de meningsløse motefenomenene jeg liker best (for der rangerer hatt og slips ganske høyt)
- Platåsko
- Crocks (kanskje ikke 'mote' akkurat, men latterlig å se på uansett)
- 'Nettopp stått opp'-looken (som man bruker timevis på å ordne)
- Liten hund i veska
- Stråhatt (hatt er kult, men stråhatt er bare rart)

Topp 5 kjønnssykdomer
Kjønnssykdommer er morsomme, for hadde du vært lur nok til å bruke kondom hadde du sluppet unna hele greia.
- gonoré (jeg er en sucker for akksenter. Dessuten er utflod et artig symptom, og menn som skal sjekke om de har det må stikke en q-tip opp i urinrøret)
- flatlus (stakkar flatlusa er nesten utdødd, men den får sympati av meg. En sjelden fugl er vakrere enn en spurv)
- skabb (skabbmidden er en høflig liten krabat som ikke slår til i ansiktet, så du i teorien kan skjule skabben din for andre uten flaue merker i ansiktet)
- syfilis (gode gamle syfilis. Jeg er jo glad i historie, og syfilis har hatt nesten like mye å si for historien som Napoleon, så syfilis må så klart være med)
- AIDS (sjefen sjøl. Alle er redde for AIDS. AIDS er den tøffeste kidden i gata, og alle de andre kjønnssykdommene skjelver i buksa når AIDS er i nærheten)

Topp 5 uttrykk for å oppnå samleie
- Få dame på lakenet
- Få dyppa'n
- 'Borre' noen
- Få kjøtt på kølla
- Få pels på knaggen

HURRA VI ER VIDERE I EUROVISION

2009-05-14T23:18:00.001+02:00

Jeg er så lykkelig...

Zombiemaur i Texas

2009-05-14T10:34:00.002+02:00

I morges fant jeg denne artikkelen på slashdot. Kort oppsummert handler den om at gærne forskere i Texas har importert skumle innsekter fra Sør-Amerika for å ta rotta på alle maurene som ødelegger alt det fyrebare maskineriet de har i Houston og sånn.

Men det er metoden som er kulest. Disse fluene suser ned på mauren og legger et egg INNI dem. Det høres mistenkelig ut som befruktning, men dette er definitivt kulere enn alle former for befruktning noen sinne - mye kulere enn misjonærstillinga. For når den lille larven som nå har bopæl inni mauren klekker ut av det lille egget, begynner den å SPISE HJERNEN TIL MAUREN. Jeg kødder ikke. Denne lille krabaten mumser og jafser i vei helt til mauren er et tanketomt skall - en zombie - som tasser rundt uten å spise eller sove i to ukers tid, før den kollapser og dør.

Det kaller jeg føkka. Har alltid syntes konseptet med gravide damer har vært ekkelt - de går rundt og bærer på et annet menneske, liksom. I ni måneder så fungerer de som en beibifarm der det vokser fram en halv meter svær greie ut ifra to celler. Og etterpå så legger dama seg ned og presser ut den ekle lille greia. Det er kjempesjukt, men dette var søren meg sjukere.

'Naturlig' - ca verdens dårligste argument

2009-05-11T17:37:00.002+02:00

Jeg har herved funnet meg en ny ting å irritere meg over. Dagens vinner av min negative oppmerksomhet er folk som argumenterer for noe med at det er 'naturlig' eller evt argumenterer MOT noe med at det er 'unaturlig'. For naturen er jo ikke en rettferdig verden. Den er heller ikke optimalt utforma eller spesielt politisk korrekt. Siden første gang et kromagnonmenneske innså at det var enklere å drepe bytte med spisse pinner enn med bare never har vi gjort alt vi kan for å bevege oss BORT fra den kjipe, kjipe naturen.

La oss et øyeblikk se på hva som er naturlig. For eksempel er det rimelig naturlig å drepe motstandere over ressurser og la svake individer dø for at fellesskapet skal overleve. Alle de kule dyra gjør det sånn. For optimale leveforhold for gjennomsnittsdyret er det veldig positivt. Ergo naturlig.

Ved at menn er sterkere enn kvinner og har genitaliene på utsida kan man også si at menn som voldtar kvinner er naturlig. (Jeg kan godt formulere denne setningen mer sitatvennlig hvis det betyr at jeg får Fritt Ord-prisen). Forholdet mellom mannlige og kvinnelige kjønnsorgan gjør menn til mye bedre voldtektsmenn enn kvinner, et problem naturen kunne løst rimelig enkelt ved å gjøre kvinner til det fysisk sterkeste kjønnet. Da kunne alle desperate vårkåte mannfolk som prøvde å stikke kjeppen sin på upassende steder fått seg en på trynet og holdt kjeft, og en hver ubehagelig situasjon kunne vært avverga. Men nei. Naturen fordeler godene ujevnt. Vil vi bruke dette som standard for resten av tilværelsen vår?

(riktignok har jenter fått pupper, og mange mener at dette er urettferdig i forhold til gutter, men la meg bare minne alle bitre gutter med puppemisunnelse om at vi kan pisse stående. Na na na na na)

Altså er konklusjonen 'naturlig'=dårlig. Så hva er greia med alle disse tulleproduktene som reklamerer med at de er 'naturlige'? Det er jo kjempedumt! Prøv for all del å skjule all assosiasjon med den tåpelige naturen. Brenn alle brev og hvis noen skulle ha et kamera i nærheten når du og naturen er i samme rom, så unnskyld deg høflig, forlat rommet og løp i den andre retninga. Naturlig er dårlig PR! Gå heller for syntetisk. Mennesker har laga mange fine ting - sånn som titallssystemet, polymerer og internett; så slutt med de tåpelige 'naturlig'-greiene. Kjøp deg ei digitalklokke og vær med i det hippe kule syntetiske tjueførste århundre!

Mobbing i familien

2009-05-08T16:02:00.002+02:00

Stakkar Kristine... det er ikke hennes skyld at hun spiller et snodig instrument som de fleste andre ikke behersker. Jeg synes det er urettferdig at faren hennes så åpenlyst trenger å huske hva slags instrument hun spiller for å komme på hvem hun er. Det kan ikke være spesielt trivelig for Kristine å bare bli huska som 'Kristine som spiller på Klaver'.

Torbjørn Egner var nok ikke klar over hva slags grusom skjebne han ga stakkar lille Kristine da han desperat prøvde å finne noe som rimte på 'Per'

Moro med språk

2009-05-07T23:41:00.002+02:00

Ja greit. Jeg har forstått det. Dere synes jeg studerer et kjedelig fag.

Sjøl da jeg prøvde å bruke en beskrivelse av hva faget mitt handler om som intro til en god historie under femtiårsdagen til fatter'n merka jeg at de voksne erverdige universitetsansatte begynte å klirre med besikk og vri seg i stolen. Ingen synes lingvistikk er særlig gøy.

Men for den med litt fantasi i skolten kan pensumpugging fort bli underholdende! Misforstå meg rett: eksamen nærmer seg, og jeg har få høydepunkter i hverdagen annet enn det jeg lager sjøl. Da kan mye rart fort bli underholdning.

Lingvister som skriver bøker er ute etter å finne rare eksempel som beviser teoriene sine, og holder seg derfor lang unna dagligtale. Dette skaper morsomme setninger som Noam Chomsky(Gud, Jesus, Muhammad, Vishnu og Shiva innen lingvistikk)s berømte eksempel 'Colorless green dreams sleep furiously'. Poenget med denne setninger var at, ja nettopp, den var helt tullerusk.

Videre pensumlesing i 'Analyzing Syntax - a Lexical-functional Approach' har også sørga for videre underholdning. Her eksempler fra tyrkisk:

'Kendimi yïkadïm' - 'Jeg vasket meg selv'

'Hasana kendimi yïkattïm' - jeg fikk Hasan til å vaske meg

'Hasanïn beni yïkamasïna sevindim' - jeg likte at Hasan vasket meg

'Hasanï beni yïkadï sanïyorum' - jeg mistenker at Hasan kan ha vasket meg

Ellers koser jeg meg med alle de mentale bildene jeg får av følgende setning, henta fra Chichewa (her med engelsk oversettelse fordi den er så søt):

'Nungu inaphikitsa kadzidzi maungu' - the porcupine made the owl cook the pumpkins

På standard malaysisk kom jeg dessuten over denne godbiten:

'Terlalu gemukkah anda?'

som er en formell måte å spørre noen om de er for feite på. Jeg fryder meg ved tanken over situasjonene når en malay føler seg nødt til å anvende denne frasen til en amerikansk turist som kanskje ikke akkurat burde prøve seg på akkurat det når denne er så fet som den er. Eller tanken på hvordan tekstbokforfatteren første gang blei konfrontert med frasen.

Ellers beskriver boka hvordan japansk uttrykker ny informasjon, med følgende to nøkterne setninger:

'Oya, amega hutte iru' - 'Oh, it is raining'

'Taihen da! Zyonga zisatusita' - 'Oh, good heavens! John has committed suicide!'

(som en siste refleksjon: legg merke til at det japanske ordet for sjøldrap er et låneord fra engelsk - denslags eksisterte tydeligvis ikke i feudale japan (Les: http://en.wikipedia.org/wiki/Harakiri) )

Ytringsfrihet

2009-04-27T11:24:00.003+02:00

Jada, det er veldig flott med ytringsfrihet og sånn. La oss alle sammen være enige om det med en eneste gang. Det er fint at folk får lov til å si det de mener uten å være redd for å settes i fengsel, forfølges eller 'death by firing squad'. Et samfunn der alle får lov til å uttale seg om det de mener er konstruktivt for samfunnet på de fleste plan. Ved at sjøl nynazister få uttale seg er vi i hvert fall sikra en forståelse for hvorfor vi mener som vi gjør, og hvorfor vi synes enkelte politiske strøminger er litt mer ok enn andre.

I Norge er vi veldig stolte over at alle har lov til å si det de vil, sjøl om det sjølsagt er milevis fra sannheten. Til tross for at vi ikke arresterer folk for synspunktene sine, så kan politisk eller sosial utfrysing gjøre underverker for å holde folk fra å si ting som ikke flertallet er enige i. Det er forbannelsen til småbyamfunnet Norge (for til tross for å være et land på nesten fem millioner, så konstruerer vi oss fortsatt enkle regler som sier at du får være den du er så lenge du holder deg innenfor normalområdet for hva som er sosialt akseptabelt å mene og si. Tror du for mye om deg sjøl og meningene dine er du rar. Blablabla Janteloven osv). Folk tør å være høylydte om meningene sine så lenge de kan være rimelig sikre på at flertallet er enige. (Flertallet kan være av den genrelle norske befolkning, sin egen sosiale gruppering eller 'everybody who is anybody'). Sjølsensur hjelper sjølsagt på å holde tilbake en del rimelig teite og uopplyste meninger, men det svekker også den offentlige debatten.

Derfor har Fritt Ord prøvd å slå til og vise hele verden at 'føkk dere hele gjengen, vi tør å premiere folk som tør å svømme mot strømmen og tale Roma midt imot og lignende metaforer!' Derfor premierer de Nina Karin Monsen med 400 000 kroner. Hvis dere er interessert i å sjekke noen av de uheldige uttalelsene hennes, er det bare å sjekke facebook-gruppa som protesterer mot at hun mottar denne prisen.

Sjølsagt er det flott at folk får oppmerksomhet når de tør å tale imot flertallet. Likevel så er det ikke til å komme bort ifra at det er veldig lite hensiktsmessig å gi denne dama, som bruker det meste av spalteplassen hun får på å stigmatisere homofile, kunstig inseminasjon, menn som donerer sæd, enslige foreldre osv, mer oppmerksomhet og dessuten en premie. Jeg har vanskelig for å bestemme meg for hva jeg synes. På den ene sida så er ytringsfriheten en viktig verdi som vi må kjempe om, og denne premieringa minner oss på hvor viktig denne friheten er. Men på den andre sida så sier jo folk så ufattelig mye dumt!

Og det er jo litt her problemet ligger. Hvis alle til en hver tid tok det på seg å kjøre en dobbeltsjekk på alle uttalelser man hørte, eller om alle samtaler fortløpende blei utstyrt med kildehenvisninger eller lister over videre lesning, så ville en hver person kunne si det en ville. Problemet er jo at folk flest ikke dobbeltsjekker det andre sier i ettertid. Vi velger bare å tro på eller forkaste det andre mennesker sier delvis basert på trynefaktor, og delvis basert på hvorvidt de har uttalt seg om noe du veit er riktig før. Men en person som har rett på et felt kan jo ta helt feil på et annet, eller de kan ha et godt poeng sjøl om dere ikke er enige i norsk narkotikapolitikk.

Problemet er rett og slett at folk flest ikke er interessert i å bruke masse tid på å undersøke saker å ting, de lar det være opp til de spesielt interesserte, og da blir plutselig hver manns rett til å uttale seg farlig.

I det siste har jeg lest i Hitlers 'Mein Kampf' - ei bok som er upresis, uakademisk og generelt full av faktafeil. Adolf argumenterer i vei og setter forutsetninger og trekker slutninger som ikke har grunnlag i virkeligheten. Eller. Dvs, jeg antar at det ikke har grunnlag i virkeligheten. Jeg stoler på fotnotene skrevet av historieprofessoren og Hitler-biografen som i ettertid har gått over boka og påpekt når Hitler gjør alvorlige faktamessige bommerter.

Poenget er at hvis man først har den forutsetninga at man stoler på Hitler, fordi han sier mye annet du er enig i og dessuten bygger fine veier, så vil alt for mange bare anta at mannen snakker sant, og hvis man først stiller forutsetninga at Hitler snakker sant, så er det ganske mye som plutselig endrer seg. Nå er det riktignok fortsatt et ganske langt sprang fra å anta at Hitler snakker sant til å synes det er greit å stå bak industrialisert massemord, slaveri og tortur i deril egna leirer, men nok om det.

Jeg veit sjøl at jeg når jeg argumenterer setter mange forutsetninger jeg egentlig ikke veit sikkert. Jeg tar ordet til folk jeg anser som gode kilder, og gjør antagelser bygga på induksjon (generelt en dårlig idé). Men skulle jeg ikke gjort det hadde jeg vært nødt til å sitte i et hjørne og holde kjeft (mange vil nok beskrive dette som et trømmescenario), fordi jeg da rett og slett ikke veit nok om noe som helst. Derfor bør jo heller ikke folk høre på det jeg sier, og jeg bør egentlig heller ikke høre på det noen andre sier, for ingen veit egentlig noen ting. Men det blir også for vanskelig.

Løsninga må altså være å bygge en liten dings som du implenterer i øret, som fanger opp alt som blir sagt, gjenkjenner fraser og tema, for deretter søke gjennom verdensveven og aviser og universitetsbiblioteks arkiver, så vel som rapporter fra statistisk sentralbyrå, for å finne ut hva som egentlig er riktig og galt ved dette temaet. Høres ut som en framtidsvisjon det er verdt å jobbe mot

Finvær

2009-04-26T18:15:00.004+02:00

Fint vær! Jess!

På topp ti-lista mi over ting som gjør meg i godt humør, tror jeg at det må være plass til fint vær. Når våren kommer, og en en stakkar trønder har holdt ut med kulde, skyer, regn og snø siden september er det ingenting som gjør en mer lykkelig en kombinasjonen lys + varme. Åge visste hva han snakka om. Det er nesten så jeg fristes til å komponere litt sjøl, i trøndelags store visesangers ånd.

Here goes:
Ut på Snur,
ingen kur!
Han der borte er lur.
Hatt over hatt,
natt etter natt.
Litt av et dikt eller hur?

Nå hadde ikke dette så mye med finværet å gjøre, men dere skjønner tegninga.

Jeg har egentlig ikke tid til å skrive dette innlegget

2009-04-22T15:55:00.002+02:00

Men jeg synes liksom jeg må dele med verden de kjipe drømmene jeg har hatt de siste to nettene. Jeg bør advare om at jeg har den travleste uka jeg har hatt siden videregående, og at jeg føler meg uvel hele tida fordi hvert minutt som kastes bort kunne ha blitt brukt på en hel masse forskjellige ting, som alle må gjøres.

Jeg har uansett vært holdt våken av mareritt de siste to nettene. De er høyst produsent-relaterte, fordi de handler om meg som prøver å få gjort alt jeg skal som produsent på Aladdin. Hele drømmen går ut på at jeg ser interfacet til e-postleseren min foran meg, også dreier jeg på det som om det var en diger rubiks kube, men det er alltid bare nye e-poster om ting som må gjøres, som haster, som burde ha blitt gjort for lenge siden osv. Hele tida er det masse folk som maser på meg om at jeg ikke må glemme å gjøre ditt og datt. Hele tida har jeg bare lyst til å sjekke facebook, så ingenting blir gjort.

Creepy

FNs rasismekongress

2009-04-20T14:27:00.003+02:00

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om FNs rasismekongress her i dag. Jeg blei nemlig rimelig irritert da jeg så at mange land (deriblant USA) ikke har lyst til å være med å snakke om rasisme fordi de er redd for at samtalen bare kommer til å bli kritikk av Israel. Og det ville jo vært dumt om man faktisk prøvde å finne ut av uenighetene sine når man snakka sammen. Ja, jeg var rimelig irritert.

MEN! Så opplevde jeg altså en så skjellsettende opplevelse at alle andre ting blei satt på hylla. Sjøl en hel bråte nye problemer på Munkholmen som kommer til å gjøre livet mitt surt framover mista all sin betydning da jeg opplevde dette.

Og hvem har skylden for at dagen min blei så til de grader ødelagt, spør du kanskje? Det var sjølsagt en tjenesteperson, en stakkar frisør som ikke gjorde noe annet enn jobben sin. Som atpåtil prøvde å være hyggelig. Men sånn kan skje. Jeg har ingen å skylde på, men likevel må jeg prøve å påføre andre like store smerte som blei volda meg i dag.

Jeg fikk nemlig rabatt hos frisøren. 'Nei og nei, så hyggelig' tenker du kanskje, men NEI! Det var IKKE hyggelig. Jeg fikk nemlig, og jeg siterer kvitteringa, en 'klipp 3'. Jeg fikk tynt-hår-rabatt. 'Nei, forresten', sa den hyggelig dama til meg, 'det blir litt billigere for deg. Du er jo så tynn i håret.'

Tusen takk skal du ha, frøken frisør. Du kunne likesågodt ha tatt pengene mine og tørka deg i ræva med dem mens du lo av meg, dansa macarena og sang lumberjack-sangen. Jeg hadde heller betalt 30 kroner ekstra. Eller kasta dem i ansiktet ditt med durabelig kraft så jeg hadde påført deg banesår eller tilsvarende smertefulle skader.

Dette er for galt. Rasisme i verden og barnslighet fra verdensledere er en ting, men tynt-hår-rabatt er mer enn jeg kan tåle, sjøl på en strålende vårdag som dette.

Ubuntu

2009-04-13T13:41:00.003+02:00

Eventyrlysten og spenningssøkende som jeg er har jeg nå bestemt meg for å prøve ut Ubuntu. Det var vel egentlig på tide. Jeg har lenge hatt behov for å rydde opp på maskina mi, og da kunne jeg jo likesågodt prøve meg på et operativsystem som faktisk er gratis og åpent og flott og fantastisk osv (i hvert fall i følge alle jeg kjenner med nerdefaktor over middels).

Men det er jo så skummelt! Masse rart og vanskelig som jeg ikke skjønner noe som helst av. Fint jeg er tilpassingsdyktig, ellers hadde jeg bare skrudd av maskina og løpt i motsatt retning for lenge siden. Det er like før jeg gjør det uansett. Jeg har nesten litt lyst til å sette meg i fosterstilling, rikke fram og tilbake, gråte og nynne på gamle sekstitallsslagere.

På den andre sida begynner overlevelsessekken min å se riktig så bra ut! Etter å ha engasjert fatter'n i prosjektet fant han fram en hel masse rart som jeg helt sikkert aldri kommer til å få bruk for. Innholdet er nå som følger:
- lommekniv
- sikkerhetsnåler
- gaffateip
- kleenex
- skoskei (litt usikker på når jeg kommer til å få bruk for den)
- batterier
- paracet
- plaster
- pose (sånn spypose man får på fly)
- målebånd
- sysaker
- og ei lita toalettmappe med:
* tannkost og -krem
* kam
* smint
* liten barberhøvvel med skum
* antibac-kluter
* ørepropper
* øyebind

Føler fortsatt jeg mangler støff though... særlig lommelykt og en sukkerbit (i tilfelle sukkersykeangrep eventuelt en gamp på ville veier)

få alt jo

2009-04-12T19:33:00.005+02:00



Og siden Karsten oppdaterte vloggen sin i dag (på tide) var
jeg innom den, og da komjeg på at jeg også hadde lyst til å
lage en sånn artig wordle.net-greie. Min blei langt fra
like kul, riktignok. Kjipt å ikke ha et nusselig kjæledyr å
skrive om. Noentypiske meg-ord inni der, da. Kanskje ikke
så rart...

Ekteskap

2009-04-12T13:02:00.003+02:00

Jeg synes helt ærlig at de homofile hadde feil kampsak da de gikk inn for at homofile par skulle få lov til å gifte seg. Jeg er helt enig i at det at bare enkelte fikk lov til å inngå ekteskap var stigmatiserende for de parene som ikke fikk gjøre det, men jeg tror vi kunne ha løst det problemet på en annen måte enn vi gjorde. For eksempel gjort det mulig for par å oppnå alle de samme fordelene som ektepar har uten å gifte seg. For makan til utdatert og gammeldags tradisjon som ekteskap skal du søren meg leite lenge etter. Dessverre, ved å skape så mye blest om hvor kult det er å gifte seg, har vi sikkert sørga or at folk kommer til å gifte seg i lang tid framover.

Greitt, jeg ser at ekteskap hadde en praktisk funksjon en gang i tida. Som eiendomskontrakt. Ekteskap har jo tross alt bare vært en eiendomskontrakt der en mann (far til bruden) selger eiendomsrett og ansvar for kost og losji for ei kvinne (bruden) til en annen mann (brudgommen). Det har jo helt klart hatt en praktisk funksjon i gode gamle dager når samleie førte til ekteskap. Naturen er tross alt såpass urettferdig at mannfolk kan smelle ei dame på tjukka og så stikke av uten problem, og da er det klart at de gamle samfunnene måtte finne en måte å løse dette problemet på, sånn at de ikke skulle være masse farløse barn som sprang rundt, for kvinnene kunne jo tross alt ikke jobbe og jakte og gjøre sånne praktiske ting for å ta seg av barna sine.

Så må noen ha kommet fram til at for å få mannfolk til å slutte å smelle damer på tjukka og stikke av, så lager vi en liten regel om at hvis du gjør ei dame gravid må du kjøpe henne. Jepp. Ta byrden på deg å ta ansvar for både dama og ungen. Dette hadde jo mange praktiske sider. Det sørga for å foreldrene slapp å forsørge alle kvinnene hele livet (det var jo utenkelig at de skulle ta vare på seg sjøl), og det fikk antageligvis folk til å slutte å ha så mye sex hele tida, og på den måten slapp man at floraen av skjønnssykdommer skulle blomstre. Også passa man bare på å late som om ekteskap var noe romantisk of flott mellom to folk som var glade i hveranre. Særlig.

Så sørga man også for å finne opp et tåpelig mem om at det er viktig å få arvinger. På den måten passa man på at mannfolk syntes det var viktig å være gift. Og at damer ikke hadde seg med andre folk enn sine ektemenn. Damer har tross alt en garanti for at de har arvinger. De tyner dem tross alt ut. Vanskelig å feike denslags. Mannfolk derimot, kan jo ikke være sikker på at man har arvinger med mindre man bare kan ha seg med folk man er gift med. For da har man jo i det minste en viss garanti for at ungen er din. Så vips! Mission accomplished!

Poenget mitt er at ekteskap er latterlig. Det bygger på gammeldagse forutsettinger som ikke lenger er realiteter. Man kan ha seg uten å få unger. Man kan til og med ha seg med masse folk uten å få kjønnssykdommer (husk kondom, barn!), og viktigst av alt: det å mange et y-kromosom er ikke lenger ensbetydende med å være eiendom og verdiløs. Så avskaff hele skiten, sier jeg bare. Hvis folk har lyst til å love sin evige kjærlighet til partneren sin foran sin guddom-of-choice (noe som også er rimelig tåpelig når vi har 50% skillsmisserate) så må de for all del få gjøre det, men hold det som en religiøs tradisjon, på linje med konfirmasjon - veldig gøy og masse oppstyr, men totalt uten betydning i juridisk sammenheng.

Nå har jeg ikke for vane å lese gjennom innleggene mine, så det kan godt være usammenhengende, ulogisk og ugrammatisk, men den er representativ for hvordan jeg tenker (usammenhengende og ulogisk)

MacGyver-sekk

2009-04-11T14:55:00.004+02:00

Våren er her, og som en følge av det, kommer mer og mer tid til å tilbringes utendørs. Derfor er det viktig at man ikke gjør seg for avhengig av enkle løsninger som man har mellom husets fire vegger. Derfor har jeg nå også satt igang et prosjekt der jeg skal være forberedt på alle situasjoner hvor enn jeg er. Det være seg om jeg er langt fra moderne hjelpemidler som man ellers bare kan plukke fram fra e skuff.

Derfor skal jeg være skikkelig MacGyver denne våren/sommeren/høsten (visste dere forresten at MacGyver heter Angus til fornavn? Bare jeg som synes det er litt rart?) , og skal sette sammen en skikkelig pakning til å ha i bæggen min, som kan redde en hver situasjon uansett hva!

Derfor har jeg hittil gått i anskaffelse av:
- Lommekniv (med alle de fønki funksjonene du aldri bruker)
- Målebånd (hvor ofte har du ikke vært borti en situasjon der du bør måle noe?)
- Nål og tråd
- Gaffateip (du kan ALLTID få bruk for gaffateip)

Videre har jeg planer om å skaffe følgende:
- Plaster (men skal jeg ha med prinsesser eller med monster?)
- Sprit (altså til å desinfisere hender med, ikke til å feste med)
- Insulinsprøyte (noen som veit hvor man får tak i sånne?)
- Forstørrelsesglass

Til alt det andre kommer jeg langt på vei med en mobiltelefon med tilgang til wikipedia. Men kan du komme på noe mer jeg bør ha? Kom med ideer! Jeg har et håp om å finne et lite lommevater (eventuelt ei klokke med sånn funksjon) - dette kan eventuelt kombineres med et kompass. Flere ideer?

Ny gadget

2009-04-10T18:58:00.003+02:00

Som sistemann ute som alltid, har jeg nå bestemt meg for å lake Twitter-bruker. 'Hæ?' sier du kanskje, 'Twitter-bruker? Min gode Snur, hva i all verden skal du med en nettjeneste som bare lar deg minivlogge med ikke mer enn 140 tegn?' Vel, jeg gjør det for deg. For dere. Alle mine trofaste vlogglesere!

For la oss si det rett ut: Siden den generelle standarden på bilder som blei lagt ut på facebook falt under kommenteringsverdig standard (det store kommentarkrakket høsen '08 - jeg skylder på finanskrisa) er det eneste jeg har brukt facebook til, å lage meg fiffige statuser, så alle kan se hvor kul jeg er, og hva slags hipp musikk jeg hører på til en hver tid. Vel, hvis dere har lyst til å finne ut hvordan jeg har det, slipper dere nå å logge dere inn på facebook og tvinge dere sjøl til å bruke vevtjenesten sin uestetiske nye form, men heller besøke snuren.blogspot.com, hvor dere vil se en bitteliten minioppdatering (akkurat som live-feeden på facebook) om MEG. Og hvis dere er heldige, har det kanskje dukka opp et nytt vlogginnlegg også. Vinn-vinn for begge parter, som jeg liker å si.

Jeg har fått slått fast at når jeg endrer beskjed på twitter, så endrer jeg status på facebook, men jeg er ikke helt klar på om det funker motsatt vei også ennå - la meg komme tilbake til dere på den. I mellomtida - nyt din daglige dose snur. Når og hvor som helst!

Flere Snurige meninger

2009-03-25T16:01:00.003+01:00

Da håper jeg først og fremst at alle har fått med seg dagens Kulturadressa! Hvis ikke, så får du bare løpe og kjøpe. Eventuelt finne deg et bibliotek eller lignende der du i det minste kan ta en titt på forsida. Det er nemlig det som er viktig. Legg merke til den kjekke unge mannen med det blonde håret og de dype mørke øynene der. Flott fyr, nei?

Nå er altså turen kommet til skolepolitikk! Satt nemlig og snakka litt om det på bussen hjem fra Dragvoll i dag. Ikke med meg sjøl! Jeg har faktisk i blant ekte samtaler. Jeg sørger ikke for å legge alt jeg mener ut skriftlig, i et medium der det er vanskelig å bryte inn midt i et argument eller overhøre det jeg sier.

Uansett. Poenget var det at norske skoler kommer så dårlig ut på internasjonale tester. PISA-undersøkelsen som plasserte oss litt sånn midt på treet osv. Det er her problemet begynner, fordi at for å kunne diskutere konstruktivt hva vi egentlig mener barn skal oppnå av å gå på skole. For tida virker for eksempel den norske skolen litt usikker på akkurat dette. Er vi imot at noen elever skal stigmatiseres ved at andre elever belønnes? I så fall er det jo bra at vi gjør alt vi kan for å forhindre private eliteskoler, er imot nivådeling av klasser og sender elever som egentlig ikke har lært seg skikkelig å lese og skrive oppover i skoletrinnene uten å holde dem tilbake, fordi det tross alt er sunt for dem å være en del av et klassemiljø.

Eller er poenget at vi vil belønne de flinkeste, sånn at de skal få noe tilbake for alt det harde arbeidet de sliter seg gjennom? I så fall er jo for eksempel den nye inntaksreformen på universitetene en bra ting - nå er det bare de som har et uendra vitnemål fra videregående som blir prioritert på diverse linjer, sånn at de som jobba hardt og gått de tre årene de faktisk gikk på videregående skal få noe igjen for det, og ikke plasseres i samme prioriterte gruppe som dem som koser seg gjennom videregående med middels gode karakterer i tøysete fag, for så å ta full realfagsfordypning etter videregående, få gode karakterer, og fortsatt få primærvitnemål. Denne ordninga er sjølsagt kjip for dem som egentlig er flinke og hardatbeidende, men kanskje gjennomgår noe ekstra kjipt et lite halvår i tredjegym som går utover karakterene deres, og ødelegger noen framtidsmuligheter.

Poenget er at jeg ser positive sider ved begge ordninger. Sjølsagt bør en belønne de flinke, og det er bare rett og rimelig at de får velge fra øverste hylle når det kommer til utdanning, men likevel - hvis det bare er en hel rekke tilfeldigheter, som hvem foreldrene dine er, hvordan hodet ditt fungerer og hvilke ting du opplever i løpet av skoletida di, som påvirker hvordan du presterer på skolen, er det jo ufattelig urettferdig at de som uansett har trukket vinnerloddene i livet ved å bli skoleflinke dessuten skal få ekstra belønning for det.

Det er et dilemma, men for øyeblikket virker det ikke som om norsk skolevesen helt har klart å forholde seg til hva de egentlig mener. Det kan virke som om vi opererer med litt splitta personlighet. Vi vil belønne de flinke, men likevel hjelpe opp de svake.

I Finnland er systemet veldig entydig og klart: vi vil ikke har dårlige elever. Ved slutten av hvert år må du bestå en rekke tester for å gå opp et nytt klassetrinn, og hvis du ikke klarer disse testene, må du ta året på nytt. Da sier det seg sjøl at når PISA-undersøkelsen tar tester på enkelte trinn, blir resultatene gode. En hver klasse består jo bare av de som var flinke nok til å bestå forrige år, og de som har tatt det så mange ganger at det hadde vært umulig for dem å ikke få til svarene. Veldig god strategi for å få høye avgangssnitt på elevene. Kanskje ikke et veldig sunt læringsmiljø for barna.

Min personlige mening er i hvert fall at det vi lærer bare er en liten del av grunnen til at vi går på skole. Hadde alt handla om at de aller flinkeste skulle lære seg mest mulig og dermed kunne bli hva de ville, kunne staten bare brukt masse penger på å kjøpe inn læreverk til alle norske familier, også hadde de lærevillige, lærenemme og ambisiøse kunne lese seg opp på egen hånd, og de flinkeste ville fått de beste jobbene.

Men verden er tross alt urettferdig. Alt tyder på at barn med ressurssterke foreldre gjør det bedre på skolen. Barn med foreldre som oppfordrer til læring og prestasjoner kommer mye lenger enn en stakkar med foreldre som fnyser av gode karakterer, eller værre, gir totalt blanke. Riktignok har jeg alltid irritert meg over elever som ikke gjør leksene sine, men egentlig burde ikke skole hatt lekser i det hele tatt, for lekser skaper urettferdighet. Ikke alle foreldre er utdanna pedagoger, og sjøl de som er det, kan mangle kunnskap. Hjemmeleksene gir barn med ressurssterke foreldre mulighet til å spørre om hjelp og få svar, mens barn med ikke like ressurssterke foreldre ikke har mulighet til å få den samme hjelpa. Mens foreldre som prøver å forklare barnet sitt hvordan 2*2 kan bli det samme som 2+2 kan ende i forståelse på grunn av gode forklaringsgaver, kan det i andre tilfeller ende i at en irritert far blir så lei av at ungen ikke 'klarer å forstå' at han gir ungen en skikkelig ørtæv.

Alternativet er sjølsagt lengre skoledager. Vi snakker laaaaaange skoledager, der alle må være igjen til godt ut på ettermiddagen, og gjøre oppgaver sammen under en lærers veiledende hånd. Jeg kan sjølsagt se en million negative sider ved dette, men kanskje (bare kanskje) er det en rettferdig løsning.

Videre er det vi lærer om å forholde oss til hverandre en kanskje enda viktigere del av skolegangen enn det vi lærer. Det at vi tvinges til å forholde oss til hverandre, lære oss sosiale normer, og forstå hvordan vi skal behandle andre er utrolig viktig for samfunnet. Det er også derfor jeg er svært, svært skeptisk til både privatskoler (jeg ser jo at det kan fungere sånn delvis til tider, jfr. Steinerskolen) og hjemmeskolering. Barn må lære seg hvordan den virkelige verden er. Hvis du går på skole med bare andre rike barn med flinke foreldre, lærer du at verden er et enkelt sted hvor du kan komme så langt du vil så lenge du jobber godt og er målretta. Og det blir rett og slett for virkelighetsfjernt til å være sunt. Man må møte forskjellige barn gjennom skolehverdagen sin, sånn at man lærer hvor forskjellige mennesker kan være, og hvordan hvor vi kommer fra påvirker hvem vi er.

Så personlig syns jeg ikke den norske skolen er så verst...

Endelig noe positivt med nye facebook

2009-03-23T16:24:00.003+01:00

Jada. Stol på Snuren til å finne noe positivt i en hver grusom forandring! Det viser seg nemlig at det går an å bruke det nye facebook til noe bra! Eller... hvis du er en like stor narcissist som meg, kan du i hvert fall få litt utbytte av det.

Jeg liker egentlig ikke at statuser har mista litt den hippe kule statusen (haha) den en gang hadde. Nå er det mer som å skrive noe på din egen vegg som alle kan lese. Ikke kult. MEN! Med verktøyet som gjør at du kan se bare dine egne innlegg blir det nå mye enklere å grave seg bakover i sin egen statusforstid, og siden beskjeder som 'Andreas commented on Anne Irgens' photo' slås sammen til type '20 similar stories' hvis de skjer etter hverandre, går det fort å leite seg årevis bakover i tid. Nå har jeg lest meg gjennom hver eneste status jeg har hatt siden begynnelsen av juni 2007. Det er bare så langt tilbake arkivet går, virker det som, men det er jo bare snakk om en to måneders tid etter at jeg fikk meg facebook. Hm. Disse to 'tapte' månedene, og hva jeg mente i denne perioden vil kanskje for alltid bli et mysterium for meg?

Uansett! Mitt nye prosjekt blir altså å loggføre mine egne gamle statuser, sånn at jeg i ettertida kan gå gjennom dem og se litt på 'hvordan jeg var' før. Kanskje litt sjølsentrert, men det funker for meg!
Neste gang: 2008 - et oppsummert år i statuser

"I'm not a retard, and can use the new facebook"

2009-03-15T19:28:00.003+01:00

Det var navnet på gruppa jeg joina sist facebook skifta utseende. For kom igjen, det var virkelig ikke så ille. Folk kasta bort mye tid på å klage over ei endring som egentlig ikke var så stor, og flere av endringene var faktisk forbedringer! Jeg skjønner at folk er redde for forandring, men kom igjen! Voks opp!

Men denne gangen. Denne gangen. Er jeg virkelig forvirra. Altså. HVORFOR har de tarda opp hele opplegget? Det er ikke så mye som en eneste forbedring med det nye utseendet! Det er BARE stygt. Jeg må få si det: denne gangen har facebookgutta virkelig kutt seg sjøl i foten. Dette ser bare rett og slett ikke ut. Og hvor har det blitt av gruppene mine? Nå er de jo nesten umulig å oppdrive! HalLO!

Nei og nei. Alt var mye bedre før i tida...

'Du er for intelligent til å være [sett inn gruppering]'

2009-03-12T16:09:00.002+01:00

Haha! Ukas vits!

Jeg har storkost meg med denne uttalelsen så langt denne uka, og jeg har store planer om å kose meg med den lenge framover. Den står som et bevis på hvor utrolig teite ting folk kan få seg til å si i blant. Jeg elsker det! Slår an hver eneste gang.

'Jeg tror ikke noe på at du er musiker, du er alt for intelligent til å være det.' 'Du? SU'er? Hah! Det er du alt for intelligent til!' 'Vegetarianer, sier du? Umulig! Du er alt for intelligent! Jeg krever en gentest!'

Reportoaret er uendelig, og vitsene er morsom uansett hvem du sier det til, fordi du egentlig ikke fornærmer noen, men alle kan le godt av de stakkars skogeierne som klarte å tråkke så saftig i salaten (bare jeg som lurer på hva slags situasjon som fikk det uttrykket til å oppstå, forresten?)

The Ali Show

2009-03-10T09:48:00.002+01:00

I redaksjonen til Adressa er det ingen som gjør seg bedre til å gi saftige ballespark enn Ali Reza Soufi Pour, det være seg om mottakeren av angrepet skulle slumpe til å være mann eller kvinne. I dagens musikkanmeldelser, tre hele sider som ellers for det meste var prega av Vegard Enlid sin signatur, var det nemlig en bitteliten 'terningkast én' underskrevet av gode gamle Ali som fanget oppmerksomheten.

Jeg siterer: 'Gratulerer, Alesha Dixon - du er så søt at du herved har gitt undertegnede diabetes.' Og slik fortsetter det. Fra A til Å er denne korte anmeldelsen et direkte angrep på den nye plata til Alesha Dixon, og som vanlig slenger Ali rundt seg med sine verbale ferdigheter og sin manglende frykt for å såre noen følelser.

Gjennom denne anmeldelsen viser Ali oss at han er den type anmelder som vi, leserne, vil ha. Suger plata, så sier han ifra. Og det med måte. Hvis plata ikke er underholdende, så kan i det minste anmeldelsen være det, og Ali har klart kunsten å anmelde ei plate. Han snakker til meg med et språk jeg kan forstå ('platt, intetsigende, kommersialisert rødstrømpe(!)musikk, med en spinkel, gjennomsiktig stemme i front') og avslutter hele Ali-showet med suseren av en replikk: 'platen din suger lell.'

Ali, anmeldelsen din råkker!

Ceterum censeo...

2009-03-09T22:12:00.002+01:00

For øvrig hadde Muhammed (altså profeten) bursdag i dag! Både Jesus og Darwin fikk bursdagen sin markert ordentlig i media, så jeg synes Muhammed bør få litt oppmerksomhet også! Gratulerer med dagen!

Kjønnskvotering

2009-03-09T11:49:00.003+01:00

Det blir litt på etterskudd, men i går var jeg såpass sliten at jeg ikke orka alt strevet med å skrive et helt vlogginnlegg, så det for bli i dag:

Gratulerer med dagen, alle jenter!

Og i den sammenhengen har jeg lyst til å snakke litt om hva jeg synes om kjønnskvotering. Jeg begynte nemlig å snakke med ei av jentene på ling her om dagen, og hun sa at hvis hun skulle ansettes i noen som helst form for akademisk stilling, så ville søren tute meg ikke hun være 'kvotert inn'. Se for deg skammen over at alle de andre kunne se på deg og tenke 'haha! Hun var egentlig ikke kvalifisert for den jobben, men hun fikk den på grunn av kjønnet sitt'. Vel, hvis du leser dette, Signe, så tar du feil.

Greit nok, så kanskje det finnes negative sider ved kjønnskvotering. For min del synes jeg det er latterlig at vi skal ha behov for å diskriminere kvinner inn i arbeid, verv og styrer, når det er nesten hundre år siden man på papiret likestilte kvinner og menn i det norske samfunnet. Greit, det er sikkert ikke alltid like gøy å være jente og tenke at 'jeg hadde ikke hatt denne jobben om jeg ikke var kvotert inn'. Det er sikkert ikke gøy å være mann og tenke 'jeg var mer kvalifisert enn henne, og fikk ikke jobben på grunn av kjønnet mitt'. Greit nok, men et sted må man jo begynne!

Ingen endringer i samfunnet skjer over natta. I store deler av Europa har man fortsatt massevis av fordommer mot jøder og roma, til tross for at det er over femti år siden Holocaust. I Norge kunne ikke homofile gifte seg med hverandre før i år - og vi er et av de første landene i verden! Og det at man får lov til å gifte seg betyr ikke at man ikke blir utsatt for fremmedgjøring blant sine medmennesker og tidvis blir kasta ut av bussen (FY Team Trafikk!) Utvikling går sakte. Derfor må de som har makta (som er valgt av folket) gjøre det de kan for å gi utvikling et lite spark.

Sjølsagt er den sikreste måten å sørge for 100% likestilling mellom kjønnene å sørge for at barn aldri får inntrykket av at mødre er på en måte og fedre på en annen måte. Skolevesenet og den generelle norske barneoppdragelsen har en evighet igjen å gå når det kommer til å ikke gi barna et begrensa kjønnssyn. Gutter må ikke automatisk få sykler og jenter dukker. Gi begge kjønnene legoklosser inntil de er gamle nok sjøl til å peke med ivrig fryd på de leikene de vil ha. Legoklosser er kjønnsnøytrale og morsomme. Vi må også ta et valg i forhold til hvilke eventyr vi velger å fortelle barna våre. Så lenge Rapunsel bare sitter i tårnet og blir redda av en modig prins kan det eventyret bli liggende på hylla. Så lenge den eneste egenskapen Snøhvit har er å være så vakker at prinsen vil kysse henne, så kan du droppe å fortelle det. Så lenge Tornerose sover i hundre år mens prinsen trosser farer for å redde henne, så kan du heller finne på ditt eget eventyr. Eller fortell Hans og Grete. Ikke bare gjør de to barna sirka like mye innsats, eventyret har dessuten en skikkelig kvinnelig skurk.

Men det som virkelig, virkelig lærer barn at kvinner som menn kan inneha de samme titlene, vervene og jobbene, er å se begge kjønn utføre disse jobbene. Og det er nå vi er framme ved 'høne eller egg'-situasjonen (og denne gangen stemmer denne metaforen, Lars). Hvordan skal vi få små gutter til å vokse opp til å ville bli flyverter og sykepleiere, hvis de aldri får se menn som utfører disse jobbene? Hva skal komme først? Og hvordan får vi ansatt menn i disse stillingene hvis de har innebygde fordommer mot denslags fra barndommen? Dette funker ikke. Et sted må vi bare bryte inn og gjøre en bestemmelse.

Her kommer kjønnskvoteringa inn. All statistikk har vist oss at så lenge all verdens ledere (for tida bestående av menn) får lov til å velge fritt, kommer de til å fortsette å ansette menn i ledende stillinger. Hvis de har vokst opp uten å se sterke kvinnelige ledere, er det innlysende at deres verdensbilde bare inneholder menn i denslags posisjoner. Dessuten har ikke den oppvoksende garde av fremmadstormende og dyktige kvinner sett noen kvinnelige ledere som kan fungere som forbilder. Derfor kan de heller ikke se for seg sjøl i den slags posisjoner, og søker derfor ikke på jobbene.

Når de eneste kvinnelige lederne en har å se til er Maggie Thatcher, Hillary Clinton (jeg ville ha henne som president, jeg tror faktisk dagens amerikanere har et større problem med å se for seg en kvinnelig leder enn en mørk leder) og Siv Jensen, er det ikke rart at kvinner sliter med å finne seg forbilder. Derfor er vi dessverre nødt til å 'tvinge' jenter inn i styrer med litt positiv diskriminering. Vi er nødt til å få folk til å endre verdensbilde, og med mindre vi har lyst til å bruke to hundre år på det, er det bedre å trå til med en liten 'løgn'. Det har funka før. Dugnadsånden i etterkrigstida hadde nok aldri vært så stor om ikke den norske staten hadde gjort alt den kunne for å fortelle nordmenn at vi hadde sånn en flott dugnadsånd. Vi får gjøre det samme her. Vi må bare fortelle folk at det er helt normalt at kvinner sitter i styrer og har lederverv (for let's face it, det er ikke helt normalt i verdenssammenheng), så vil det etter hver bli normalt.

Framtidens menn vil sikkert ikke ha noe problem med en kvinnelig leder. De vil sikkert ikke underminere forslag fra sine kvinnelige ledere, eller komme med sliberige bemerkninger om kvinner i arbeidsgruppa på heisatur til Åre. De er nemlig vant til å jobbe med kvinner, med kvinner som likepersoner (i mangel av et bedre ord) og til å se kvinner som ledere rundt seg. Det er fortsatt ikke den gjennomsnittlige norske mannen. Heller ikke blant den oppvoksende generasjon.

30-tallsmusikk

2009-03-05T17:50:00.003+01:00

Okei folkens, nå prøver jeg å finne fram noen gamle klassikere fra 30-tallet. Hvorfor, spør du kanskje? Vel, vi tenkte vi skulle skaffe noe generisk musikk til å sette litt stemning til 'Mord over ein låg sko' som har premiære om under en måned. Stykket foregår på 30-tallet, og vi vil jo helst prøve å komme i stemninga. Så kan dere komme med noen gode forslag? Hittil er jeg inne på Fred Astaire og Duke Ellington, men fyll gjerne på med anbefalinger? Det er ikke dette tiåret jeg har mest peiling på.

Livet er som en kommode

2009-03-04T16:33:00.003+01:00

Jeg lærte nylig en ny vits:

Livet er som en kommode - skuff på skuff

Haha! Morsomt! Men uansett, la meg fortelle om hvorfor dagen i dag blei en skikkelig skuffelse! Jeg bestemte meg nemlig for å spise en appelsin da jeg kom hjem. 'Nam, appelsin', tenkte jeg og tok en stor oransj en som lå i fruktskåla. Så begynte jeg å skrelle.

Men skallet var så tjukt! Det var kjempetjukt, så jeg måtte grave meg langt inn i det for å få det av fruktkjøttet, og sannelig tror du ikke jeg var så opptatt med å finne fram til appelsinen på innsida, at jeg ikke klarte å skrelle skallet i ett skrell heller! Det blei mange små skallbiter, og er det noe jeg hater, så er det appelsinskall som ikke er tatt av appelsinen i ei lang fin remse.

Men enda værre! Hva betyr det at skalle er tjukt? Jo! Det betyr at appelsinen er liten. Jeg hadde nemlig valgt meg en lureappelsin, som så stor ut fordi den hadde tjukt skall! Så her sitter jeg, etter unødvendig mye strev, med en liten appelsin!!!

Og om ikke det var nok, så var appelsinen for sur også... :-(

S'ern - for folk flest?

2009-03-03T16:15:00.004+01:00

I nok et forsøk på å få til en skikkelig brannfakkel (tror grunnen til at disse aldri helt funker er fordi ingen tar meg seriøst nok), skal jeg prøve å forsvare Siv Jensen i dag.

Ja, noen ganger blir det litt for enkelt å bare gjenge seg sammen og hakke på FrP. De er et alt for enkelt offer. Og dessuten, ifølge Magnus Marsdal (forfatter av FrP-koden) så går taktikken deres ut på å vinne stemmer gjennom å alltid stå i offerposisjon. Så, som den barmhjertige samaritanen jeg er, velger jeg å ta de svakes parti. Eventuelt folk flest sitt parti. Litt avhengig av hvem du spør.

Men ja. Siv Jensen. Er ingen fæn av dama. Ikke av gjengen hennes heller. Men helt ærlig, av alle de dumme tingene hun sier, hvorfor er det akkurat 'snikislamifiseringa av Norge' som alle slår så hardt ned på? Er ikke folka som sjokkert protesterer høylydt (eller i hvert fall med caps) på facebook om på hvor tåpelig denne uttalelsen er, de samme folka som helst ser en viss likestilling mellom kjønnene og toleranse på tvers av kulturer?

For jeg tror faktisk det var det Siv Jensen snakka om. Hun formulerte seg kanskje litt uheldig, men vi bør faktisk gjøre alt vi kan for å forhindre en negativ utvikling her til lands. Og den negative utviklinga går ikke på å ta inn innvandrere. Den negative utviklinga går på å gjøre bestemmelser som virker negativt på likestilling mellom kjønnene. Jeg er ingen stor fæn av at barn skal få lide på grunn av foreldrenes tåpelige holdninger, men akkurat hvis ei åtte år gammel jente nekter å være med i svømmeundervisninga, med begrunnelsen at hun ikke kan gå i badedrakt, fordi hun da frykter at guttene vil bli så vill av lyst ved synet av kroppen hennes at hun frykter for sin uskyld, så synes jeg hun skal få lov til å si det til hele klassen, og så synes jeg at de skal le av henne og hvor tåpelig hele tanken er, og så skal hun bli så lei seg at hun fra den dagen av trekker alt foreldrene sier i tvil, og til slutt distanserer seg fra dem.

En annen ting vi bør gjøre for å unngå en negativ utvikling i Norge, er å sørge for at nye innbyggere i Norge som kommer fra en annen kultur, ikke faller utenfor systemet. Vi skal passe på at de behandles som alle andre, at de får en rimelig sjanse til skikkelig undervisning, at de får god oppfølging fra offentlig ansatte som er akkurat like flinke som andre, og at de ikke stues sammen i ghettoer sånn at man avler bitterhet. Den sikreste måten å forhindre såkalt 'snikislamisering' vil jo være å forhindre at man ser noen konflikt mellom det å være muslim og det å være nordmann.

Ellers bør vi kanskje passe på at vi definerer begrepet 'moral' litt nærmere. For eksempel skyldes jo ytringer som 'Nordmenn har ingen moral. Sharia bør ta over for norske lover' at man ikke har moralbegrepet helt klart for seg. Jeg vil nemlig si at det å bruke store summer fra statsbudsjettet på å tilrettelegge for asylsøkere som kommer til Norge, gi dem husly, møbler, norskundervisning og rett på norsk skolegang, er et sikkert tegn på moral. Det å ikke fortrenge unge menneskers seksualitet kaller jeg moral. Så hvis vi i stedet for å himle med øynene over at noen tar i bruk et såpass arkaisk og gammeldags ord som 'moral', bør vi heller sette oss ned og forklare vår definisjon av det.

Nei. Siv Jensen er ikke lett å forsvare. Hun er ei vrang kjerring som det er vanskelig å like. Men vi trenger ikke alltid å gå etter FrP, og alltid ta innbyggere med fremmed kulturbakgrunn i forsvar, sjøl om det helt klart er det enkleste.

Neste gang skal jeg prøve å ta emoene i forsvar...

Dire Straits? Yeah, I used to have a scene with them

2009-03-02T22:26:00.005+01:00

Kveldens innlegg blir ned den kulturelle gata.

Jeg har nemlig nettopp vært og sett teaterlaget i BUL sin oppsetting av 'Gaukereiret' (kanskje mer kjent under det engelske navnet 'One flew over the cuckoo's nest') Og jeg må virkelig bare si til absolutt alle (ja, ALLE) som leser denne vloggen, at hvis dere ikke har sett den forestillinga ennå, så gjør dere sjøl en tjeneste og gå og se den! Jeg er teaterentusiast (og jeg kjenner mange av folka som er med), men jeg kan helt ærlig innrømme at det er sjelden jeg ser ei forestilling uten å kjede meg litt. Bare bittelitt. I blant, under proffe forestillinger, kan jeg sitte og glede meg til pause. I blant er det bare sånn. Ikke denne forestillinga. Nånei!

Ja, sjøl under 'Om mus og menn', som jeg så på fredag og bygger på ei bok jeg liker skikkelig godt, klarte ikke å måle seg med denne amatørforestillinga. Det var bare virkelig så intenst, og sånn en positiv opplevelse at jeg vil at alle andre også skal få lov til å ta del i den.

Ellers må jeg jo fortelle en liten anekdote også knytta til kultur - denne om musikk. Det har seg nemlig sånn at det tok lang tid før jeg hørte compilation-albumet The Killers ga ut i 2007, 'Sawdust'. Alle jeg kjenner som hørte det ga det relativt lunken respons, og jeg følte ikke egentlig at det hasta. Men til slutt (etter å ha sletta all The Killers-musikken min en gang) blei det til at jeg lasta ned plata. Så, da jeg hørte på den første gang, så var det en sang som falt meg i smak med en eneste gang. Ja, det er jo rimelig sjelden man liker en sang første gang man hører den. Jeg har det sånn, hvertfall. Må ofte høre sanger mange ganger før jeg innser at de er bra.

Men denne sangen likte jeg altså med en eneste gang. 'Det var da underlig,' tenkte jeg, 'hvorfor har ingen tipsa meg om denne sangen?' Så viste det seg sjølsagt at sangen jeg likte 'Romeo and Juliet' slettes ikke var en The Killers-sang. Jeg burde jo innsett det med en eneste gang. Når en sang utmerker seg så mye, så må det være noe galt. Den er nemlig bare ei cover-låt av 'Romeo and Juliet' av Dire Straits. Flaut! Der får jeg for å ikke høre nok på gammel musikk.

Ellers setter jeg pris på alle tips jeg kan få om hvordan man kan være en god toastmaster. Jeg skal nemlig være toastmaster i fatter'n sin femtiårsdag på lørdag, og til tross for at jeg har noen ideer, begynner jeg å bli rimelig svett i trøya (advarsel: kontaminasjon). Så hjelp!

Nok en liten refleksjon

2009-02-26T16:54:00.003+01:00

Og når blei det egentlig ok å påpeke til folk at de begynner å bli skalla?

IKKE kult å få den jovial 'neimen, jeg ser du begynner å miste håret' slengt i fleisen. På ingen måte tøft og voksent å være hårløs og vi er alle klar over det, så det vil aldri oppfattes som et kompliment. 'Jo takk, jeg tar testosterontilskudd for å få raskere hårfall, sånn at jeg kan sole min nakne isse når sola titter fram'.

Så slutt. La meg sørge i stillhet.

Bare en liten ting...

2009-02-25T21:11:00.003+01:00

okei, er det bare meg, eller er det egentlig ikke spesielt morsomt når folk legger ut album med halvhumoristiske bilder som de har funnet på nettet i et eget album på facebook, for så å tægge mer eller mindre bekjente i det?

Altså, jeg skjønner hvor humoren kommer fra. Haha. Du er stygg. Greit. Vi kan alle le av denslags, men er virkelig humoren din så unikt fantastisk at den må ligge ute som et album på facebook? Sannsynligheten er jo stor for at andre har sett bildet før uansett. Det var jo den store greia i begynnelsen av desseniet (ja, vi nærmer oss slutten av det første tiåret nå, så vi kan begynne å snakke om hva som var typisk tidlig 2000-tall) å ha masse morsomme bilder lagret som man viste fram til venner når man ikke hadde bedre ting å ta seg til. Men har ikke verdensvevens befolkning bevegd seg inn i en ny fase nå?

Jeg skjønner meg hvertfall ikke på folk som da kommenterer 'næi hærregud, d dær e ikke mæææææi!!!' Jeg skjønte da det. Sjøl om jeg ikke veit hvem du er, så hadde det vært ganske dårlig gjort om den brutalt overvektige dama som sitter og leser på do uten bukser på faktisk var deg. Slapp av. Jeg har ikke tenkt å vise bildet til alle vennene mine og si at det er deg. Faktisk har jeg tenkt å slutte å kaste bort tida mi på å se på det tåpelige bildet, og heller gå og skrive et bloginnlegg om det. Det er så mye mer konstruktivt.

knowledgeshare.org - THIS is what a criminal looks like

2009-02-19T23:53:00.003+01:00

Jej! Det skjer spennende ting i verden igjen! Denne gangen mye nærmere hjemmet enn vi er vandt til her i Norge - og for en gangs skyld skjer det faktisk noe spennende i Skandinavia som er spennende for andre enn innbyggerne i Skandinavia. Verden lider nemlig for tida av et nytt Stockholm-syndrom, nemlig det mye mer utrbredte Torrents' syndrom, og hele verdens øyne er retta mot Söta Bror, hvor rettsaken mot thepiratebay.com-gutta nettopp har satt i gang.

Sjøl er jeg derimot mye mer interessert i en annen rettsak. Mye mindre opphausa i media, delvis fordi den er fiktiv og delvis fordi den dreier seg om noe folk flest synes er mye mindre interessant - nemlig kunnskap! I disse dager har nemlig også rettsaken mot wikipedia.org - det frie ensyklopediet, som har blitt stevna av et utall universiteter og andre vitenskapelige institusjoner. Enklagen: ulovlig og fri spredning av intelligensiaens monopolvare - kunnskap.

Det er umulig å vite hvor mange millioner som ulovlig benytter seg av kunnskap de slettes ikke har forska seg fram til på egenhånd, eller betalt for å besitte, ved å bruke nettensyklopediet. Hver eneste dag er tusener innom nettstedet, og produsentene av kunnskapen har ingen kontroll for hvordan produktet de bruker arbeidstimer og innsats spres med bredbåndets hastighet over hele verden, uten at de sitter igjen med ei krone.

Mange blant dem som tidligere har stått ut som 'de utvalgte få' og besittet kunnskap gjennom sin tilgang på denne, er sjokkert over hvordan kunnskapsmonopolet har blitt revet fra dem, og at man nå kan gå ned langs en hvilken som helst gate i en europeisk storby og høre Joe Plummer og Florist Gump snakke om livshistorien til Nicola Tesla, innholdet i Dødehavsrullene eller prinsippet som ligger til grunn for tankeeksperimentet Schrödingers Katt.

Wikimeida Foundation legger heller ingen skjul på formålet med prosjektet wikipedia. Logoen er en verden som gradvis settes sammen av byggeklosser med tegn. Symbolikken er åpenbar: gjengen bak wikipedia ønsker å sørge for at hele verden har tilgang på summen av vår kunnskapt gjennom den tegnbaserte verdensveven. Dette er sjølsagt, som en talsmann på vegne av den tidligere kunnskapseliten sjøl sa: 'outragous!'

Grunnleggeren av Wikipedia, Jimmy Wales, prøver å forsvare prosjektet med argumentasjonen 'hvis noen myrdes med øks, straffer man ikke smeden som laga øksa', og at han simpelten har stått for en portal hvor man kan spre kunnskap man sjøl har kommet fram til, og at han på ingen måte kan straffes for at enkelte sprer andres forskning gjennom dette mediet. Likevel er det helt klart at Wales og hans Wikimedia Foundation lot det ligge i kortene at man ikke bare skulle spre sin egen kunnskap, men også andres gjennom tjenesten.

La giljotinen (jeg har henta stavinga fra wikipedia) falle! Intellektuelt tjuveri honoreres med stryk!

When the lights go out

2009-02-18T19:04:00.003+01:00

Dagens tilegna kunnskap som ikke kommer fra Wikipedia:
Det går ei grense av noe slag ved hjørnet av Sjappa. For dem som ikke er lokalkjent på i hood'n (Nardo), så er Sjappa stedet der alle kidsa møtes og tar det derfra. Nardo Centeret. Den noe arkaiske stavinga skyldes at det ikke skulkukle få alle de gamle damene som henger der til å frike ut av de to store røde forbokstavene som står på veggen av butikken.

Jeg oppdaga dette skillet fordi alle gatelyktene var avslått da jeg kjørte fra Dragvoll i dag. Og det er greit. Når det er dag. Men det var kveld. Mørkt. Kjipt. Og jeg var livredd. Det må ha gått ei sikring eller blitt stengt strømmen eller noe sånn i et helt område, for det var stappmørkt på veiene. Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Men akkurat i det jeg kom rundt hjørnet ved Sjappa. Akkurat der man tar av fra forkjørsveien, var det plutselig lyst. Så en eller annen inndelingsgrense av Trondheim by går akkurat ved Sjappa. Og den definerer everybody who's anybody på 'riktig' side av grensa, og resten er bare ymse folk. Tøft.

Through the Wire

2009-02-16T18:51:00.004+01:00

Hurra, jeg har lesere! Det er år og dag siden jeg fikk så mange kommentarer på et innlegg (les: det er år og dag siden jeg fikk komentarer på et innlegg (les: det er år og dag siden jeg skreiv et innlegg)).

Jeg skal ikke prøve å fortsette nedover 'hei, jeg heter Andreas og er en amper tenåring (enn så lenge - bare en måneds tid til jeg er tjue) som mener jeg har svaret på alle verdens problemer'-gata, og i dag heller prøve meg på å anmelde litt kultur.

For i dag kjøpte jeg sesong 1 av The Wire (ikke spør meg hvorfor jeg ikke bare ser serier på nett. Det er noe med å eie dvd'ene. Det føles så mye bedre) da jeg var på shopping-spree i sentrum (spør meg heller ikke hvor pengene kommer fra. Jeg lever tross alt på et skralt studentbudsjett).

Det er jo denne serien alle har snakka så varmt om, så jeg syntes det var på tide å faktisk se den og ikke, som jeg vanligvis gjør, kritisere den uten å ha noen som helst form for kjennskap til den. Og den var vel verdt pengene! Makan til tøff serie!!! Kanskje litt få dameroller, men hvis man skal skildre de tøffe gatene i USA med en smule realisme, så er det vel ikke så mange 'queenpins' der ute. Jeg liker sånn serier hvor folka lever etter et system og en skikkelig kodeks. Hele opplegget med narkohandlerne får meg til å tenke på sånne italienske renessansefamilier som bedreiv renkespill og snikmord på hverandre i hytt og pine. Sånne som familiene Borgia og Medici. Det har noe 'Fyrsten' over seg, på en måte. Skikkelig underholdning!

Så kom igjen, hvis du er en av de folka som ikke har sett serien ennå (kanskje lite trolig), så kan jeg anbefale den på det sterkeste!